Den vanskelige klimaavtalen

Er vi for grådige - eller har vi bare for dårlig teknologi? Her er sju årsaker til at det er så vanskelig å få en avtale om å kutte i verdens utslipp av CO2 og andre klimagasser.

Publisert
Det er ikke sjelden det er flere fotografer og journalister rundt demonstrantene enn det er demonstranter. (Foto: Bjørnar Kjensli)
Det er ikke sjelden det er flere fotografer og journalister rundt demonstrantene enn det er demonstranter. (Foto: Bjørnar Kjensli)

Magasin fra forskning.no

Denne artikkelen kan også leses i forskning.no-magasinet som sendes ut til videregående skoler.

Magasinet kan bestilles ved henvendelse til [email protected].

Klimatoppmøtet COP 15 i København er nå inne den avgjørende sluttfasen. ”Alle” er enige om at det er en risiko for global oppvarming dersom vi fortsetter å slippe ut CO2 og andre klimagasser i dagens tempo.

Men hvorfor er det så vanskelig å få en avtale?

Forskning.no har spurt et utvalg forskere og beslutningstagere. Intervjuene ble gjort før klimatoppmøtet begynte.

Se også intervju med elever i klasse 1 G på Foss videregående skole i Oslo her.


(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Rike og fattige
Hvem skal betale?



De rikeste landene, tilsvarende 20 prosent av verdens befolkning, har stått for hoveddelen av verdens utslipp av klimagasser fram til nå. I forhold til antall innbyggere slipper USA ut mest.

Samtidig utgjør Asia med folkerike land som Kina, India og Indonesia 60 prosent av verdens befolkning og utslippene fra disse landene vokser kraftig.

- De fattige landene sier at det er de rike som har forurenset mest fram til nå. De rike sier at de fattige er så mange, at vi ikke greier å få en avtale uten at også de er med. Det blir åpenbart ingen avtale uten at også store land som Kina, India og Indonesia blir med, sier professor Arild Angelsen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Dessuten passer det ikke så godt lenger å dele verdens land i bare “fattige” og “rike”. Brasil er et eksempel på et mellominntektsland, påpeker Angelsen.


På lang sikt
Ikke for deg selv, men for neste generasjon.

De mest alvorlige konsekvensene av global oppvarming ligger langt fram i tid.

Stern-rapporten
, en kjent rapport fra 2006 utarbeidet på oppdrag av britiske myndigheter, har anslått at tiltak for å unngå de verste effektene av framtidige klimaendringer vil koste én prosent av verdens samlede inntekter dersom vi starter nå.

På lang sikt vil det lønne seg, fordi utgiftene klimaendringene vil påføre oss beregnes å være mye større enn det tiltakene koster.

Men det er altså på lang sikt. Det vi kan spå om klimaendringene i dag er at de skjer langsomt. Er du 17 år i dag, og dropper lange flyreiser og bensinslukende firehjulstrekker, kan det være at du ikke får så mye igjen for det selv.

- Selv de som er 17 år nå vil oppleve at i deres levetid vil utgiftene deres til å redusere klimautslipp overstige gevinstene. Dersom vi gjør en voldsom anstrengelse i vår generasjon vil hovedmotivet være hensynet til framtidige generasjoner, sier professor i klimaøkonomi ved Norges Handelshøyskole, Gunnar Eskeland.

På den annen side kan det vi gjør i de neste 10-20 år ifølge Sternrapporten være avgjørende for klimasituasjonen på slutten av dette århundre og inn i neste århundre.


Mangel på tøffe ledere
Vi vil helst ikke høre om det negative.

Det kan bli nødvendig for oss i rike land å redusere levestandarden for å nå klimamålene. Noen mener at vi mangler tøffe politikerne som kan gå foran og ta ansvar. Undersøkelser viser at klimautslippene øker med økt forbruk.

- Så lenge vi bare øker vårt eget forbruk kan vi ikke løse problemet. Det er imidlertid ingen nåværende vestlige ledere som tør gå til valg på å si det, sier filosof Arne Johan Vetlesen, professor ved Universitetet i Oslo.

- Vi må gi avkall på ting vi ikke har rett til å gjøre, som for eksempel å fly stadig mer og å legge påskeferien til Thailand. Men hvis du sier noe sånt har du på en måte et negativt budskap og blir ikke lyttet til, sier Vetlesen videre.

Han mener at vi tar velstandsnivået vårt for gitt, og at vi mangler politisk lederskap. Vetlesen sier at vi godt kan tåle å gi opp noe av forbruksveksten uten at det går ut over lykken, og sammenligner med en femåring som får nye leker.

Når du bare har én leke, gjør det en stor forskjell å få én til. Men gjennomsnittet for dagens femåringer er ifølge Vetlesen 560 leker. En femåring som har 560 leker, er ikke mer lykkelig enn en som har hundre færre, mener han.


Energi er for billig
Vi bruker den mest forurensende energien.

Energi er nøkkelen til klimaspørsmålet. Det er forbrenning av kull og olje som er de største kildene til menneskeskapte utslipp av CO2, som er den viktigste klimagassen.

(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)



Forbrenning av naturgass bidrar også betydelig. På tross av at vi leser mye om nye energiformer som vind, sol og biodrivstoff i media, utgjør disse energiformene i dag bare en svært liten del av verdens totale energiforbruk.

- Jorda har masse energi som vi ikke bruker. Da tenker jeg på sol, bølger, vind og biomasse. Det er uendelig mye energi på jorda, men vi bruker bare de billigste og mest forurensende delene av energikildene, sier teknologidirektør Nils Anders Røkke ved forskningsstiftelsen SINTEF.

- Energi er for billig, og vi betaler ikke de egentlige kostnadene. Flyreiser er et eksempel på det. Det er billig å fly, men kostnadene knyttet utslipp av klimagasser er ikke regnet med, påpeker Røkke.




Mange kokker

Internasjonale forhandlinger er alltid vanskelige.

Globalt har vi ikke én verdensregjering som kan bestemme alt. Klimaforhandlingene skjer i regi av FN, som har 192 medlemsstater som ofte trekker i ulike retninger.

Internasjonale avtaler betyr at land må gi fra seg noe av friheten til å bestemme selv.

- I enhver forhandling vil ethvert land arbeide for å realisere sine egne interesser, sier forsker Elana Wilson Rowe ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Det betyr at alle land ønsker regler som er til fordel for dem, enten det dreier seg om at egen industri ikke skal få mer avgifter enn industrien i andre land, eller at land som bestemmer seg for å ikke hogge regnskog skal få best mulig betalt for å la være.

I alle slike forhandlinger vil det være fristende å være gratispassasjer og lene seg tilbake og la andre ta kostnadene. Rowe påpeker imidlertid at det ikke bare er kortsiktig egoisme som styrer, noen land definerer det som en viktig nasjonal interesse å faktisk få en klimaavtale.


Ting tar tid
Nye energikilder tar tid å utvikle.

Det er kostbart å utvikle ny teknologi, og det er ikke nok å bare utvikle gode solcellepaneler eller vindmøller. Det må utvikles hele systemer som gjør at energien kan tas i bruk.

Skal hydrogen erstatte bensin eller diesel må vi ha fabrikker som lager hydrogen, bilmotorer som kan gå på hydrogen og bensinstasjoner der man kan fylle opp tanken. På samme måte er det med andre energiformer.

- Skal vi for eksempel lage et vindkraftverk til havs med 100 vindmøller, er det ikke bare å utvikle all teknologi til vindmøllenes, om vi foreløpig ikke har. Vi trenger også spesialfartøyer som kan utplassere og vedlikeholde vindmøllene, kraftledninger til land og et strømnett som kan transportere energien videre når man kommer
til land, sier administrerende direktør Arvid Nøttvedt ved Christian Michelsen Research i Bergen.

- Alt må fungere i sammenheng. Det er veldig mange ting som må på plass, og derfor vil det ta tid, sier Nøttvedt.

Det samme gjelder atomkraft, som mange land satser på for å bli mindre avhengige av kull og olje. Også bygging av atomkraftverk tar lang tid fra beslutning er tatt til et anlegg kan stå ferdig.


(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Det dreier seg om alt
Energi og klima angår alt vi foretar oss.


Klimautslipp berører alle deler av samfunnslivet, både hvordan vi reiser, hva vi spiser, hvordan vi varmer opp husene våre og hvilke produkter vi kjøper. Derfor blir det vanskelig.

Tidligere miljøavtaler har tatt for seg avgrensede områder, for eksempel utslipp av gasser som skader ozonlaget eller utslipp av miljøgifter i havet. Det har vært vanskelig nok å bli enige om disse, men mye enklere enn en avtale som vil påvirke hele samfunnet.

- Endringene som kreves er dyptgripende. Alle mener nok at vi må gjøre noe med det, men kostnadene er store. Det enkle faktum er at vi er rike og forbruker varer – fra klær til mobiltelefon, sier Angelsen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.

- Økonomisk vekst er en drivkraft bak økte utslipp. En undersøkelse fra Norge viser at når forbruket øker, går utslipp av klimagasser per krone litt ned. Men dette oppveies av at antall kroner per hode går opp, sier Angelsen.

Forskere ved forskningsstiftelsen CICERO og NTNU har beregnet det såkalte karbonfotavtrykket til den gjennomsnittilge nordmann. De fant at det er på 14,6 tonn CO2. Les mer her. Noen beregninger sier at alle land bør ned på 1 tonn per innbygger.

Det er langt fram dit.