En rev er fremdeles en rev

Radikalt politisk engasjement, groovy musikk, og en langhåra livsstil akkompagnerte ofte en hasjsneip i 60- og 70-tallets hippiekultur. Ny forskning viser at de samme kjennetegnene fremdeles gjelder for unge cannabisbrukere.

Publisert
(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

- Stoffet ble introdusert på en bølge av subkultur og opposisjon og dette har forblitt et viktig aspekt. I de siste tiårenes forskning har denne dimensjonen imidlertid nesten forsvunnet. 

- Nye data tyder likevel på at mange yngre og eksperimenterende brukere fortsatt har slike kjennetegn, skriver professor i sosiologi Willy Pedersen i en ny artikkel i Tidsskrift for velferdsforskning.

I følge hans forskning, har en hasjbruker i dag mange likhetstrekk med dem man fant i 60 og 70-åras cannabiskultur, selv om det ikke nødvendigvis betyr at dagens unge hasjbrukere debuterer til musikken fra et Ravi Shankar-album.

- Den opprinnelige indisk- og psykedelisk orienterte musikken fra Slottsparken finner en ikke lenger. Uttrykkene endrer seg. Nå er det særlig hip-hop og rap. I tillegg finner vi fortsatt mange markører for politisk engasjement og opposisjon. Her er fellestrekket enda klarere, skriver Pedersen i artikkelen.

For ny forskning viser at unge som i dag begynner å røyke hasj ikke kun er skoletapere eller kommer fra lavere sosiale lag. De som røyker noe hasj som tenåringer er gjerne i skolens elevråd eller med i frivillige organisasjoner. Barn av foreldre med høy utdannelse har økt hasjbruk.

Beis, blås og bønne

Så langt kan riktig nok mange av beskrivelsene ovenfor passe om hvilken som helst ungdom tatt ut av en Dag Solstad-roman fra 70-tallet. Men det er mer. Også språket i cannabiskulturen i dag inneholder etterlevninger fra en svunnet blomstersesong.

– beis, blås, bønne, fede, gallar, tjall, shit, rev, nevner Pedersen.

Han har funnet igjen språkformer, tonefall og sjargong som ble brukt i den aller første tiden etter cannabis kom til Norge.

Annen forskning viser at de samme kjennetegnene også går igjen i cannabismiljøene i andre land.

- Ritualer og stil så ut til å ha overlevd. Det er funnet språk, tenkesett og kommunikasjons-former med røtter fra introduksjonsfasen, skriver han.

I følge Willy Pedersens forskning på feltet er allikevel ikke cannabiskulturen noe blivende sted. De som røyker mye hasj, og fortsetter med dette inn i voksenlivet, faller nemlig ikke inn i den lett idylliserte 70-stereotypen.

- Blant disse personene fant jeg liten interesse for tradisjonelt politisk engasjement. De kom ofte fra dårlig fungerende familier, hadde svake skoleresultater og ofte dårlig mental helse., sier Pedersen til forskning.no.

- Han – det er oftest en mann – bruker hasj mot slutten av 20-årene og har gjerne lav utdanning. Han er ofte arbeidsløs og lever ikke sjelden på sosialhjelp, og han er oftest singel og barnløs, sier Pedersen.

Kulturen kan gi avhengighet

(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Nyere forskning konkluderer med at det er en sammenheng mellom cannabisbruk og utvikling av psykoser, og cannabisbruk og bilulykker.

Men nettopp derfor mener Pedersen at forskerne nå må se på andre aspekter ved cannabisbruk for å forstå hvorfor mennesker begynner med det og forblir avhengige, og at de ikke bare må tolke seg blinde på statistikken og studiene de har over ulykker og sykdom.

- Når det gjelder medisinske og psykologiske forhold, har vi nå mye kunnskap. Vi vet mindre om de sosiokulturelle sidene av hasjbruken.

Nyere studier tyder på at ideologi, stil og relasjoner i deler av omsetningssystemet kan fungerer som et sosialt lim. Det binder systemet sammen og bidrar også til at enkelte utvikler avhengighet, sier han.

Hasjkulturen – en sjelden vare

Det blir ikke forsket mye på cannabisbruk som del av en subkultur. Willy Pedersen tror grunnen er at de som forsker sjelden er opptatt av kulturaspektet. De er mer opptatt av de fysiske og psykiske følgene av cannabisbruk som årsaker til debut og avhengighet. Denne forskningen ble mer og mer utbredt på 70- og 80-tallet.

- De yngste hasjbrukerne har nok ikke endret seg så mye som mange har trodd. Det er nok i sterkere grad forskernes perspektiver som har beveget seg. Hva er grunnen? spør Pedersen.

- Kanskje skyldes det at den psykiatriske, epidemiologiske og psykofarmakologiske forskningen har kommet til å dominere feltet. Subversive verdier, politisk opposisjon og musikkpreferanser er ikke typiske emner for medisinere.

- Noe av det samme ser vi når det gjelder røyking. Den biomedisinske forskningen er dominerende. Vi vet derfor overraskende lite om den symbolske og rituelle dimensjonen ved røyking i dag, sier Pedersen.

Han mener forskerne har mye å lære av å se nærmere på kulturen rundt cannabisbruk.

– Denne type kultur finner en ikke på samme måte rundt andre rusmidler som alkohol, sigaretter, amfetamin eller heroin.

- Selvsagt er det endringer siden 1960-tallet. Intensiteten i det subkulturelle utrykket er svekket. Romantikken og optimismen er mindre. Likevel finner vi denne understrømmen, sier Pedersen til forskning.no.

Kilder:

- Pedersen, W. Hasj i Norge. Mainstream, motkultur eller marginalitet?  Tidsskrift for Velferdsforskning, vol. 11 Nr. 3, 2008

- Lewis G, Zammit S, Lingford-Hughes A, Barnes T, Jones P and Burke M: Cannabis use and risk of psychotic or affective mental health outcomes. A systematic review. The Lancet, vol. 370, Nummer 9584, 2007