Frankrike ble utsatt for flere terrorangrep i løpet av høsten 2020 som, i likhet med angrepene fra november 2015 mot flere uteplasser og en konsertsal i Paris, ble tolket som angrep mot den franske livsstilen eller «art de vivre».
I et land som ofte ikke har snakket om noe annet enn sitt eget forfall i løpet av de siste tiårene, har terrorismen medført et behov for å gjenta for seg selv og for hele verden hva som utgjør grunnleggende franske kulturtrekk.
Vin er blant dem.
Vin som kulturarv
I 2010 skrev Unesco franske viner på listen over verdens immaterielle kulturarv. Beslutningen ble fulgt opp med et vedtak fra det franske senatets økonomiske kommisjon i februar 2014.
Bakgrunnen for dette var et forslag fremmet av den sosialistiske senator Roland Courteau om å anerkjenne franske viner som en viktig del av landets kulturarv. Forslaget skapte konsensus og ble vedtatt enstemmig.
To år tidligere hadde Courteau forklart franskmennenes følelsesmessige bånd til egne viner på følgende måte: «(..) Franske viner er en del av en totusenårig kulturarv. De inngår i en kulturell, religiøs, landskapelig og økonomisk arv som overføres fra den ene generasjon til den andre. Franske viner har i høyeste grad bidratt til vårt lands omdømme og spesielt til dets gastronomi rundt omkring i hele verden. De har ikke minst utformet vårt landskap.»
Utover tekstens symbolske verdi, fremstod vedtaket fra 2014 som en helhjertet støtteerklæring til franske vinprodusenter som følte seg i for liten grad ivaretatt av myndighetene.
Voteringen åpnet for en mer aktiv beskyttelse av ekspertisen knyttet til den nasjonale vinproduksjonen, dette i en kontekst preget av økt global konkurranse, som f.eks. med australske viner i Kina.
Vin og helse
Debatten om franske viners kulturpreg byr imidlertid på overraskelser. I 2015 foreslo senatet å endre deler av helseloven fra 1991 - den såkalte «loi Evin»-, for hva som angikk begrensningene knyttet til reklamen for alkoholprodukter og tobakk i offentlig rom.
Lovforslaget introduserte et nytt skille mellom vin og andre alkoholprodukter på bakgrunn av alkoholinnholdet, som kom vinprodusentene til gode.
Daværende helseminister Marisol Touraine stilte seg svært kritisk til en økonomisk motivert oppmykning av helseloven som var fordekt som et forsvar av fransk kultur.
Hun fryktet blant andre ting en økning av antall dødsfall forårsaket av alkoholforbruket i Frankrike.
Disse utgjør cirka 50 000 individer i året. Lovendringen ble likevel tatt til følge i nasjonalforsamlingen i november 2015 med 102 mot 32 stemmer.
Vin som handelsvare
Franskmennenes forhold til vin fremstår ikke minst som et paradoks. På den ene siden utgjør vineksporten en viktig del av handelsbalansen. Salget av vin og av andre alkoholtyper utgjorde 13,2 milliarder euro i 2018.
Sektoren var den nest største etter flyproduksjon og var mer omfattende enn eksporten av parfymer og kosmetiske produkter. I 2018 representerte Frankrike andel av verdens alkoholmarked ikke mindre enn 15 prosent i volum og 30 prosent i verdi.
En tredjedel av eksporten gikk til EU-landene, foran USA, Storbritannia og Kina. Et slikt resultat ble utfordret av tre hendelser i 2020. Den ene er covid-krisen, som reduserte vinsalget på 6 prosent på verdensbasis.
Den andre er tollstriden med USA, som medførte en nedgang på 21 prosent av eksportverdien. Handelen til Kina gikk også ned med 26 prosent.
Til slutt har brexit skapt økt usikkerhet rundt Storbritannias fremtidige økonomi, noe som har slått ut i mindre eksport av franske viner over Kanalen.
Det forventes at fransk vineksport i 2021 fortsatt vil påvirkes av covid-pandemiens forløp, eventuelle svingninger i USAs handelspolitikk i positiv eller negativ retning og av utfallet av en vellykket brexit-avtale med britene eller en «no deal».
Vineksporten blir på den andre siden stadig viktigere når vinforbruket svikter på hjemmebanen. Franskmennenes drikkevaner gjennomgår i den forstand en stille revolusjon.
Drikker halvparten så mye vin
I løpet av de siste tyve år har forbruket blitt redusert med 20 prosent. I 2016 drakk hver franskmann i gjennomsnitt 51,2 liter vin per år. Det kan gjerne virke mye for et norsk publikum, men det må sees i sammenheng med et forbruk som ifølge Den internasjonale vinorganisasjonen lå 28,4 prosent høyere rundt tusenårsskiftet, altså 71,4 liter per år.
På 1960-tallet drakk hver franskmann i gjennomsnitt til og med 200 liter vin per år. Har man et perspektiv på 50 år og ikke bare 20, snakker vi egentlig om en halvering av totalforbruket.
Dette merkes i totalvolumet. Mellom 2000 og 2017 har det gått ned fra 34,5 millioner hektoliter til 27 millioner (-21,7 prosent).
En gledelig eller trist følge av dette er at Frankrike mistet ledertrøyen i vinforbruk til fordel for USA. Hvordan forklares en slik nedgang i vinforbruket? Er det slik at franskmennene har endret sitt drikkemønster?
De drikker tilsynelatende mindre enn før, men også bedre og dyrere. Samtidig virker det som om vinflasken ikke lenger er så velkommen ved middagsbordet. Kun 16,4 prosent av franskmenn drikker vin daglig. Er Frankrike dermed i ferd med å forsvinne som vinnasjon eller er vin fortsatt en bærebjelke i fransk levestil og kultur?
For å hjelpe oss med å forstå det spennende forholdet mellom vin og kultur, er ukens gjest i Frankrike Forklart en ekte vinkjenner og eneste nordmann som er medlem i Académie du Vin de Bordeaux, Christer Byklum.
Episoden finnes også på Itunes og Spotify.
Alle referanser som blir nevnt i denne episoden kan finnes på Facebook-siden til Frankrike forklart.
