Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Vi bør håpe at det amerikanske militæret utvikler autonome krigsroboter. Altså roboter som kan sendes ut i krigen i stedet for soldater. Det mener Vincent Müller, professor i filosofi fra Anatolia College/ACT i Hellas.
Ved konferansen Robo-Philosophy ved Aarhus Universitet i Danmark argumenterte han nylig for at autonome krigsroboter kan gjøre kriger mer humane.
– Det finnes kriger hvor man kan stanse massedrap ved å sette inn soldater. I slike situasjoner er det lettere for politikerne å sende roboter. Samtidig er ikke roboter rasistiske, og de voldtar ikke, sa Müller.
– Jeg forsøker bare å være realistisk. Mennesker – voksne og barn – blir drept i krig. Men kan vi gjøre det littegrann bedre? Kanskje færre uskyldige sivile ville bli drept hvis vi brukte autonome roboter.
Tar krigens sår
Vincent Müller var en av få på konferansen som var for autonome krigsroboter. Han er født og vokst opp i Hamburg i Tyskland. En by som ble sønderbombet av de allierte under andre verdenskrig. Mange mennesker døde, mange ble traumatisert, og hele byen måtte bygges opp på nytt.
Med det i bakhodet mener han at autonome krigsroboter på sikt kan gjøre verden til et bedre sted.
I krig blir soldater drept, såret og traumatisert. Det gjelder både på vinnersiden og på tapersiden. Men roboter må ikke leve med krigens sår.
Mennesker begår krigsforbrytelser. De torturerer fiendene, de voldtar og plyndrer. Slik har det alltid vært. Men hvis robotene blir programmert til å følge Genève-konvensjonens regler, vil de ikke utføre slike handlinger.
Fremtidige generasjoner må også leve med krigens sår. En befolkning hvor mange har opplevd krigens gru, må leve med kollektive traumer i flere generasjoner etter krigen. Mange historikere mener for eksempel at Danmarks nederlag i krigen mot Preussen i 1864 la grunnen for over hundre års dansk pasifisme.
Kan man stille en robot til ansvar?
Argumentene for å bruke roboter kan virke gode. Men det er også store problemer.
Ett av problemene er at robotene ikke kan stilles til ansvar for det de gjør.
Derfor må vi slutte å utvikle autonome krigsroboter, mener Anne Gerdes. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for Design og Kommunikation Syddansk Universitet. Hun deltok også på konferansen, hvor hun kastet seg ut i en diskusjon med Vincent Müller.
Førerløse droner blir for tiden brukt av amerikanerne i Pakistan. Droner er imidlertid ikke autonome. Det sitter et menneske og styrer dem. Det er altså et menneske som trykker på avtrekkeren, og derfor er det også et menneske å stille til regnskap for eventuelle krigsforbrytelser. (Illustrasjonsfoto: Microstock)
– Man kan ikke bare si til den etterlatte moren at det var en robot som drepte sønnen din, så nå trekker vi ut støpselet på den. For hvem skal ha ansvaret? spør Gerdes retorisk.
Normalt sier man at en krig bare blir utkjempet lovlig når man kan stille noen til ansvar for hver eneste et drap som blir begått. Om det så er den soldaten som løsnet skuddene eller generalen som beordret det.
Men autonome roboter vurderer selv om de møter en venn eller en fiende. De treffer selv beslutningene, uten at mennesker er direkte involvert.
– De konvensjonene vi har nå, er basert på at mennesker går i krig med mennesker. Det skal alltid være et menneske man kan gi ansvaret, forteller Gerdes.
Annonse
– Vi må leve med robotenes feil
Vincent Müller tror ikke det nødvendigvis er et problem at roboter ikke kan bli pålagt et ansvar. Han er overbevist om at militæret først vil ta i bruk robotene når de er så pålitelige at de ikke gjør feil når de velger ut mål. Og skulle det skje at noe gikk galt, må vi leve med det – slik vi lever med farer i hverdagen.
– La oss si at en bro kollapser, og folk dør. Hvem skal man stille til regnskap for det? De ingeniørene som har laget broen? Det offentlige organet som skulle holde øye med at broen holdt? Brukerne av broen, som gjennom mange år har lastet bilene sine for tungt?
– Hvis de som hadde ansvaret for å sjekke broen, har forsømt dette, kunne vi plassere ansvaret der. Men hvis alle har gjort som de skulle, kan vi ikke plassere ansvaret hos noen. Det er vi villige til å leve med. Det er altså et toleransenivå i det sivile liv som også kunne fungere i forbindelse med autonome krigsroboter.
– Feil oppstår. Så oppgaven er å utvikle teknologi som kan gi systemet legitimitet – men ikke hundre prosent sikkerhet, sa Müller.
Utdanne soldatene bedre.
Man kan ikke sammenligne brobygging med krig, mener Anne Gerdes.
– Når jeg går over en bro, har jeg ikke en fornemmelse av at det er en kontrakt på liv og død. Derfor vil familien min kunne forstå hvis noe går galt. Jeg var bare så uheldig å være feil sted på feil tid.
– I krig er situasjonen en annen. Når man går i krig, vet man at man kan dø. Derfor har vi tatt oss forholdsregler. Den enkelte skal ikke bare bli en i mengden. Det blir stilt klare krav om at noen skal ha ansvaret for hvert drap, sier Gerdes.
Det er viktig fordi de etterlatte skal kunne plassere ansvaret for dødsfallet på et annet menneske. Ellers blir tapet enda mer meningsløst.
Hun mener at vi kan gjøre krig «mer rent» ved å utdanne soldatene bedre. Militæret burde bruke de pengene de bruker på robotutvikling til å utstyre soldatene med et robust psykisk beredskap, slik vi unngår krigsforbrytelser.
Den amerikanske roboten Atlas kan ikke ta livet av noen på egen hånd. Men den er et godt eksempel på hvor langt det amerikanske militæret har kommet i utviklingen av fremtidens robotsoldat. (Video: DARPA)
