For kreftpasienter som går på cellegift er det vanlig å miste appetitten. Dette kan skyldes kreftcellenes angrep på kroppen, eller at behandlingen med cellegift påvirker smak og lukt.

Et mulig botemiddel kan være THC (delta-9-tetrahydrocannabinol), virkestoffet i cannabis, som stimulerer matlysten.

Dette kommer frem i en mindre studie utført av canadiske forskere. Studien er publisert i Annals of Oncology, et tidskrift som omhandler kreft.

– Dette er den første kontrollerte empiriske undersøkelsen som påviser at THC får mat til å smake bedre, og virker stimuelerende for appetitten blant pasienter med kreft.

– Det kan også se ut som at THC er gunstig for søvn og hvile, sier Dr Wendy Wismer ved Universitetet i Alberta i en pressemelding. Hun ledet undersøkelsen.

For mange kommer kanskje ikke disse funnene som noen overraskelse, men bruk av rusmidler som medikamenter er et omdiskutert tema.

Smakte bedre

Studien foregikk fra mai 2006 til desember 2008. 21 voksne pasienter som hadde rapportert tap av appetitt, ble observert av en gruppe canadiske forskere.

Alle pasientene hadde på et tidspunkt blitt behandlet med cellegift, eller var i behandling, da studien ble foretatt. Alle pasientene hadde fremskredet kreft.

I undersøkelsen fikk noen av pasientene THC i pilleform, mens andre fikk et placebostoff. Legene som gav ut pillene, fikk heller ikke vite om pillende inneholdt virkestoffet under de 18 dager lange forsøkene.

Flertallet av pasientene som fikk THC mente at maten smakte bedre i denne perioden.  Den økte appetitten førte ikke til et høyere inntak av kalorier i gruppen, men de valgte å spise mer proteinrik mat .

Kreftpasienter har ellers vist en tendens til ikke å like smaken og lukten av kjøtt. I placebogruppen sa halvparten at de opplevde minsket appetitt.

I tillegg meldte pasientene som tok THC om bedre søvn- og hvilekvalitet enn pasientene i placebogruppen.

Nødvendig?

Professor og Forskningsdirektør Jørgen Bramness ved senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) sier han ikke har noe prinsipielt i mot THC som medikament. Men han mener at forskning på området ikke alltid blir vurdert objektivt.

– Det er god forskning som viser at THC kan hjelpe mot kvalme eller tap av appetitt, så det er ikke noe nytt. Spørsmålet er hvor nødvendig et slikt medikament er, sier Bramness.

– Jeg mener at vi har mer effektive legemidler tilgjengelig for disse tilstandene. Som ved all medisin må vi også vurdere bivirkningene og risikoen ved dem, fortsetter han.

– Forskning på cannabis som legemiddel har også en tendens til å få uforholdsmessig mye oppmerksomhet og spalteplass. Spesielt sammenlignet med forskning på andre medikamenter med det samme potensielle bruksområdet, mener Bramness.

Han forutser at medisinsk bruk av cannabis vil bli stadig mer akseptert med tiden i flere land, men han tror ikke det vil skje i Norge med det første.

– Det er opp til legemiddelindustrien å få registrert og godkjent et slikt produkt. For meg virker det som om selskapene er veldig vare på å markedsføre noe kundene kan konnotere med misbruk, avslutter Bramness.

Neste steg

Dr Wismer sier at en større “fase to”-undersøkelse må til for å følge opp resultatene deres, men hun mener at leger inntil videre bør vurdere THC-behandling på kreftpasienter.

– Vi vet at mange pasienter sliter med å få i seg nødvendig næring, noe som er spesielt viktig når man kjemper med en slik sykdom. Selv om vi ikke påviste et større kalori-inntak, kan forbedret appetitt og mer proteinrik kost være svært viktig, sier Wismer.

Forskjellige stater har vidt forskjellige regler når det gjelder bruken av cannabis. I California har så mange som 300 000 mennesker tilgang med resept, men systemet er kjent for å være lett å utnytte.

I Norge er det visstnok noen ytterst få personer med spesiell tillatelse og registreringsfritak som kan gjøre det samme.

Referanse:

T. D. Brisbois et.al: Delta-9-tetrahydrocannabinol may palliate altered chemosensory perception in cancer patients: results of a randomized, double-blind, placebo-controlled pilot trial, Annals of Oncology. doi:10.1093

Nyhetsmelding fra University of Alberta