Det kan være fristende å rope høyt om forurensning. Vi vet at miljøet lider, og at det haster å ta tak. Dessverre vet vi ofte ikke nøyaktig hvor mye skade det er snakk om.

En av forskningens fremste dyder er nøyaktighet. Til tross for dette, bidrar forskere til å spre tall som de ikke vet hvor kommer fra.

Da forskning.no nylig skrev om nye beregninger av hvor mye plastsøppel det er i havet stusset vi over at mengden som forskerne hadde kommet fram til, lå langt under tidligere funn.

Flere forskere fortalte at den nye metoden var den beste de hadde sett hittil. Vi prøvde derfor å finne ut hvordan andre forskere har kommet fram til et helt annet og større tall, nemlig ti prosent. Det skulle vise seg å bli vanskelig. Tallet dukker stadig opp, men ingen kan fortelle hvilken forskning det stammer fra. Mye tyder på at det ikke kommer fra forskning i det hele tatt.

Stor plastbølge

Noen hevder altså at 10 prosent av plasten som verden lager hvert år, havner i havet. I 2013 ville det vært nærmere 30 millioner tonn. Det er svimlende mengder plast å fordøye for verdenshavene og skapningene som bor der.

De siste beregningene tyder derimot på at bare 2-4 prosent finner veien ut i sjøen.

Vi begynte å lete etter opphavet til 10 prosent-tallet.

Et tall blir til

Den ene referansen peker på den neste, som igjen viser til en annen artikkel, i en tilsynelatende evig kjede uten ende. Hvor er originalkilden?

Et FN-dokument som ble laget til et internasjonalt seminar om marint søppel, viser til en vitenskapelig artikkel. Men når vi sjekker den artikkelen, finner vi ingen spor etter 10 prosent.

Vi kontakter sekretariatet for FN-konvensjonen om biologisk mangfold, som sto bak dokumentet fra FNs miljøprogram UNEP. De vil ikke sette oss i kontakt med mannen som har forfattet dokumentet, men Jihyun Lee i sekretariatet skriver i en e-post:

– Konsulenten vår siterte i god tro en annen artikkel som viste til denne referansen. Hadde han sjekket referansen, kunne feilen vært unngått. Dessverre gikk han ikke tilbake til originalkilden.

FN fjerner tallet

FN-dokumentet var et utkast. Feilen hadde allerede blitt påpekt av en forsker under seminaret og dermed sjekket opp. Nå skal tallet fjernes fra den endelige rapporten, forklarer Jihyun Lee.

Men tallet hadde allerede blitt tatt med tilbake til Norge, der plastforsker Geir Wing Gabrielsen ved Norsk Polarinstitutt siterte det i mediene.

– Når jeg leser en vitenskapelig artikkel eller en FN-rapport, forventer jeg at den henvisningen som gjøres er korrekt og at det er mulig å etterspore henvisningen. Det er ikke bra at det, som i dette tilfellet, vises til tall som det ikke er mulig å spore tilbake, skriver han i en e-post.

Gabrielsen forsker på hvordan plasten påvirker sjøfuglen havhest. Plastmengdene i sjøen er for ham bare et bakgrunnstall.

– For meg som forsker på plast som problem hos havhesten er ikke de eksakte tallene så viktige at jeg må verifisere dem.

En runddans med siteringer

forskning.no prøver å spore tallet tilbake videre bakover fra FN-rapporten. Det viser seg at konsulenten FN har hyret inn for å skrive rapporten, sannsynligvis aldri har lest referansen han viste til (Wright). La oss kalle den artikkel 1. Han siterer artikkel 2 (ET&C Perspectives), som igjen siterer artikkel 1, der tallet altså ikke finnes.

Men forfatteren av artikkel 2 har sitert feil artikkel. Han takker for at vi gjorde ham oppmerksom på det, og sier at han skulle vært mer nøye. Han viser oss videre til artikkel 3 (Van Cauwenberghe), der han egentlig hadde funnet tallet. Heller ikke denne artikkelen er imidlertid opphav til tallet. For her viser forskerne videre til artikkel 4 (Thompson).

Det fører oss til Richard Thompson, beskrevet som en av de ledende forskerne på feltet plast i havet, med artikler i anerkjente tidsskrifter. Artikkel 4 er et derimot et konferansebidrag og ikke en vitenskapelig kvalitetssikret artikkel. Det har allikevel blitt sitert videre i mange ledd. 

– Jeg skulle ikke brukt tallet

Thompson, som er professor ved Plymouth University i England, gir ingen referanse til påstanden om at 10 prosent av plastsøppelet ender i verdenshavene. Det er riktignok ikke det samme som å si at 10 prosent av all plast som produseres havner på sjøen, som han har blitt sitert på andre steder. Her har tallet altså blitt til noe mer på veien. Uansett stemmer trolig heller ikke Thompsons tall.

– Det kom fra en respektert kilde, det virket troverdig, og jeg trodde i likhet med andre på det, skriver han i en e-post til forskning.no, men svarer ikke på spørsmål om hvorfor han ikke sjekket referansen eller hvor tallet stammer fra.

Thompson skriver at han stolte på «grå litteratur», altså informasjon fra myndigheter, organisasjoner eller akademikere som ikke er kvalitetssikret gjennom formell vitenskapelig publisering. Dette er typisk en rapport, et arbeidsnotat eller en presentasjon.

– Ved nærmere undersøkelser var det ingen substans i dem – de var gjetninger, og jeg skulle ikke ha brukt dem. Jeg har ikke brukt tallet igjen, skriver han.

– Forskernes ansvar å sjekke kilder

­– Jeg synes ikke det er greit at forskere bruker tall som ikke stemmer, sier Inger Lise Nerland til forskning.no.

– Det er vårt ansvar som forskere å være kritiske til kilder, og alltid sjekke originalkilden, sier doktorgradsstipendiaten ved Norsk institutt for vannforskning (Niva).

Nerland har selv undret seg over 10 prosent-tallet. Da hun sammen med en kollega skulle skrive en rapport om plast i havet på oppdrag fra Miljødirektoratet, ville hun gjerne bruke tallet i innledningen. Hun hadde hørt forskere nevne 10 prosent på konferanser, og selv brukt det i foredrag da hun var fersk stipendiat og ifølge henne selv «litt mindre kritisk».

Men også Nerland måtte gi opp. Hun søkte etter tallet, men fant det ikke i noen vitenskapelige publikasjoner. Det dukket opp på en rekke nettsider, med referanser til miljøvernorganisasjonen Greenpeace og en FN-rapport. Heller ikke i disse rapportene fant hun tallet.

– Jeg ble irritert. Da vi fant ut at det ikke var noe hold i det, turte vi ikke å bruke det, sier Nerland.

– Miljøforskningen er utsatt

Inger Lise Nerland tror miljøforskningen er særlig utsatt for spredning av feil, som etablerer seg nærmest som sannheter. Det er et brennbart politisk felt, og interesser står på spill.

Et konkret tall om forurensning kan kanskje gi større gjennomslagskraft.

– Man har muligens lyst til å være litt tabloid. I en innledning ser det veldig overbevisende ut, at her er det et stort problem, sier hun.

Pågangen fra medier, interesseorganisasjoner og politikere er stor. Alle vil ha svar, men forskerne kan foreløpig gi dem lite. Havet er stort, og forurensning fra mikroplast, de usynlige plastbitene, er et ganske nytt forskningsfelt.

Vil stoppe forsøpling

– Det er kjedelig å snakke om usikkerhet, og det er et veldig press på forskerne for å finne et tall. Men det er fortsatt kjempestor usikkerhet knyttet til det lille vi vet om plast i havet. Det er veldig viktig å være tydelig på det, sier Nerland.

– Blir du selv fristet til å ta i litt ekstra?

– For meg blir det egentlig motsatt. Kanskje jeg er ekstra påpasselig fordi jeg er fersk forsker. Jeg er redd for å formidle feil.

– Det er klart det er lett å slurve. Men mitt inntrykk er at de fleste er flinke til å passe på, sier forskeren.

Nerland vet ikke hvem som kan ha funnet på tallet, og deretter spredt det i fagmiljøer.

– Det er nok folk som ikke er objektive. Jeg tror det kan være interessegrupper som vil stoppe forsøpling.

Kan påvirke politikken

Konsekvensene av feilinformasjon kan bli store, mener Kevin Thomas, veilederen til Nerland og forskningsleder ved Niva.

– Det kan gjøre at vi forsker på feil områder. Det kan også føre til politikk og miljøtiltak som ikke virker. Det blir ingen forbedring av situasjonen dersom beslutningene blir tatt på feil grunnlag, sier Thomas.

Det er ikke nok å slå fast at plastforurensning er et problem, det er viktig å vite hvor stort problemet er, hevder han.

– Det er lite etterrettelig at forskere siterer tall som de ikke vet hvor kommer fra. Det er ikke en god måte å gjøre ting på.

Thomas, som har forsket på vannforurensning i flere år, har likevel ikke inntrykk av at dette er et vanlig problem.

– Jeg ser sjelden at fagfolk bruker tall uten skikkelige referanser, sier han.

På havets bunn

Det finnes flere tall forskerne ikke ser ut til å vite hvor kommer fra: 70 prosent av plastsøppelet i havet legger seg på havbunnen, påstår noen. Dette er vanskelig å beregne, ettersom forskerne bare finner igjen noe av søppelet, og de jo ikke vet hvor mye søppel som er i havet. Spriket er stort mellom det forskerne tror havner i havet og det de finner der. De diskuterer stadig hvor plasten blir av.

Plast som flyter i vannmassene har de forsøkt å kartlegge, det er vanskelig nok. Havbunnen er om mulig enda vanskeligere tilgjengelig. Forskerne finner plast på havbunnen mange steder. Men den store oversikten mangler de.

Viser til hverandre

Vi leter etter forskningsgrunnlaget for 70 prosent-tallet. Igjen viser de ulike rapportene til hverandre, uten å vise hvordan tallet har blitt til.

Også norske myndigheter bruker tallet. I en rapport fra Klima- og forurensningsdirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning står det at 70 prosent av plasten synker, 15 prosent flyter og 15 prosent blir liggende i strandsonen. Rapporten siterer Ospar-kommisjonen, som på vegne av myndigheter i europeiske land skal beskytte miljøet i Nordøst-Atlanteren.

Ospar-rapporten refererer på sin side til en rapport fra The Ocean Conservancy, en interesseorganisasjon som jobber for å holde havet rent og driver lobbyvirksomhet overfor amerikanske myndigheter. Men når vi tar kontakt, kan de ikke finne tallet i sin rapport.

Det lyktes ikke forskning.no å komme til bunns i saken.

Referanser:

UNEP/Convention on Biological Diversity: Background document on the preparation of practical guidance on preventing and mitigating the significant adverse impacts of marine debris on marine and coastal biodiversity. Expert workshop 2.–4. desember 2014, Baltimore, USA.

Stephanie L. Wright, Richard C. Thompson og Tamara S. Galloway: The physical impacts of microplastic on marine organisms: a review. Environmental Pollution 178, 2013. Sammendrag.

ET&C Perspectives: Plastics in the marine environment. Environmental Toxicology and Chemistry, vol. 33, nr 1, januar 2014.

Lisbeth Van Cauwenberghe m.fl: Assessment of marine debris on the Belgian Continental Shelf. Marine Pollution Bulletin 73, 2013. Sammendrag.

Richard C. Thompson: Plastic debris in the marine environment: consequences and solutions. I: Jochen C. Krause m.fl. (red.): Marine Nature Conservation in Europe. Proceedings of the symposium. Stralsund, Tyskland 12.–18. mai 2006. Federal Agency for Nature Conservation, BfN-Skripten 193/2007.

Klima- og forurensningsdirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning: Kunnskap om marint søppel i Norge 2010.

OSPAR (2009): Marine litter in the North-East Atlantic Region: Assessment and priorities for response. London, United Kingdom.

The Ocean Concervancy: 2004 International Coastal Cleanup Data Report.