Fossilet kjent som LD 350-1 ble i 2013 gravd opp av bakken i Afar-distriktet i Etiopia. Nå er en funnet og konsekvensene av det publisert i tidsskriftet Science.

Paleoantropologene som har gransket underkjeven mener den har trekk fra det primitive fortidsmennesket Australopithecus – men først og fremst ligner den på menneskeslekten Homo.

Altså oss nålevende mennesker.

Fram til dette var det eldste kjente Homo-fossilet datert til mellom 2,3 og 2,4 millioner år. Underkjeven er 2,8 millioner år gammel.

Få fossiler er funnet

På tross av omfattende leting, er det ikke funnet mange fossiler etter menneskets forgjengere i Afrika fra 2 til 3 millioner år tilbake.

Spesielt vanskelig har det vært å finne rester fra mellom 2,5 og 3 millioner år siden. Den tidsperioden man antar rommer de første sporene etter det moderne mennesket.

Derfor blir det nye fossilfunnet studert med stor interesse.

– Dette funnet gir oss et glimt inn i den aller første fasen av menneskets evolusjon. Det er veldig spennende, sier Brian A. Villamoare. Det var han og kolleger fra University of Nevada og Arizona State University i USA som fant underkjeven i Etiopia for snart to år siden.

Levde på en gresslette

Det er i første rekke tennene i underkjeven som får Villmoare og kollegene hans til å trekke slutningen om at det nye fossilet LD 350-1 hører mer hjemme i menneskeslekten Homo enn blant førtidsmennesket Australopithecus.

Dette til tross for at funnet ble gjort i samme område som noen av de mest kjente Australopithecus afarensis-fossilene er funnet tidligere. Blant annet den mest kjente av dem alle – Lucy:

• Les også: Apa som reiste seg opp

Den gangen LD 350-1 gikk rundt på jorda for 2,8 millioner år siden, var funnstedet i Etiopia en gresslette med busker og enkelte trær. I det samme området var det også en innsjø og en elv med flodhester, krokodiller og fisk.

I tidsskriftet Nature presenterte andre forskere for en tid tilbake kjeven til et 1,8 millioner år gammelt Homo-individ funnet i Olduvai-kløften i Tanzania. Denne kjeven har trekk som viser at den er et mellomledd tilbake til den en million år eldre kjeven som nå er funnet i Etiopia.

Forgjengeren Australopithecus

Menneskeslekten Homo er mest sannsynlig etterkommere av det utdødde førmennesket Australopithecus – Lucy og slektningene hennes – som levde i Afrika etter at menneskets stamtre ble skilt fra apenes for minst sju millioner år siden.

Noen paleoantropologer mener at Australopithecus holdt til i trærne. Andre antar at de var kommet ned på bakken.

Blant flere Australopithecus-arter kan Australopithecus afarensis ha vært den første som gikk på to bein. Det er det mulig at Afarensis gjorde, til tross for at artens hjerne ikke var større en hjernen til sjimpanser.

Tidligere antok flere antropologer at stor hjerne kom før oppreist gange på to bein. Nyere fossilfunn kan tyde på det motsatte, altså at menneskets forløpere begynte å gå på to bein før de utviklet en stor hjerne.

Det er sannsynlig at Australopithecus afarensis er en forløper for Homo-slekten. 

En annen mulighet er at Australopithecus afarensis bare er en slektning av våre forgjengere. Uansett er det helt klart at Australopithecus-slekten er i familie menneskeslekten Homo.

• Les også: Du har hud og hår fra neandertaleren

Istidene banet veien for mennesket

Jorda endret klima for om lag 2,8 millioner år siden. Da innledet klimaet den lange rekken av istider med enorme iskapper som dekket norddelen og sørdelen av jordkloden.

• Les også: Den spennende oppdagelsen om istidene som kom og gikk

I Afrika førte nedfrysingen av store mengder fuktighet til at klimaet ble tørrere. Det ble mindre skog og flere åpne gressletter.

Å klatre i trærne ble mindre attraktivt. I stedet fikk den som kunne gå på to bein fordeler.

Flere hypoteser er framsatt de siste årene om at dette tørrere klimaet førte til at noen arter forsvant, mens andre dukket opp i Afrika.

En av dem som oppsto kan ha vært menneskeslekten Homo.

Referanse:

Brian Villmoare mfl: Early Homo at 2.8 Ma from Ledi-Geraru, Afar, Ethiopia, Science, 4. mars 2015, doi: 10.1126/science.aaa1343. Sammendrag