Barna på bildet over er på vei til barnehagen i 1938. De var to av svært få. De fleste barn gikk nemlig ikke i barnehage på denne tiden.

Likevel fantes det tre typer barneinstitusjoner: Barneasyl, barnekrybber og barnehager.

Hva var dette for slags institusjoner? Og hvem var barna som gikk der?

Når begynte vi egentlig med barnehager i Norge?

– Da må vi helt tilbake til starten på 1800-tallet, sier Monika Röthle, tidligere førstelektor ved Universitetet i Stavanger.

Forgjengeren til dagens barnehager startet allerede for 200 år siden.

Norges første barneasyl ble opprettet i Trondheim i 1837.

Barneasyl som veldedighet

Før de kom hit til landet, hadde fabrikkarbeidere og filantroper både i England og USA startet barneasyl. Målet var å motvirke fattigdom og gi et omsorgstilbud til de kvinnelige ansatte.

Det var foreningen De Nødlidendes Venner i Trondheim som startet det første barneasylet – Byens asyl – i Trondheim.

Mødrene var ofte aleneforsørgere som var nødt til å jobbe for å tjene penger til seg selv og barna sine. De jobbet ofte lange skift på fabrikkene i byen.

Hvem var barna i asylene?

Barneasylene var for barn mellom to og syv år.

– Dette var helt klart en sårbar gruppe med utsatte barn, sier Röthle.

– På denne tiden hadde vi et sterkt klassedelt samfunn, og det var først og fremst arbeiderfamilienes barn i byene som gikk til asylene.

Barn som bodde på landet, hadde som regel storfamilien rundt som passet barn, ifølge Röthle.

– En ung bondekvinne passet heller ikke sine egne barn. En sterk ung kvinne trengtes i annet arbeid. Da var det storesøsken og de eldre kvinnene som passet barna når mødrene var på jordene eller i fjøset, sier hun.

– I arbeiderhjemmene måtte kvinnene selv ut å tjene til livets opphold.

Ønsket barna bort fra gata

Alternativene til barneasylene var enten at barna ble med på jobb, noe som kunne være veldig farlig, eller at de ble låst inne hjemme alene.

Et tredje alternativ var at barna «drev gatelangs».

– Foreningene bak barneasylene hadde en nokså moralsk holdning. Målet var å holde barna borte fra gata og den negative sosiale innflytelsen der, sier Röthle.

Ifølge Röthle var det skamfullt å gå i barneasyl.

Hun har blant annet intervjuet personer som var i barneasyl på begynnelsen av 1900-tallet i Stavanger.

– De sa helt klart at de skammet seg. Det var vanskelig for dem å innrømme at de gikk der på den tiden, sier hun.

Intervjuet asylbarna og bestyrere

Monika Röthle dukket ned i et stort kildemateriale for å finne historien til barnehagene i Stavanger.

Hun leste protokoller og årsberetninger fra asyl og barnekrybber, 4-timersbarnehager, bystyre- og formannskapsreferater, klausulerte saksmapper i Stavanger byarkiv og avisutklipp.

Allerede i 1993 intervjuet hun 14 personer fra barneasylene, både asylbarn, kokker, barnehagelærerinner og barnehagebestyrere.

– Mange av informantene er jo døde nå, sier Röthle.

Resultatene er publisert i artikkelen «Barnehagene i Stavanger: fra veldedighet til velferdsgode» som ble utgitt i 2015.

Opptil 200 barn på enkelte asyl

Barneasylene hadde lange åpningstider. Vanligvis holdt de åpent fra klokka åtte om morgenen til seks om kvelden.

– Det måtte jo passe med arbeidstiden til mødrene, som stort sett var hele dagen, sier Röthle.

Det var stor variasjon i hvor mange barn som var på hvert asyl.

I starten av asylperioden i 1830 årene kunne de være alt fra 150 og 190 i ett enkelt asyl. Etter hvert ble det færre barn, og 100 år etterpå - i 1930-årene - var det i gjennomsnitt 30 barn i en gruppe.

Små hender i håndarbeid

Hva gjorde disse barna i ti timer i løpet av en dag?

– Det forskerne vet, er at det foregikk en del praktiske sysler, ofte med tekstil, sier Röthle.

De lærte seg blant annet grunnleggende teknikker innen håndarbeid, som for eksempel å strikke, veve, sy og lage bånd.

De fikk også undervisning i det å arbeide.

– Målet var nok at de skulle kunne bidra til familiens levebrød, sier Tora Korsvold. Hun er professor ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning i Trondheim og har skrevet om barneasyl, barnekrybber og barnehager i Store norske leksikon.

– Det at det ble fokusert så mye på håndverksproduksjonen i barneasylene, forteller om hvilke framtidsutsikter som ventet barna, sier hun.

Byens Asyl i Trondheim var en såkalt skoleforberedende institusjon, som betyr at asylet hadde formelle læringsaktiviteter som støttet opp under allmennskolens undervisning.

De fikk derfor undervisning både i regning, lesing og skriving.

Sang og bibelfortellinger

Salmer, bønn og bibelhistorie var faste innslag i asylhverdagen.

Men lek var også viktig, ifølge Korsvold.

– Etter hvert ble leken rammen rundt de andre aktivitetene og kjennetegnet samværet mellom barn og voksne, sier hun.

Leken skulle gjøre barna «muntre, glade og lykkelige» eller åpne opp for barnas «iboende moralske vesen», som det også het i de årlige protokollene fra Byens Asyl.

– Også fra den første perioden kan vi lese at leken gikk lystig ute i asylgården, noe som kan tyde på at den ble oppfattet som viktig for asylets grunnleggere, forteller Korsvold.

Eierne av Byens Asyl la dessuten vekt på å ha moderne lekeapparater, og i asylgården var det enkle gynger, vipper og klatrestiger.

– Likevel er det grunn til å hevde at leken i starten av asylperioden fungerte som et avbrekk fra andre aktiviteter, ikke nødvendigvis som en aktivitet som hadde verdi i kraft av seg selv, sier Korsvold.

Mindre lek i asylene i Stavanger

Monika Röthle har forsket spesielt på asylene i Stavanger. Hun er mer usikker på om de lekte så mye i asylene der.

– Hvorvidt det var leketøy, er usikkert. I et av asylene var det et sted de kalte lekestuen. Men vi vet ikke om det ble kjøpt inn leketøy. Men alle hadde luftegård eller uteområder.

På et av bildene fra Domkirkens barneasyl i 1919 ser det ut som barn og voksne leker ringleken i luftegården. Men dette bilde er arrangert, ifølge Röthler.

– Det er ingenting i det skriftlige materialet eller intervjuene som viser at det var lek sammen med barna. Dette var nok for å gi fotografen et fint motiv, sier hun.

– Jeg tenker nok at barna lekte. Men de lekte sjelden med spesialinnkjøpte leketøy.

Til barnehagen uten følge

Dagene startet tidlig i asylene, mellom seks og åtte. Da var det vanlig at barna kom seg dit på egen hånd.

– De bodde som regel i nærheten av asylet, og det var vanlig at barna gikk dit uten følge, sier Röthle.

Men de tok ofte følge med hverandre, ifølge Store norske leksikon.

Ifølge kildene til Röthle ble foreldrene invitert til den årlige juletrefesten. Ellers var det lite kontakt mellom foreldre og barneasylet i hverdagen.

Pleiemoderen passet barna

Når barna først kom seg på asylet, ble de straks tatt vare på av kvinnene som jobbet der.

De var enten ugifte, enker eller utdannete diakonisser. Det var disse kvinnene som hadde mulighet til å ta seg jobb. En diakonisse er en kvinnelig diakon, en som tjener menigheten.

– Kvinnene spilte en sentral rolle i 1800-tallets filantropiske bevegelser, og var de som sto bak den daglige virksomheten i barneasylene, sier Korsvold.

Bestyrerinnen var hun som ledet asylet. Det var ikke uvanlig at «pleiemoderen» – som hun het i starten – arbeidet i asylet hele sitt voksne liv.

– For kvinnene som tok hånd om barna fra morgen til kveld, var arbeidet nærmest en livsoppgave, fylt med oppofrelse og takknemlighet, sier Korsvold.

Barnekrybber for de små barna

I tillegg til barneasylene, ble det også startet noe som kalles barnekrybber. Den første ble opprettet i Oslo i 1883.

Frelsesarmeen stod for både oppretting og drift, og i løpet av 1890-årene åpnet de i alt fem barnekrybber i Oslo.

Etter hvert startet andre organisasjoner og enkeltpersoner å drive barnekrybber, og etter århundreskiftet ble de opprettet oftere av menigheter og indremisjonsforeninger.

Dette var institusjoner for de minste barna, de fra null til tre år.

I 1905 fantes det til sammen 16 barnekrybber med i alt 255 barn, ifølge Store norske leksikon.

Tallet steg, og i 1923 fantes det 22 krybber som tok imot i alt 450 barn.

Opptatt av hygiene og søvn

I motsetning til barneasylene, var personalet i barnekrybbene veldig opptatt av pleie og hygiene.

– Barna hadde institusjonsklær slik at de lettere skulle holde seg rene, sier Röthle.

De var også opptatt av soving.

– Domkirken barnekrybbe i Stavanger hadde for eksempel en egen sovestue, forteller Tora Korsvold.

Ifølge protokoller hadde de en ganske streng dagsorden, sier Korsvold. Alle barna skulle for eksempel sove til bestemte tidspunkt.

– Men barna både lekte, lærte og var ute hvis det var muligheter til det, sier Korsvold.

Overgang til barnehagene slik vi kjenner dem i dag

Utover på 1920-tallet begynte gradvis ting å endre seg.

Röthle forteller om flere barnekrybber som var preget av slitt utstyr og mindre vekt på det eksemplariske barnestellet som de hadde i starten.

– Institusjonene som ved oppstart var foregangsinstitusjoner, ble gradvis rene tilsynstiltak som så vidt greide å holde driften gående, sier hun.

– Barnekrybbene var funksjonelle institusjoner for familier som var avhengige av mødrenes lønnsarbeid. Men den som kunne greie seg uten dem, var glade for det, sier Röthler.

Både barneasylene og barnekrybber ble sakte avviklet i løpet av de første tiårene av 1900-tallet. I Stavanger ble de ikke avviklet før i etterkrigstiden.

Mange av dem ble omgjort til det som ligner barnehager slik vi kjenner dem i dag.

– Barnekrybbene i Norge gikk over til å bli småbarnsstuer, eller ble til småbarnsavdelinger ved daghjem på 1920- og 1930-tallet. Fra 1950-årene var ingen barnekrybber igjen, sier Korsvold.

Fra å være et sted for fattige barn og mødre som jobbet, ble barnehagene etter hvert interessante også for Velstående familier

Ideer fra Tyskland

Barnehagene ble nå ganske annerledes.

Det var ideene til den tyske pedagogen Friedrich Fröbels som formet dem, også her i Norge.

De handlet om en institusjon som skulle gi barn anledning til selvutfoldelse og læring gjennom lek.

Fröbel startet sin første Kindergarten i 1840 i Bad Blankenburg i Tyskland, og derfra ble ideen raskt spredt, blant annet til Danmark, Sverige og Finland.

Det tok litt lengre tid før den kom til Norge.

– De frøbelske barnehagene skulle ikke være sosiale hjelpetiltak, men dannelsesinstitusjoner for alle barn, der læring skulle skje ved å pleie barns lek og ikke gjennom undervisning. Han ville skape en folkebarnehage for barn av alle samfunnslag, sier Röthler.

Fra mors arbeid til sosialisering

Barnehagene kommer til norske byer på forskjellige tidspunkt; i Trondheim og Oslo tidlig på 1900-tallet, i Stavanger først på 30-tallet.

Barnehagene er åpne i fire timer om dagen, og de koster mer fordi det ikke lenger er stiftelser som dekker dem. Det er foreldrebetalingen som dekker alt.

– De rekrutterer barn fra borgerskapet, sier Röthler.

– Det viktige her er ikke lenger morens arbeid, men oppdragelse, undervisning og sosialisering.

Hushjelpen følger barna til barnehagen

Mens barneasylene og barnekrybbene var overlatt til stiftelser og menighetene, gjør husmødrene en kjempeinnsats på femtitallet, ifølge Röthler.

Sanitetsforeninger, husmorlagene og andre kvinneforeninger stod i bresjen for å starte opp barnehager.

Mens barneasylene og barnekrybbene oppstod fordi mødrene måtte jobbe, fant Frøbels ide om barnehage gehør hos husmødre som ikke hadde jobb. De ønsket at barna skulle sosialiseres gjennom lek under ledelse av en barnehagelærerinne.

Röthler forteller om hushjelper som fulgte barna til barnehagen – en tilværelse langt fra barneasylene og barnekrybbene.

– Barnehagen ble på en måte en videreføring av den tradisjonelle barnepiken i velhavende familier I stedet for at moren måtte lære opp barnepiken, kunne disse familiene nå overlate ansvaret for barna til de utdannete barnehagelærerinner, sier Röthler.

En revolusjon i barnehagedekning

Selv om det ble flere moderne barnehager utover på 50-tallet, var de fremdeles en sjeldenhet.

– Det var et forsvinnende antall barnehager i Norge på 50-tallet, og under fem prosent av barna fikk plass. Selv om vi fikk den første loven om barnehager i 1975 og en aktiv kvinnebevegelse som krevde «gratis daghjem» forble barnehager et marginalt fenomen fram til 2000-tallet sier Röthle.

Det var først på 1980-tallet at alle kommuner i Norge hadde en barnehage.

I dag går 275 804 barn i barnehager, ifølge tall fra SSB. Det er 92 prosent av alle barn i Norge.

– I løpet av en generasjon har det skjedd en revolusjon i den tidlige barndom, sier Röthle.

– Den norske barnehagens lange tradisjon med asyl og barnekrybber har bidratt til at vi i dag har en barnehage som er tilpasset den moderne to-inntektsfamilien, sier Röthle.

I tillegg har ideene om selvutfoldelse og utvikling gjennom lek i de tidlige barnehagene bidratt til å utvikle en særegen barnehagepedagogikk, som er annerledes enn skolens, påpeker hun.

– Barnehagens plass har blitt radikalt forandret. Fra å være et tilbud for særskilte grupper, er barnehagen i dag et velferdsgode for alle barn, sier hun.

Referanse:

Monika Röthle: Barnehagene i Stavanger: fra veldedighet til velferdsgode. Museum Stavanger. 2015. ISBN 978-82-90054-91-0.

Tora Korsvold: Store norske leksikons artikler om barneasyl, barnekrybber og barnehager (2020).