Hvis det er mye «storis», blir de ytre fjordene ofte innhyllet i tykk og kald tåke hele våren og langt inn på sommeren. Det setter spor i den allerede fattige vegetasjonen. Det var i slike områder – her ved en gård i Vatnahverfi – at småbrukere måtte gi opp. (Foto: C.K. Madsen)
Avliver myte om hvorfor norrøne folk forlot Grønland
Norrøne folk bodde på Grønland fra rundt år 1000 til 1500. En teori er at de dro da klimaet ble for hardt. Dette stemmer antakelig ikke, ifølge en doktoravhandling.
CharlottePrice Perssonjournalist, videnskab.dk
Publisert
Den lille istiden
Den lille istiden gjorde seg gjeldende på Grønland fra år 1250. Et vulkanutbrudd i Indonesia kan ha bidratt til at den ble så voldsom. Den kulminerte omkring år 1650, da store deler av Nord-Europa var rammet av hungersnød.
Møtet med inuittene
Da norrøne folk etablerte seg på Grønland omkring år 1000, levde inuittene mye lenger nord. De to gruppene møttes bare en sjelden gang.
Omkring år 1300 begynte inuittene, på grunn av kaldere vær, å bevege seg sørover.
Noen arkeologer tror voldelige sammenstøt kan ha vært årsaken til at de norrøne bosetningene forsvant.
Kilde: GEUS
Slik har studien blitt til
Hittil har ingen kunnet kommet med avgjørende beviser for hvorfor Østbygden og Vestbygden ble forlatt. Nationalmuseet i Danmark startet i 2005 en storstilt undersøkelse av et enormt område – Vatnahverfi – for å undersøke «regionale mønstre for bosetning, økonomi og kultur».
Det førte til et enormt datamateriale – 1308 ruiner fordelt på 1560 kvadratkilometer. I 2010 Christian Koch Madsen et ph.d.-stipend for å undersøke det.
– Vi har en helt ny måte å undersøke bosetningene. For første gang har vi tatt for oss en hel region, forteller han. – Nå har vi så detaljerte data at jeg kan fortelle hva som har foregått på den enkelte gården.
Madsen har blant annet undersøkt:
Ruiner av gårder og setrer.
Forhold for jordbruk på Island og i Norge.
Moderne dyrehold på Grønland.
Eksisterende data om blant annet klima, pollen og vegetasjon.
Demografiske undersøkelser av området.
Arkeologiske utgravinger og analyser.
Isotopundersøkelser av skjeletter for å bestemme kosthold til befolkningen.
[gallery:1]
I sagaene går historien slik: Eirik Raude dro fra Island i år 985 med 25 skip. Han hadde selv oppdaget Grønland tre år tidligere. Kolonistene skulle blant annet leve av å selge de ettertraktede hvalrosstennene, som sto i høy kurs i hele Europa. Det var imidlertid bare 14 skip som nådde frem.
Eirik la høvdingsetet sitt til Sør-Grønland, på stedet som fikk navnet «Østbygden». Andre skip fortsatte lenger mot nord, til fjorden ved Nuuk. Den fikk navnet «Vestbygden».
På denne tiden bodde inuittene lenger nord.
Forsvant
De norrøne kolonistene drev blant annet selfangst, noe som ble viktigere og viktigere med årene. Men først og fremst var de bønder, med kveg, sau, geit, gris og hester.
Plutselig opphørte imidlertid all aktivitet. Omkring år 1350–1400 forsvant de siste folkene fra Vestbygden, og omkring 100 år senere skjedde det samme i Østbygden.
Det har vært et mysterium at bosetningen forsvant så plutselig. En teori har vært at bøndene forlot Grønland på grunn av stadig verre klima. Det er en myte, ifølge den nye avhandlingen til Christian Koch Madsen ved Københavns Universitet.
Harde år
Alle bønder er forberedt på at det kan komme ett år med dårlig vær. To år med dårlig vær kan bli et problem. Tre år? Da kan bonden få grå hår.
På midten av 1200-tallet møtte de norrøne folkene på Grønland hele ti år med voldsom kulde. De måtte si farvel til store deler av dyreflokkene sine.
De var dessuten avskåret fra Europa fordi de ikke hadde nok tømmer til å bygge skip. De var helt overlatt til seg selv i dårlige tider, bortsett fra noen spredte besøk fra skandinaviske handelsmenn.
Likevel klarte de seg. De levde i et hardt klima som ble enda verre gjennom 200 år. De ti årene var bare starten på det som kalles Den lille istiden. Det avslører en ph.d.-avhandling:
– Historiene om at folk reiste fra Grønland da klimaet ble dårligere, holder rett og slett ikke. De klarte seg faktisk i lang tid og var flinke til å tilpasse seg, mener Christian Koch Madsen.
– Bidrar med ny kunnskap
Den nye studien bidrar med ny kunnskap, mener Andrew Dugmore, professor i arkeologi ved University of Edinburgh.
– Disse folkene var virkelig flinke til å bruke landskapet. De kunne tilpasse seg, i motsetning til den vanlige myten. Hele avhandlingen er en landevinning for oss arkeologer og et fremragende stykke arbeid, mener Dugmore.
Ruiner i Vatnahverfi er blitt kartlagt med en svært presis GPS.
(Foto: K. Smiarowski 2009)
Annonse
Feilaktig myte
Ifølge Christian Koch Madsen forlot altså ikke folk gårdene sine helt plutselig, slik man ha trodd. Folk overlevde flere hundre år med unormalt hardt klima.
Tidligere vurderinger av hvor stor den norrøne bosetningen var, har dessuten vært for høye. På bakgrunn av undersøkelser av landskapet mener Madsen at det aldri bodde mer enn 2500 personer av norrøn avstamning på hele Grønland.
Tidligere anslag har ligget helt opp mot 6000. Problemet er at arkeologene har trodd at setrene som disse menneskene bygde var gårder.
Utnyttet landskapet
Setrene var nøkkelen til en imponerende tilpasning til landskapet, tror Madsen.
– De utnyttet hele landskapet, i stedet for et bestemt jorde. Det er ganske unikt. De brukte større areal enn andre steder. De reiste langt og spesialiserte seg ut fra landskapets muligheter. Der det var mye kratt, holdt de sauer og geiter. Dette var enormt dyktige folk.
– Da klimaendringene kom, blir de ytterste gårdene forlatt. Det skjer en sentralisering av både makt og ressurser som et mottrekk.
Selv om områder med krattskog var uegnet til landbruk, bygget folk hus der og samlet fôr. (Foto: C.K. Madsen 2014)
Større forskjeller
På midten av 1200-tallet begynte samfunnet å trekke seg sammen. Tidligere hadde de spredt kreftene over enorme områder på øya, men der ble det etter hvert goldt og lite egnet til kveghold.
Mange av de små gårdene måtte si farvel til husdyra de ikke hadde plass til innendørs.
Annonse
– Småbrukerne var mest utsatt når samfunnet trakk seg sammen omkring 1250, forteller Madsen.
– Da ble det større forskjell på rike og fattige. Samfunnet var bygget opp som en naturaløkonomi, så man betalte med produkter og arbeidskraft. Når småbøndene ikke produserte nok selv, måtte de betale med arbeidskraft. Da fikk de mindre til seg selv. Det gjorde samfunnet mindre robust.
Handelen kollapser
Etter hvert gikk bøndene over til å bli jegere. De levde etter hvert av nesten 80 prosent sel.
På denne tiden ble elfenben mer populært i Europa, noe som gjorde at hvalrosstenner falt i verdi. Dermed var det færre kjøpmenn som seilte den lange veien i et vær som stadig ble dårligere.
Trolig har mange unge mennesker gått om bord på de få handelsskipene.
Også møtet med inuittene kan ha bidratt til kollapsen. Ifølge Christian Koch Madsen var det antagelig et sammenfall av uheldige omstendigheter.
De norrøne folkene tilpasset seg og omstrukturerte samfunnet da omstendighetene de levde i endret seg. Likevel er det mange spørsmål som gjenstår:
– Hvis de var så flinke i å tilpasse seg, blir forsvinningen enda mer uforklarlig, sier Madsen.
I denne videoen forteller Christian Koch Madsen og veilederen hans, Jette Arneborg, om studiene på Grønland:
