Juno skal fly i bane over Jupiters poler og blant annet studere de kraftige magnetfeltene som lager nordlyset. Juno kommer nærmere planeten enn noen gang tidligere. Instrumentene om bord skal også trenge ned i skylagene rundt kjempeplaneten for å se hva de er laget av og hvordan stormene som lager skybeltene oppstår. Juno er det første romfartøyet som får elektrisk strøm fra solpaneler så langt ute i solsystemet. (Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech)
Romsonde bremser opp for nærkontakt med Jupiter
Skal kikke under sløret av skyer rundt planetenes konge.
Grytidlig i dag, klokka 5.18 norsk sommertid, fyrte romsonden Juno av rakettene som sender romsonden inn i bane rundt planeten Jupiter. Banen er en foreløpig bane.
Først den 19. oktober i år skal rakettmotoren fyre på nytt. Da kommer romsonden nærmere skydekket rundt kjempeplaneten enn noensinne tidligere.
Romsonden vil få et storslått utsyn over det flammende nordlyset rundt Jupiters poler. Og takket være et høyoppløselig kamera kan du og jeg få ta del i opplevelsen.
Solsystemets museum
Forskerne er ikke først og fremst interessert i å beundre utsikten. De bruker mer spesialiserte instrumenter for å bore blikket ned i de tykke skylagene som innhyller Jupiter.
Disse skylagene inneholder omtrent det samme som urskyen som skapte solsystemet – mest hydrogen og helium. Planeten er som et gigantisk museum over solsystemets forhistorie.
På jorda har disse lette stoffene lekket ut i verdensrommet gjennom milliarder av år. Kjempeplaneten Jupiter har derimot sterk nok tyngdekraft til å holde på solsystemets urstoffer.
Så sterk er tyngdekraften, at hvis du hadde stått på overflaten av Jupiter, ville du veid nesten to og en halv gang så mye som på jorda.
Video fra NASA som presenterer Juno-sonden.
Kraftige magnetfelt lager nordlys
Rent bortsett fra at Jupiter trolig ikke har noen fast overflate. Dypt nede under skylagene er hydrogen klemt sammen til metallisk hydrogen, et stoff som forskerne også gjerne vil vite mer om.
Metallisk hydrogen er nemlig ett av framtidas superstoff som kan brukes til alt fra rakettdrivstoff til superledende magneter.
I superledende magneter flyter elektriske strømmer fritt i det uendelige. Det kan forklare Jupiters kraftige magnetfelt, som gir planeten sitt nordlys.
Farlig stråling
Forskerne skal studere magnetfeltet med Junos instrumenter. Det er bare ett problem. Magnetfeltene er mye kraftigere enn rundt jorda. De fanger inn elektrisk ladede partikler i strålingsbelter rundt planeten. Partiklene peprer elektronikken slik at den kan bli ødelagt.
Annonse
Derfor har Juno fått kapslet inn de mest følsomme datadelene inne i en boks av titan. Andre instrumenter er bygget supersolide for å motstå påkjenningen.
Banen til Juno er også valgt slik at den går utenom de aller verste strålingsbeltene – tilsvarende de beltene rundt jorda som kalles van Allen-beltene.
Fartsrekord
I denne banen vil Juno kretse 37 ganger rundt Jupiter, fra oktober 2016 til februar 2018. Banen er veldig avlang. Det betyr at Juno vil svinge seg langt ut og så runde polene til Jupiter i en hårnålssving noen hektiske timer hvert fjortende jorddøgn.
– Intet annet romfartøy har hatt så stor fart mot en planet som Juno, sier romfartsekspert Erik Tandberg til forskning.no.
Etter den 35 minutter lange oppbremsingen 5. juli norsk tid går Juno inn i en vid, foreløpig bane rundt Jupiter, markert grønt i figuren. En ny oppbremsing tar romsonden ned i en lavere, men fortsatt avlang bane. På sitt nærmeste vil romsonden være litt over 4000 kilometer fra skylagene. Dette er kortere enn avstanden mellom Oslo og New York. (Foto: (Figur: NASA, oversatt og tilpasset av forskning.no))
Mange spørsmål
Når instrumentene har gjort jobben sin, vil forskerne kunne sette sammen enda flere brikker i det store puslespillet om planeten Jupiter. Da kan de komme nærmere svar på flere spørsmål:
Hvordan ble Jupiter dannet? Hvordan er Jupiter inni? Har den fast eller flytende kjerne? Hvordan oppstår magnetfeltene? Hvordan oppstår de kraftige stormene som lager skybeltene? Hvor dypt går de, hvor varme er de og hva er de laget av? Hvor mye vann er det i skybeltene?
Video fra NASA som viser hvordan Jupiter vil se ut fra den endelige, avlange banen.
Annonse
Styrter inn i Jupiter
Etter de 37 omløpene skal Juno sendes ned i skyhavet den har studert. Der blir den ødelagt. Slik hindrer forskerne at sonden ved et uhell seinere kolliderer med en av månene til kjempeplaneten.
Flere av disse månene kan ha liv. Sannsynligheten er liten, men forskerne vil unngå at bakterier på sonden kan forurense dette livet, hvis de seinere skulle oppdage det.
Første med solceller så langt ute
Juno er en spesiell romsonde på flere måter, også teknisk.
– Det er første gang en romsonde så langt vekk fra solen er drevet av solceller, sier Tandberg.
Ute i Jupiters bane er sollyset mye svakere enn hos oss. Derfor har romsonder her ute tidligere fått elektrisk strøm fra radioaktive varmekilder.
Solcellene til Juno er laget av de nyeste og mest effektive materialene. De strekker seg også hele tjue meter ut fra kroppen til romsonden for å samle nok lys.
Uten Jupiter, neppe mennesker
Dette bleke lyset vil brytes gjennom linsen til kameraet JunoCam. Bildene er ikke først og fremst til nytte for forskerne. Det skal gi publikum – oss – bilder med høy oppløsning av en planet som menneskene har fulgt på stjernehimmelen helt fra de tidligste tider.
– Jupiter spilte en viktig rolle i solsystemets tidligste tider. Da trakk planeten til seg asteroider, sier Tandberg.
På sett og vis har Jupiter feiet solsystemet rent for smårester som ellers kunne bombardert jorden og de andre planetene og skapt globale katastrofer.
Annonse
– Hadde ikke Jupiter vært i solsystemet, er det tvilsomt om vi mennesker heller ville vært her, sier Tandberg.
