Politiet er med på å hente rusmisbrukere til tvangsinnleggelse langt oftere ved hastevedtak enn i ordinære tvangssaker. (Foto: Espen Braata, VG)
Politiet er med på å hente rusmisbrukere til tvangsinnleggelse langt oftere ved hastevedtak enn i ordinære tvangssaker. (Foto: Espen Braata, VG)

Rusmisbrukere blir redde av plutselig tvangsinnleggelse

Akutt bruk av tvang gjør rusmisbrukere redde, sinte og skeptiske til helsevesenet. Det som skulle være unntak fra regelen er blitt hverdag i mange kommuner.

Publisert

Tvangsinnleggelser av rusmisbrukere

Dersom en rusmisbruker utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk kan vedkommende uten eget samtykke innlegges i behandlingsinstitusjon i inntil tre måneder. (§10-2 i Helse- og omsorgstjenesteloven)

I 2013 var det 159 slike tvangsinnleggelser, 60 prosent som følge av midlertidige vedtak.

I tillegg kan gravide legges inn med tvang av hensyn til barnet. I 2013 ble 24 gravide rusmisbrukere tvangsinnlagt.

Tvangsinnleggelser utgjør en liten andel av innleggelsene. I 2012 var det 14 000 frivillige innleggelser.

Det er kommunen som fremmer forslag om bruk av tvang. Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker behandler sakene og fatter vedtak.

«Jeg hørte at folk begynte å rope «politiet er her!», og en rusmisbruker kobler jo det der…

De tok jo i meg, og skulle dra meg inn i bilen, og jeg gjorde jo motstand, sant, for jeg hadde jo ikke gjort noen ting. Jeg stod og skrek: «Jeg har jo faen ikke gjort noe, slipp meg!».

Rusmisbruker Pia visste ikke at hun skulle legges inn med tvang, og skjønte ikke hvorfor politiet plutselig kom for å hente henne.

Hun er en av dem norske forskere har intervjuet om opplevelsen av å bli tvangsinnlagt på institusjon.

Når narkotikabruken blir så omfattende at den står i fare for å drepe, griper staten inn. Rusmisbrukere kan bli tvunget til innleggelse ved en behandlingsinstitusjon for å redde livet deres.

Om faren er akutt, blir mange tvangsinnlagt uten forvarsel. Men slike hastetiltak skaper utrygghet, og mange rusmisbrukere mister tilliten til systemet.

Føler seg krenket          

Midlertidige vedtak er ment å være et unntak fra regelen, når det ikke er mulig å vente på en ordinær saksbehandling fordi liv står i fare.

Men praksis i dag er at de fleste tvangssaker begynner med et midlertidig vedtak, ifølge en bok om bruk av tvang i kommunene.

Det skaper problemer for rusmisbrukerne.

Tvang kan oppleves svært dramatisk om den kommer overraskende og plutselig, forteller Kristian Mjåland, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen og en av forfatterne av boka fra forskningssenteret Uni Research Rokkansenteret.

– De som ikke vet på forhånd at de kan komme til å bli innlagt med tvang, får ofte en kraftig reaksjon som varer langt inn i behandlingsoppholdet. De føler seg krenket, sier Mjåland.

Disse brukerne er mindre fornøyde med behandlingsopplegget enn dem som har blitt informert på forhånd.

Tror politiet skal straffe dem

Når politiet kommer på døra opplever rusmisbrukerne innleggelsen mer som straff enn omsorg, forteller forsker Kristian Mjåland ved Uni Research Rokkansenteret i Bergen. (Foto: Uni Research)
Når politiet kommer på døra opplever rusmisbrukerne innleggelsen mer som straff enn omsorg, forteller forsker Kristian Mjåland ved Uni Research Rokkansenteret i Bergen. (Foto: Uni Research)

Ved en ordinær tvangssak har de fleste blitt informert om at de kan risikere å bli tvangsinnlagt. Da vet brukeren hva som venter, og har muligheten til å si sin mening om saken. Det skjer sjeldnere ved hastevedtak.

I tillegg kommer ofte politiet på døra.

Når noen skal legges inn med makt, har kommunen mulighet til å få bistand fra politiet. Statistikken avslører at politiet hjelper til langt oftere ved midlertidige vedtak om tvang enn i ordinære saker.

Politiet dukker opp i om lag hver tredje ordinære tvangssak, men i mer enn to av tre hastesaker.

– Mange brukere har negative erfaringer med at politiet kobles inn. Da opplever de innleggelsen mer som straff enn omsorg. De får en følelse av at de har gjort noe galt, ikke at de skal få hjelp, sier Mjåland.

Behandlingsinstitusjonene opplever også at brukere som blir lagt inn på den måten er vanskeligere å forholde seg til, forteller Mjåland.

Helsearbeiderne forteller at brukerne som ikke er informerte på forhånd ofte er opprørte. Selv om også de som har fått sagt sin mening kan være svært uenige i begrunnelsen for å bruke tvang.

«Tvangskåte» ruskonsulenter

Det er ingen forskere som har evaluert effekten av tvangstiltakene på lang sikt. Men erfaringene fra de involverte som Bergens-forskerne har intervjuet tyder på at måten tvangen gjennomføres på har stor betydning.

Boka er basert på intervjuer med brukere og ansatte i helsevesenet og kommuner i perioden 2008-2010, i tillegg til statistikk fram til 2013. Bruken av tvang øker stadig, men det er store variasjoner i bruk av tvang mellom kommunene. I et av intervjuene blir noen ruskonsulenter omtalt som «tvangskåte», de tyr lett til tvangstiltak.

Forskerne intervjuet 90 brukere, pårørende, ansatte ved behandlingsinstitusjoner, helseforetak og 20 ulike NAV-kontorer, og gjennomførte en spørreundersøkelse blant alt fra ruskonsulenter til saksbehandlere i 51 kommuner.

NAV venter til siste liten

Hastevedtakene er ikke så akutte som man kan få inntrykk av.

– I de fleste tilfellene har kommunen veid for og imot over lang tid. Saksbehandlerne har vært i tvil, de har forsøkt frivillige tiltak først uten effekt. Til slutt velger de tvang, sier Mjåland.

Hvorfor setter de ikke i gang en ordinær tvangssak tidligere?

– Jeg tror blant annet det er blitt en kultur for å bruke midlertidige vedtak, sier Mjåland.

Det er kommunen, oftest NAV, som foreslår tvangstiltak, og fylkesnemnda som bestemmer om det skal settes i gang eller ikke. Men NAV-ansatte oppretter sjelden en sak på egenhånd.

– Det er typisk at de venter på bekymringsmeldinger fra andre instanser. Først når andre fagfolk slår alarm, oppretter de en sak, sier Mjåland.

Stoler ikke på egne vurderinger

Men når bekymringene begynner å strømme inn fra legevakt og psykiatri, er situasjonen som oftest blitt akutt, med hyppige overdoser og dårlig helsetilstand. Da er det for seint med ordinær saksbehandling.

En del NAV-ansatte har ifølge forskerne et «sosialfaglig mindreverdskompleks». De stoler ikke nok på egne vurderinger til å sette i gang en ordinær tvangssak. Mjåland mener de bør gjøre det i større grad.

– Tvangssaker som startes opp tidlig oppleves som mindre traumatiske. I noen kommuner blir brukeren kalt inn til et møte der helsevesenet, kommuneadvokaten og NAV diskuterer ulike løsninger, både frivillige tiltak og tvangstiltak. Det gir mer konstruktive behandlingsløp, brukere som har vært gjennom en slik prosess er stort sett fornøyde, sier han.

– Kan unngå hastesaker

Den omfattende bruken av strakstiltak kunne vært unngått, mener forskerne.

– Vi stiller spørsmål ved om det er et godt nok utbygd lavterskeltilbud til de tyngste rusmisbrukerne i Norge. Bedre botilbud, flere sprøyterom og mer kontakt med helsevesenet kunne kanskje sørget for at situasjonen ikke ble så kritisk at de må legges inn akutt og med tvang, sier Mjåland.

Han viser til at vi i har høyere overdosedødsfall i Norge enn i mange andre land, sett i forhold til folketallet.

Mjåland mener også at det trengs flere typer behandling, for eksempel muligheten til å få heroin på resept. Noe forskning tyder på at legemidler som subutex og metadon ikke virker for alle. Helse Bergen ønsker å tilby heroinassistert behandling i forbindelse med et forskningsprosjekt, men har ennå ikke fått lov av sentrale myndigheter.

Referanse:

Lundeberg, I.R., Mjåland, K., Søvig, K.H.: Tvang i rusfeltet. Regelverk, praksis og erfaringer med tvang. Gyldendal juridisk, 2014.