I samarbeid med Kilden kjønnsforskning.no
Artikkelen er utgitt av et uavhengig nyhetsmagasin som utgis av Kilden kjønnsforskning.no
Da Ida Marie Henriksen skulle gjøre feltarbeid til doktorgraden sin om kafeen som offentlig og sosialt rom, var det blant annet én gruppe som utpekte seg: ammende mødre.
– Det er veldig mange med barnevogn på kafé! De går dit for å være sosiale og de går dit fordi kafeen er en rolig og egnet plass for å amme et barn, sier Henriksen.
Det neste hun oppdaget var at folk gjerne husket første gang de ammet offentlig. En av informantene til Henriksen fortalte om hvordan hun hadde øvd seg på å amme på kafé, før hun faktisk tok skrittet ut og gjorde det.
Henriksen har samlet inn 25 historier om amming. 20 av mødrene husket den første offentlige ammingen godt, fem av dem husket den ikke.
– Mange husker den første gangen de ammet offentlig, fordi de er ekstra oppmerksomme på om de gjør det riktig, at de ammer på en måte som er sosialt akseptabel, forteller Henriksen.
Ingen av kvinnene i materialet hadde opplevd å få kritiske kommentarer til at de ammet offentlig. De beskrev derimot uskrevne normer for offentlig amming. Det skal være en viss diskresjon. Puppen kan synes, men ikke brystvorten.
Trange kår for ammepuppen
Temaet offentlig amming, og grenser for offentlig amming, ble satt på agendaen av forfatter Ida Jackson i vår i blogginnlegget «Nei, jeg kommer ikke til å rulle inn puppen», senere også publisert på Dagbladet.no. Her skriver Jackson om hvordan hun trodde Norge var ekstremt ammevennlig, men at hun ser det ikke stemmer helt nå som hun ammer selv.
«Det er ikke rart at mange nybakte mødre kvier seg for å amme ute blant folk», skriver Jackson, og forteller om venninner som tar med flaske hvis de skal ut blant folk. På Ammehjelpens Facebookgruppe er det masse spørsmål om hvorvidt det for eksempel er greit å amme i kirken under dåp, skriver hun.
«Ammepuppen har et lite og trangt rom i offentligheten, og den skal helst tilbake i den sexy bh-en så fort som mulig, der den hører hjemme,» skriver Jackson, og konkluderer med at det å amme offentlig er en politisk handling.
Viktig å ikke overdrive
– Jeg er litt ambivalent til sånne typer debattinnlegg, sier Ida Marie Henriksen.
– Sånne oppslag kan gjøre at kvinner blir bevisste på at offentlig amming er en handling de kan få negative kommentarer for.
Dessuten er ikke denne problematikken stor i Norge, mener Henriksen. I hvert fall ikke sammenlignet med land som Storbritannia og USA, der forskning finner at offentlig amming er svært politisert og komplisert.
– Jacksons innlegg er et bra innlegg i så måte at hun bygger opp de som kanskje er litt usikre på den offentlige ammingen, de som kan syns det er litt pinlig. Samtidig er det en selvfølgelighet å amme i Norge, og offentlig amming er en del av vår livsverden. En livsverden som Jackson er med å vedlikeholde og kjempe for i det hun ruller ut puppen. Det liker jeg.
Studier viser at en del kvinner i Storbritannia synes det er flaut å amme offentlig fordi brystet er så seksualisert. De velger å gi flaske, og er dermed med på å bygge opp en flaskemate-kultur.
Selv om kvinnene Henriksen har intervjuet husket den første ammingen godt og kunne synes at den var litt vanskelig, så valgte de å gå over den terskelen.
– Norske kvinner kan også finne ammesituasjonen pinlig og føle på usikkerhet den første gangen. Men de velger å amme offentlig, og erfarer at det er uproblematisk. Dermed fortsetter de med det, og er med på å bygge opp vår pro-ammekultur, sier stipendiaten.
– Vi har et godt fokus på dette i Norge, det er en sterk norm om at offentlig amming er legitimt. Det er viktig å ikke overdrive og sette spørsmålstegn med denne legitimiteten.
En klar grense
Jacksons opplevelse av at det finnes noen grenser for når det ikke lenger er greit å amme offentlig stemmer imidlertid med Henriksens funn.
«Jo eldre ungen blir, jo flere kommentarer har jeg fått», skriver Jackson, som altså ikke har tenkt å slutte å amme. Og for dette standpunktet har hun for første gang fått mengder av hatbrev fra kvinnelige lesere. De syns Jackson er egoistisk, at flaske er normal høflighet, og skriver at barnet hennes vil bli mobbet på skolen.
Det går en uoffisiell grense for offentlig amming rundt ettårsalderen, skriver Henriksen i artikkelen «Kafépupp», publisert i Sosiologisk tidsskrift for et par år siden. Men det er egentlig ikke en spesiell alder som avgjør når omgivelsene begynner å reagere.
– Det handler om hvor stor man antar at barnet er og om ferdigheter, sier Henriksen.
– Idet barnet kan gå, ta hånda ned i genseren og finne frem puppen selv er holdningen at barnet er for stort til å ammes offentlig. Dette kan ses i sammenheng med at mødre i foreldrepermisjon på dette tidspunktet vender tilbake til jobb, og tilstedeværelsen av eldre barn som blir ammet offentlig blir dermed sjeldnere å se.
Stress og press og ammedoktriner
– Hvis det er sånn at yngre kvinner opplever at det ikke er greit å amme offentlig, så er det noe helt nytt, sier Therese Andrews. Hun er forsker ved Nordlandsforskning, og har blant annet forsket på tabuer ved amming.
I 2012–2013 intervjuet Andrews rundt 30 kvinner fra Hordaland om deres opplevelser av amming.
– Å ikke amme de små er ikke greit, sier Andrews.
Det mest fremtredende ved kvinnenes historier om amming handler om stress og press.
– Stress dominerer, særlig de første månedene når det er mest prekært. Presset kommer ikke bare utenfra og fra profesjonelle, men også innenfra, fra dem selv og fra den indre kretsen.
Myndighetenes anbefaling om å fullamme i seks måneder omtaler Andrews som en doktrine. Kun 17 prosent av norske kvinner fullammer hele første levehalvår, ifølge Statistisk sentralbyrås undersøkelse om temaet fra 2013. 44 prosent fullammer i fire måneder.
– Flere av kvinnene følte seg mislykket om de ikke klarte å følge doktrinen om seks måneders fullamming. Det inngår i forestillingen om å være en god mor, å gjøre det riktige. Og de ønsker så klart å være den perfekte mor.
Men samtidig som de små babyene skal ammes, og gjerne i offentligheten, går det en grense for når det ikke lenger er greit, påpeker Andrews.
– Det er ikke greit å amme større barn, i alle fall ikke i nærvær av annet enn familie. Grensen går et sted ved 1,5 år og oppover.
Pornofisering og bluferdighet
– I vår kultur blir diskusjoner om amming ofte følelsesladde, sier Birgitta Haga Gripsrud, postdoktor ved Universitetet i Stavanger.
– Amming utgjør et sterkt spenningsfelt mellom natur og kultur, biologi og sivilisasjon. Det står tydeligvis noe på spill. Forestillinger om seksualitet, kvinnelighet og moderlighet, som har implikasjoner for hva som anses å være kvinners plass og roller i det offentlige rom.
Gripsruds doktorgradsavhandling fra 2007 handler om vestens historiske og nåværende kulturelle fascinasjon for bryster. Som postdok forsker hun fremdeles på bryster, nå senest betydningen av gentesting som kan påvise arvelig brystkreft.
Gripsrud kjenner seg igjen i Jacksons innlegg.
– Selv om det er mange år siden, husker jeg godt hvor invaderende jeg opplevde det da en av de ansatte i barnehagen nærmest bjeffet til meg i forakt at amming «skulle du ha slutta med før han begynte i barnehagen». Det var liksom til sjenanse for henne at sønnen min fortsatt fikk bryst da han var 20 måneder.
Samtidig fremhever også Gripsrud, som Henriksen og Andrews, den sterke norske ammekulturen, som har stor aksept i befolkningen.
– Men jeg undrer meg på om vi begynner å se noen «amerikaniserende» tendenser i det norske samfunnet, knyttet til en slags dobbelthet. På den ene siden ser vi økt seksualisering, pornofisering og estetisering av kvinnekroppen. På den andre siden en voksende bluferdighet overfor hverdagsnakenhet og kroppslig mangfold. I USA har dette ført til at amming er blitt politisert og ammeaktivister utgjør en egen kvinnebevegelse, sier Gripsrud.
– Vi får et mer snevert rom for kvinner og barn i Norge, dersom ammende mødre føler at de må gi flaske i stedet for bryst når de er ute. Kanskje Jacksons tekst er et varsku om at ting er i endring i det norske samfunnet. Da mister vi noe viktig. At Jackson fronter saken har derfor en viss symbolverdi.
Den uskyldige og seksuelle brystknoppen
Gripsrud foretrekker å bruke ordet brystknopp, ikke brystvorte – vorte har negative konnotasjoner, som en uønsket utvekst.
Hun kan fortelle at det å vise brystknoppen ikke alltid har vært fy-fy. I renessansekulturen var det fint å vise litt brystknopp i utringningen. På 1970-tallet var det også helt greit, for mange, at brystknoppen syntes under tøyet.
Samtidig er brystknoppen den mest seksuelle delen av kvinnebrystet, fysiologisk sett.
– I ammesammenheng er brystknoppen den åpningen hvor morsmelken drives ut, og samtidig utgjør en «tutt» for barnet som stimulerer melkeproduksjon ved å suge på den, begynner Gripsrud, og fortsetter:
– Brystknoppen utgjør en følsom del av brystets anatomi. Den har erogent vev og kan trekke seg sammen og bli stiv ved kulde eller stimulering. Stimulering av brystknoppen kan forsterke rier ved fødsel. Og amming stimulerer livmoren til å trekke seg sammen etter at barnet er født. Det finnes altså forbindelser mellom kvinnens bryster og livmor som kan tolkes som at de er en del av samme anatomiske system – kjønnsorganene.
Kvinnebrystet kan faktisk sammenlignes med penis.
– Som penis, er brystet et organ som kan stikke seg fram. Det kan ha en tydelig utstående form, det kan øke i volum ved seksuell opphisselse, det kan fylles opp og tømmes, og har en brystknopp som kan bli erigert. På denne måten er brystene, slik vi bærer dem i det offentlige rom, de mest synlige tegnene på kvinnens kjønn.
Og synet av den seksualiserte brystknoppen har altså i dag blitt tabu. Jackson blir fortalt av en venninne at det er blotting å amme offentlig – altså en upassende seksuell handling rettet mot tilfeldige fremmede.
– Det er som om vi har blitt mer puritanske i forhold til synet av hele brystet og hva det eventuelt representerer av tvetydighet, sier Gripsrud.
Bryster er i dag i høy grad erotisert og pornografisert i dagliglivet og i media, ifølge kulturviteren. Samtidig har vi sterke forestillinger om det moderlige brystet knyttet til amming. Til slutt er også det seksuelle brystet, for mange kvinner, en del av deres feminine identitet og noe som inngår i et seksuelt samspill med partnere.
– Disse tre betydningene av brystet representerer på mange måter uforenlige krav til kvinneligheten, ettersom amming forbindes med «renhet» og uskyld, mens seksualiteten fortsatt på mange måter er tabubelagt.
Pattedyr i en nyliberal verden
Ifølge Gripsrud har amming historisk sett vært normen for spedbarnsernæring. Hun viser til boken Brystets kulturhistorie, av historiker Marilyn Yalom.
– Det eksisterte ikke noe trygt alternativ til morsmelk før på slutten av 1800-tallet, så amming har utgjort forskjellen mellom liv og død for spedbarn gjennom tidene.
Det har dessuten historisk sett vært vanlig å amme lenge, til to–tre års alder, minst.
– Som art er mennesket pattedyr, og ammingen framhever at vi også er biologiske vesener, sier Gripsrud.
– Ammingen avslører at mennesket er sårbart og relasjonelt avhengig, og utfordrer sånn sett den dominerende nyliberale diskursen hvor det er det autonome mennesket som verdsettes høyt, sier Gripsrud.
Hva man tenker om biologiske ulikheter i kvinnekroppen og mannskroppen er ulikt i ulike kulturer. Det er særegent i norsk sammenheng at 1970-tallsfeministene satte amming og ammerettigheter høyt på agendaen, ifølge kulturforskeren.
Men ammingens sterke status i norsk sammenheng blir stadig satt på prøve, blant annet av en likestillingskamp som er svært opptatt av likestilling mellom foreldre i arbeidslivet. Nylig foreslo det offentlige utvalget bak regjeringens utredning av offentlig støtte til familiene at foreldrepermisjonen skal deles likt mellom mor og far.
Lederen for utvalget, Anne Lise Ellingsæter, professor ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo, har blant annet forsket på argumenter om amming i relasjon til fordeling av foreldrepermisjon.
Ifølge Ellingsæter kommer fedres rettigheter i konflikt med offentlige ammeanbefalinger. I en artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning i 2011 beskriver professoren amming som en «ny type normativ politisk konflikt der fedres rett til å være omsorgsperson står mot mødres rett, eller kanskje snarere plikt, til å amme».
– Den britiske sosialpsykologen Wendy Hollway har i seinere tid kommet med en viktig kritikk av de dominante såkalt progressive politiske tiltakene som blindt likestiller fedre og mødre, forteller Gripsrud.
– Den politikken står i fare for å se bort fra de åpenbare og avgjørende forskjellene som ligger i kvinners potensielt reproduktive, livgivende egenskaper. Det står mye på spill for identiteten når en kvinne blir mor til et sårbart og avhengig vesen som er nært knyttet til hennes kropp, både gjennom svangerskapet og ammingen. Hollway mener derfor at vi skal vokte oss mot en ukritisk innsnevring av mors rettigheter, for eksempel i forhold til foreldrepermisjon.
Behov for en ny forskjellsfeminisme?
Kjønn er alltid både kulturelt og biologisk, og er dessuten tett knyttet til det psykiske, påpeker Hollway. Hennes forskning viser at det å bli mor innebærer store emosjonelle, fysiske og relasjonelle endringer for den enkelte.
– Hvordan skal samfunnet romme kvinners kroppsliggjorte opplevelser av det å bli mor, og det å være mor, og hva står på spill dersom rommet snevres inn?, spør Gripsrud, og legger til:
– Både Hollway og jeg mener at fedre eller annen forelder også er viktige altså, men at mors behov for permisjon kan være annerledes og kanskje derfor fortsatt bør vektlegges.
I et samfunn som i økende grad er preget av nyliberalistisk tankegods, verdsettes lønnsarbeid over alt annet, ifølge henne.
– Det kan føre til at man overser eller ikke respekterer kvinners reproduksjon som produksjon. De skal helst kjapt tilbake i jobb og ta det som en mann, satt på spissen. For noen mødre er dette ok, for andre mødre og barn føles dette ikke ok, sier Gripsrud.
Artikkelen er kortet ned, og ble først publisert i Kilden kjønnsforskning.no.
