Havet under isen på Enceladus, slik en kunstner ser det for seg. Isen er mellom 40 og 50 kilometer tykk. (Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech)

Saturn-måne kan ha varme, dype hav

Har kanskje funnet spor av vulkansk aktivitet på Enceladus

Saturn har mer enn 60 måner som vi vet om, og en av de mest interessante er den hvite, relativt lille sfæren Enceladus. Cassini-sonden har fløyet forbi Enceladus flere ganger mellom 2005 og 2010, og ga vitenskapen et mye klarere inntrykk av denne iskledde månen.

Enceladus har en diameter på rundt 500 kilometer, og er altså mye mindre enn vår egen måne.

Geysirer

Noe av det som gjør Enceladus så interessant, er at den har store geysirer på overflaten. Disse geysirene spruter ut is og partikler som driver ut i rommet rundt Saturn, og ble observert og undersøkt av Cassini-sonden.

Men spørsmålet er hvordan Enceladus ser ut under isen. Er det tjukk is helt ned til kjernen av månen, hvor noen små områder blir varmet opp og lager geysirer? Eller er det større hav under isen, hvor det finnes store mengder med flytende vann?

Nå har en internasjonal forskergruppe avdekket nye hint om et mulig hav under Enceladus’ isoverflate, ved å vise at månen kan ha aktive vulkaner på havbunnen, langt under isen.

Forskerne regner med at partiklene fra Enceladus er blant hovedbestanddelene i en av Saturns ringer, den såkalte E-ringen. Partiklene kan avsløre hva som egentlig befinner seg under Enceladus’ sprukne overflate.

Vann spruter ut og fordamper fra sydpolområdet på Saturns måne Enceladus, i dette bildet tatt av romsonden Cassini. (Foto: NASA/JPL-Caltech)

Vann og stein

Da Cassini undersøkte skyene fra is-geysirene på overflaten, ble det funnet natrium-salt i isen. Dette tolkes som at ispartiklene ble dannet fra et reservoar med flytende vann, som også er i kontakt med stein.

Forskerne brukte data fra Cassini-sonden til å undersøke sammensetningen av partiklene i E-ringen, og mye av dette støvet har blitt slynget ut av Enceladus.

Det viste seg at det var en del silisium i disse støvpartiklene. Forskerne mener at sammensetningen og størrelsen på støvkornene fra Enceladus tilsier at de ble skapt under vann, i over 90 graders varme. Dette er varmt nok til at det kan finnes store mengder med flytende vann nede på havbunnen.

Forskerne undersøkte også hvordan partiklene hadde blitt dannet, ved hjelp av datamodeller, og fant at havet kan være minst 40 kilometer dypt. Dette stemmer også undersøkelser av gravitasjonsfeltene på Enceladus, som viser at det kanskje er et hav under isen.

Saturn sett fra Cassini-sonden. Solen er bak Saturn, og gir planeten et dramatisk skjær. E-ringen, som blant annet består av partikler fra Enceladus, er den ytterste ringen vi kan se på dette bildet. (Foto: NASA)

Hvorfor er det vulkaner?

Den vulkanske aktiviteten på jorda kommer blant annet av bevegelsen til kjempestore mengder med smeltet stein i jordas indre. All varmen som trengs for å holde disse prosessene i gang, kommer både fra nedbrytingen av radioaktivt materiale og varme som fortsatt er igjen fra da jorden ble dannet.

Det er ikke klart hva som eventuelt driver vulkanene på Enceladus’ havbunn hvis de faktisk eksisterer.

Det kan være at tidevannskrefter sørger for at månens indre blir oppvarmet. Når Enceladus går i bane rundt Saturn, vil tyngdekreftene trekke og deformere månen. Disse bevegelsene kan skape så mye friksjon og varme inne i månen at stein i kjernen smelter, og dermed dannes det vulkaner.

Men det er uklart om denne prosessen alene kan skape nok varme til å holde et hav åpent og flytende.

Også Jupiter-måner

Dette skjer sannsynligvis med flere av Jupiters måner som viser vulkansk aktivitet. Måner som Io og Europa blir kanskje oppvarmet gjennom tidevannskreftene.

Europa er også en av de mest spennende månene i solsystemet, hvis man jakter etter mulighetene for flytende vann.

Hvis det skulle finnes et oppvarmet hav under isen på Enceladus, betyr det også kanskje en bitteliten mulighet for liv et annet sted i vårt solsystem. 

Referanser:

Hsiang-Wen Hsu mfl: Ongoing hydrothermal activities within Enceladus. Nature, Mars 2015, doi:10.1038/nature14262. Sammendrag.

Powered by Labrador CMS