Rusbrukere vil ut av dårlig selskap

Bor de tett, havner de lettere i dårlig selskap. Nå forteller de rusavhengige selv om hvordan press og uønskede besøkende gjør det vanskeligere å bli rusfri.

Publisert
Når naboen ruser seg, er det vanskeligere å la være selv. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Når naboen ruser seg, er det vanskeligere å la være selv. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

– Rusbrukerne ønsker å bo i spredte boliger i ordinære bomiljøer der det er få kommunale boliger, og gjerne i vanlige borettslag, forteller Anders Vassenden, som leder et forskningsprosjekt om botetthet og integrering.

Forskningen er gjort ved Iris (International Research Institute of Stavanger) for Husbanken.

Det er flere grunner til at rusmisbrukerne vil bo spredt:

– En av dem er å skjerme seg fra rusmisbruk i det hele tatt – fristelsen som følger av at naboen ruser seg. Det gjelder særlig de som ønsker å slutte: De mener det er enklere å slutte eller å ha bruken under kontroll hvis de bor alene, sier han.

Når mange rusavhengige bor samlet på ett sted, får de dessuten mange uønskede besøk fra andre i samme situasjon. De kommer for å kjøpe eller selge, de ønsker et sted å ruse seg, eller de er på jakt etter et sted å overnatte.

For fremdeles er det mange bostedsløse rusavhengige i de største norske byene, og de opplever at en hvilken som helst bolig er bedre enn ingenting.

Også de som er aktive rusbrukere og ikke arbeider for å slutte, vil helst bo spredt. De tror at det gjør noe positivt med dem – at de opptrer på en annen måte når de kan bo blant «vanlige» folk.

Små miljøer

Forskerne har intervjuet 26 rusavhengige på ulike stadier – fra dem som ruser seg aktivt til dem som er i ettervern, men også mange som står mellom bruk og rusfrihet. De bor i Oslo, Stavanger, og to mindre kommuner. I tillegg er ti ansatte i kommunale boligadministrasjoner og seks frivillige organisasjoner intervjuet.

I den nye rapporten som kommer i løpet av måneden, er intervjuene fulgt opp av spørreundersøkelser blant kommunale boligadministrasjoner og rusavhengige kommunale leietagere.

Her bekreftes det at rusavhengige ikke ønsker å bo sammen med andre rusavhengige.

– Selv ikke i Oslo består rusmiljøet av svært mange personer, og det er langt på vei slik at alle vet alt om alle, ofte inkludert hvor de bor. Husly er ettertraktet vare. Men særlig de som ønsker å slutte, vil ha distanse og anonymitet i forhold til miljøet, sier Vassenden.

Stoler ikke på hverandre

Det går an å tenke seg at det kan være en fordel å bo tett – at folk i en vanskelig sosial og følelsesmessig situasjon kan nyte godt av støtten fra og nærheten til andre i samme situasjon. Men undersøkelsene fra Iris river bena under en slik hypotese for rusmisbrukere.

– Det vi finner, er at dette er skyggesiden av sosial kapital, med lav tillit og relasjoner der det er rusen som står i sentrum. Mange stoler rett og slett ikke på hverandre. Derfor ønsker de ikke å bo sammen, rett og slett på grunn av den negative kraften som kan ligge i disse nettverkene, forteller Anders Vassenden.

Anders Vassenden ved  International Research Institute of Stavanger har funnet ut at rusmisbrukerne selv ønsker å bo mest mulig «normalt». (Foto: Iris)
Anders Vassenden ved International Research Institute of Stavanger har funnet ut at rusmisbrukerne selv ønsker å bo mest mulig «normalt». (Foto: Iris)

Med en spissformulering fra Vassenden virker noen former for kommunale boligkonsentrasjoner slik: De man ønsker at skal komme – for eksempel familien – kommer ikke. De man ikke ønsker at skal komme – andre rusavhengige – kommer.

Vil differensiere

Det er ikke slik at alle typer konsentrert bosetting er like ille. Det viktigste er andelen aktive rusbrukere på stedet:

– Vi har intervjuet noen som bor i et kompleks i Oslo med 150 leiligheter. De trives godt, men da er andelen aktive rusbrukere veldig liten. Siden det er kommunale leiligheter, har de andre rundt deg annet å slite med, men for rusbrukerne blir det likevel som å bo spredt, forklarer Vassenden.

I rapporten konkluderer Iris-forskerne med at enhver bolig er bedre enn ingen, siden de som har vært bostedsløse forteller at selv en kommunal bolig i en rusbelastet gård var en stor oppgradering for eksempel fra hospitstilværelsen.

Dessuten finner de at bostedsløshet ligger bak deler av problemene i kommunale bomiljøer, de mener at det trengs flere boliger til rusavhengige – og de konkluderer med at botilbudet bør differensieres.

– Riv kommunale boliger

Jon Storaas, som er daglig leder i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, sier akkurat det samme: Det trengs differensiering. Han kommer med skarp kritikk av dagens boligpolitikk:

– Den kommunale boligmassen bør jevnes med jorda. Å plassere en haug med rusmisbrukere i samme boligenhet er ikke bra. Noen som er aktive misbrukere, vil ha det sånn for å ha lett tilgang på rusmidler, men de fleste vil bo mest mulig normalt blant andre folk, sier Storaas.

Han tar til orde for alternative løsninger som for eksempel å bo på et sted med en viss bemanning, der man må skrive under på at man ikke har lov til å ruse seg. Eller å kjøpe opp boliger, slik som kommunen kan gjøre til sosiale formål, for å sikre at de rusavhengige får bo sammen med andre uten rusproblemer.

– Da er åpenhet også viktig. Hvis de klarer å få til et møte med de andre som skal bo i en sånn enhet, og forteller om problemene sine og setter grenser, så går det veldig mye bedre. Det er tøft å gjøre det, å stå der og kjenne på angsten.

– Men da får de samtidig plukket av andre folks helt vanlige fordommer. Du må skape de møtene for å se at rusavhengige er skapt som andre folk. Ekstreme varianter av vanlige folk, kanskje, men vanlige folk, sier Jon Storaas.

Han kan ikke se en eneste kommune som er flink nok med boligpolitikken.

– Den er en skam i forhold til rusavhengige og psykisk syke, mener Storaas.

Referanse:

Anders Vassenden, Nils Asle Bergsgard, Terje Lie, Ryktet forteller hvor du bor, Botetthet og integrering blant rusavhengige kommunale leietakere, IRIS-rapport 2012/316