Helbredende tankekraft

I 1700-tallets legevitenskap var menneskesinnet viktig. Senere ble legene redde for tankens kraft, men i dag er pasientens mentale ressurser igjen blitt en del av behandlingen.

På 1700 og 1800-tallet florerte det med behandlinger som vi i dag vil kalle alternative. Noen av dem var virkningsløse, noe man beviste ved blindforsøk, men hadde likevel en effekt via pasientens tanker. (Illustrasjon: Hans Wechtlin)
På 1700 og 1800-tallet florerte det med behandlinger som vi i dag vil kalle alternative. Noen av dem var virkningsløse, noe man beviste ved blindforsøk, men hadde likevel en effekt via pasientens tanker. (Illustrasjon: Hans Wechtlin)

En tigger med bare en hånd går forbi en gravid kvinne i 1700-tallets København.

Kvinnen blir forskrekket over å se mannens misdannelse fordi hun tror synet kan skade hennes ufødte barn.

Tanker og forestillinger om at misdannelser og sykdommer, som for eksempel pest, kunne smitte via sinnet, var normale i 1600- og 1700-tallets medisin.

Sinnet var imidlertid også en ressurs som kunne helbrede syke og sikre gravide kvinner vakre barn. Den såkalte innbilningskraften var både en risiko og en viktig ressurs i medisinsk behandling.

Legen kom i sentrum

Slik fortsatte det imidlertid ikke.

– I løpet av 1800-tallet fikk de negative sidene av innbilningskraften overvekt. Man mente det kunne forverre pasientens tilstand å påvirke innbilningskraften, sier ph.d. i helse- og sykdomshistorie fra Københavns Universitet, Lars Ole Andersen.

Konsekvensen av diskusjonen på 1800-tallet var at pasientens egne mentale ressurser gled i bakgrunnen.

Legens behandling ble ansett for å være den eneste forsvarlige veien til helbredelse, selv om det også den gang var en stor, alternativ selvhjelpslitteratur.

Slik fortsatte det frem til 1970-tallet, da pasientens sinn og tankegang igjen kom til å spille en rolle, sier helsehistorikeren, som nettopp har skrevet sin avhandling om innbilningskraften om til en bok.

Helbredelse med magnetisme ble diskutert

Andersen forteller blant annet om hvordan innbilningskraften ble brukt som forklaringer på de effektene man så i de første forsøkene med bruk av blindforsøk (se boks) og virkningsløse behandlinger, som langt senere førte til de kontrollerte forsøkene vi kjenner i dag.

På 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var det ikke noen dyp kløft mellom autoriserte behandlingsformer og alternativ behandling.

Alt fra mesmerisme, hvor man behandlet med magnetisme, til homeopati, ble praktisert og diskutert blant respekterte leger og vitenskapsmenn.

– Mesmerisme gikk ut på at man mente at det var en kraft i kosmos som noen mennesker hadde evner til å trekke ned og overføre til andre mennesker. Det ble kalt animalsk magnetisme, sier Andersen.

Innbilningskraft gjorde folk mer syke

Mannen bak mesmerisme het Franz Anton Mesmer (1734-1815), og han hadde skrevet en avhandling om den animalske magnetismen.

I 1784 nedsatte den franske kongen Ludvig XVI en kommisjon som skulle undersøke om Mesmers behandlingsform virket.

Dette første beskrevne blindforsøket i verdenshistorien viste at mesmerismen ikke hadde effekt.

De ubehandlede blindet pasientene, som trodde de ble behandlet, hadde imidlertid opplevd en effekt.

Kommisjonen utledet at det måtte være innbilningskraften som hadde fått de ubehandlede pasientene til å få kramper og kaste opp. Forestillingene om å ha blitt behandlet gjorde altså bare pasientene mer syke, mente kommisjonen.

Legene var redde for vill fantasi

Blindforsøket i 1784 var begynnelsen på den kritikken av innbilningskraften som for alvor blusset opp på 1800-tallet.

Tidsånden var splittet i dette århundret.

På den ene side hyllet vitenskapen det rasjonelle, målbare og kontrollerbare, og på den andre siden ble dikterens svevende forestillingsevner satt på en pidestall i kulturen.

– Det lå i tiden at det også var en angst for det dyriske. Ting måtte ikke løpe løpsk. Fornuften og den aktive viljen var beskyttelsen mot dyriske krefter og overdreven fantasi, sier Andersen.

– Hvis du var kunstner, måtte du gjerne gjøre bruk av innbilningskraften. Men hvis man skulle ha troverdighet i slikt ting som medisin, så måtte man behandle på en måte, som man som lege kunne forstå virkningene av. Og da falt innbilningskraften igjennom.

Innbilningskraften kunne resultere i et dårlig rykte

Det kom altså hovedsakelig til å handle om hva legen kunne gjøre med pasienten.

Pasienten skulle bare la seg behandle uten å gjøre noe selv.

Alternative behandlingsformer som man ikke likte, som for eksempel homeopati, ble enda mer upopulært hvis de viste seg å ha effekt ved at pasientene gjorde bruk av innbilningskraften.

Enkelte leger, som John Haygarth (1740-1827) og Daniel Hack Tuke (1827-1895), mente imidlertid at man burde utnytte pasientenes mentale ressurser og ikke avvise dem som et ledd i behandlingen.

Men synspunktet slo ikke igjennom.

Begrepet utviklet seg

Legevitenskapen kunne imidlertid ikke ignorere at man noen ganger opplevde at virkningsløse behandlinger likevel hadde en effekt.

Begrepet innbilningskraft hadde i mellomtiden fått en så negativ betydning at det både skiftet navn og ble mer presist definert.

Det er skjedd i takt med at de vitenskapelige forsøksformene har utviklet seg.

På 50-tallet slo det i dag kjente begrep placeboeffekt igjennom.

– Men den gang var holdningen at det bare var dumme leger og dumme pasienter som brukte placebo. Det sier man ikke mer, sier Andersen, som forklarer at det i dag er mer respekt for det å involvere pasientens mentale ressurser.

Nye sykdommer krever mentalt arbeid hos pasienter

Siden 1970-tallet har ordet egenomsorg vært et sentralt begrep i det danske helsesystemet.

I dag er det nemlig ikke lenger infeksjonssykdommer som er vårt største problem. De sykdommene krever mest ressurser helsevesenet i dag, er kroniske lidelser og livsstilssykdommer. Legens behandling kan ikke lenger stå alene. Pasientens aktivitet har også en betydning.

– Det man i gamle dager kalte innbilningskraften, påvirker livsstil og vaner, noe som igjen påvirker helsen. De forestillingene vi gjør om oss selv, har jo innflytelse på det vi gjør her og nå i dag – hvordan vi håndterer liv og sykdom, sier Andersen.

Boken «Før placeboeffekten. Indbildningskraftens virkning i 1800-tallets medicin» kommer ut på Museum Tusculanums forlag. Lars Ole Andersen arbeider i dag som utviklingskonsulent i Social- og Sundhedsforvaltningen i Brøndby Kommune.

____________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Referanse og lenker

Fantasi og innbilningskraft (denstoredanske.dk)

Powered by Labrador CMS