I midten av oktober i fjor gikk det en rekke store ras i Longyearbyen på Svalbard. Det største raset skjedde noen hundre meter fra bykjernen, i fjellsiden rett nordøst for kirkegården der ofrene for spanskesyken på 1920-tallet ligger gravlagt. 5000 kubikkmeter slam, mudder og løsmasser raste ned fra fjellet og rett over en bilvei på under ett minutt.

Samme natt gikk det også en rekke ras i Advent- dalen, rett øst for bykjernen, der kullgruvene ligger, og i Bjørndalen, rett bortenfor flyplassen. Rasene ble utløst av en uventet kraftig regnstorm.

– Det falt 18 millimeter regn på ett døgn. Det høres kanskje lite ut for bergensere og andre vestlendinger, som er vant til langt større nedbørsmengder, men på Svalbard – som ligger i en arktisk ørken, er dette mye, forteller professor Ole Humlum på Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetssenteret på Svalbard (UNIS).

Han er en av landets fremste eksperter på permafrost og forklarer at permafrosten har mye å si for hvordan fjellsidene takler regnbygene.

Sklir på is – inne i fjellet

På Svalbard er det flere hundre meter permafrost under bakken. Unn- taket er det øverste laget – kalt aktivlaget – som er én til halvannen meter dypt. Om vinteren er laget frosset. Om sommeren tiner det. Tiningen starter naturlig nok øverst og fortsetter nedover i laget. Først på slutten av sommeren, rundt månedsskiftet august/september, er laget tint helt ned til permafrosten. Det er nettopp kontaktflaten mellom det tinte laget og permafrosten som utløser de mange og store rasene.

Forklaringen er at det øverste laget i permafrost- en består av en svært spesiell konsistens med mudder, småstein og ikke minst mye is.

– I de øverste en til tre meterne av permafrosten er isprosenten så høy som seksti.

Det betyr: Hvis hele jordlaget ned til permafrosten er tint, slik tilstanden er om høsten, renner regnet gjennom det tinte laget og helt ned til permafrosten og det isete laget. Is har som kjent svært liten friksjon. Og da er det ikke vanskelig å tenke seg at hele fjellsiden, som ligger oppå dette islaget, kan rase ned. Det isrike laget er dannet over tid og øker i tykkelse så lenge det fungerer som et grenselag mellom frosne og tinte løsmasser.

• Les også: Fant mye jordvarme under Svalbard

Fryktet flere ras

Tre uker senere, i begynnelsen av november, gikk rasalarmen på ny. I den tre kilometer lange dalen mellom det sentrale Longyearbyen og Nybyen, der studentene bor og gruvearbeiderne bodde før i tiden, regnet det 75 millimeter på halvannet døgn, altså mange ganger mer enn i oktober. Det er mye, selv for vestlendinger.

Sysselmannen fryktet nye ras og evakuerte deler av Nybyen.

– Situasjonen kunne blitt alvorlig. Alle regnet med å se store deler av fjellsidene rase ut.

Likevel kom det ikke ett eneste større ras, selv om det var tegn til ustabilitet i fjellet.

Frost kan atter en gang være forklaringen.

Mellom de to regnperiodene hadde det vært minusgrader. Da frosten kom, frøs det øverste laget i bakken. Det kan ha vært redningen.

– De øverste 20 til 30 centimetrene i bakken var frosset. Da tar det en stund før regnet klarer å tine det frosne jordlaget og nå ned til det isrike topplaget i permafrosten. Når det er tint, vil det rase. Vi var heldige. Regnet stoppet i tide.

Kraftig regnstorm er derfor ikke nok til å utløse ras.

– Hvis det er minusgrader i noen uker før regnet kommer, vil byen være beskyttet av det frosne laget i fjellsiden.

Den frosne delen holder med andre ord fjellsiden på plass.

• Les også: Permafrosten på Svalbard varmes opp raskere enn noen gang

Verre med varmere klima

Ole Humlum påpeker at rasfaren er størst hvis det regner voldsomt i slutten av august, når hele det øverste laget av fjellsiden er tint ned til permafrosten, og før frosten kommer tilbake.

– Hvis permafrosten skulle tine i et varmere klima, vil topplaget som tiner om sommeren, bli tykkere og tykkere. Da kan rasene bli større.

Vi kan likevel ta det sånn passe med ro. Utviklingen går sakte.

– Hvis det blir varmere, vil det permafrostfrie laget bare bli en halv til en centimeter tykkere om året, forteller Ole Humlum. Sammen med sin kone, professor Hanne Christiansen på UNIS, som for øvrig er president for den internasjonale permafrostforeningen, utgjør paret en viktig del av den norske permafrostekspertisen.

Ole Humlum påpeker at det også tidligere har skjedd store ras på Svalbard.

– Etter en tilsvarende regnstorm i juli 1971 raste det mange mudderstrømmer ned fra fjellsidene, og igjen tidlig på 1980-tallet. Det var også mye regn og ras på 1930-tallet. Vi må derfor regne med at rasene kan komme med 30 til 40 års intervall. Hvis det skulle regne mer i fremtiden, er det likevel realistisk å tenke seg hyppigere slamstrømmer fra fjellsidene. På Svalbard skal det bare beskjedne nedbørsmengder til for å endre landskapet. Rasene kan være synlige i flere hundre år, forteller Ole Humlum.

Det er fortsatt mye permafrostekspertene ikke vet. Universitetssenteret på Svalbard borer nå langt ned i permafrosten for å lære mer.

Artikkelen ble først publisert i Apollon.