forskning.no har skrevet om forskningen og virksomheten til Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen i en rekke artikler denne uken. Aksel Braanen Sterri kaller det et mislykket attentatforsøk.

forskning.no har pekt på følgende kritikkverdige forhold: En tidligere forsker ved NTNU, Pål-Ørjan Johansen, har i helsedebatter og intervjuer i mediene uberettiget brukt sin gamle tittel, i 2,5 år etter at han sluttet der. Hans ektefelle, Teri Krebs, har i en kortere periode gjort det samme. Ekteparet fikk 3,5 millioner i forskningsmidler av Norges forskningsråd i 2008, for å undersøke om ecstacystoffet MDMA kan hjelpe personer med posttraumatisk stresslidelse. Det veide tungt at prosjektet skulle ha faglig samarbeid med Harvard University i USA. Dette samarbeidet skjedde ikke.

Studien de fikk penger til, ble aldri publisert, til tross for sterk anbefaling om å gjøre det fra deres prosjektleder. Forskningsrådet fikk meget sterke advarsler om prosjektet fra NTNU før og underveis, prosjektlederen skrev til Forskningsrådet i : ”I dette tilfellet opplever jeg at mine samarbeidspartnere har ført meg bak lyset og vist manglende vilje til å fremskaffe den dokumentasjonen jeg mener jeg trenger for å vite at prosjektet gjennomføres på et lovlig vis.”

Forskningsrådet gir en liste med krav, prosjektet oppfyller ikke listen, men finansieringen fortsetter. For to helt andre studier, etter at NTNU-prosjektet var avsluttet, har Krebs/Johansen oppgitt forskningsrådsstøtte, som de ikke har hatt. Psykologisk institutt på NTNU frasa seg ansvaret for prosjektet på grunn av det de mente var dårlig kvalitet og uvitenskapelig standard. Instituttet som tok over – nevromedisin – hadde svært dårlig kontroll.

Dokumentasjonen finnes i artiklene på forskning.no, men vi oppsummerer nedenfor.

Men først: har vi en bakenforliggende agenda? Handler dette om forskeres frihet til å engasjere seg politisk på temaene de forsker på?

Forskere og politikk

Det mener Sterri. Han kaller våre artikler et attentatforsøk, og hevder at forskning.no har kritisert ekteparets virksomhet av ruspolitiske grunner, fordi de jobber for lette tilgangen til psykedelika.

Jeg synes det er bra at forskere tar sin kunnskap ut i samfunnsdebatten. Jeg synes det er bra at forskere tar kontroversielle veier, også i rusforskningen, og det er bra at kontroversielle forskningstemaer får økonomisk støtte. Jeg synes det er fint at Johansen og Krebs nå jobber politisk på det feltet de tidligere forsket på.

Men forskere som kaster seg ut i politikken må holde orden på rollene, og holde god og etisk balanse mellom fag og politikk. Kontroversiell forskning må holde faglige standarder og må tåle ettersyn og innsyn. Helseaktivister som er tidligere forskere bør absolutt bruke sin kompetanse, men kan ikke seile under forskerflagget.

Man kan være for eller mot ekteparets ruspolitiske agenda, men fremdeles mene at de har opptrådt kritikkverdig.

Fakta eller påstander – hva er dokumentert?

Så til dokumentasjonen - korter oppsummert.

Vår journalist Hege Breen Bakken har lest artikler og dokumenter, bedt om innsyn i prosjektarkiver, og hun har kontaktet og snakket med faglige og administrative på NTNU, i Forskningsrådet og ved Harvard i USA. Og hun har intervjuet og mailet med Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen.

Bruk av tittel fra tidligere arbeidssted

For oss begynte saken da Teri Krebs i april i år hadde en kronikk på forskning.no, der hun oppga at hun var forsker ved Institutt for nevromedisin på NTNU. Kronikken handlet om bruk av LSD som menneskerettighet. Så kom meldingen fra NTNU om at hun ikke hadde vært ansatt der siden august 2014. Også statusen som phd-student var utgått ved årsskiftet.

Vi sjekker med Krebs og NTNU. Krebs skriver til oss at det er ”ingen tvil om at jeg skal oppføres som forsker eller stipendiat tilknyttet NTNU i denne kronikken”. Begge parter viser til samme brev, som er et standardbrev når phd-studenter har gått på overtid. Vi har sett brevet, som ikke med godvilje kan tolkes til at hun er forsker eller stipendiat. Sterri refererer til Krebs som mener at det bare er papirarbeid som står igjen for at hun kan fortsette. Men da tar både hun og Sterri på forskudd at svaret på en søknad vil bli positiv. Et slikt håp er ikke god dokumentasjon.

Johansen sluttet som forsker ved NTNU i 2011. Det finnes ingen formelle avtaler om at han kan bruke forskertittelen videre, det bekrefter både Johansen og NTNU i intervjuer. Men lederen for prosjektet ga han tillatelse til å bruke NTNU-tilknytning ved vitenskapelig publisering av det forskningsarbeidet som foregikk ved NTNU. Det forteller både prosjektleder og Johansen. Dette er ikke uvanlig praksis i akademia, fordi publisering tar tid. Normalt ville det vært en eller to ganger etter avsluttet ansettelsesperiode for forskere.

Det er derimot ikke vanlig praksis å bruke tittel og gammelt arbeidssted i andre sammenhenger, som for eksempel i debattinnlegg. Det er å seile under falskt flagg. Johansen brukte NTNU-tittelen i helsepolitiske kronikker og debatt fra 2011 til 2014.

Johansen skriver at han fikk beskjed av NTNU i mai 2014 om at tilknytningen var over. Det høres ut som han hadde tillatelse fram til da. Men eposten han fikk, er umulig å tolke slik. NTNU gir i eposten Johansen refs for å ha kalt seg NTNU-forsker i mediene i 2,5 år etter han sluttet, og gir beskjed om at det ikke kan skje igjen.

Greit i Dagbladet?

Sterri jobber i Dagbladet Meninger. Jeg tror heller ikke de vil slippe til skribenter som bruker tidligere jobbtitler når de skriver om sitt fagfelt eller politiske saker. Han mener sikkert også at det er riktig at Drillo titulerer seg som tidligere landlagstrener når han nå skriver om fotball. Redaktøren til Sterri vil sikkert ikke synes at det er ok om Sterri slutter i Dagbladet, men kaller seg Dagbladet-ansatt to år senere.

Så dukker NTNU-tilknytningen til Johansen også opp i en pressemelding fra kommunikasjonsavdelingen i NTNU i 2013. En pressemelding er ikke dokumentasjon på ansettelse eller tilknytning, slik Sterri mener. Tittelen ble brukt feil av kommunikasjonsavdeling, ifølge intervju i Aftenposten, noe de på skikkelig uheldig vis forsøkte å rette opp i ettertid.

Både Krebs og Johansen har brukt NTNU-titlene sine i helsepolitiske innlegg etter jobbslutt. Det finnes ingen praksis for dette i akademia, og det finnes ingen avtaler om dette. Dette bruddet på helt vanlige spilleregler gjør at vi har stilt spørsmålet om det er gjort av taktiske hensyn, for å gi tyngde til politikken, for å komme inn i spaltene og studioene. Med tittel NTNU-forsker har man mer tyngde enn som aktivist fra en liten, nystartet interesseorganisasjon.

Samarbeid med Harvard

Harvard klinger godt i norske akademiske ører. Og et faglig samarbeid med Harvard veide, ifølge Forskningsrådet, tungt da ekteparet fikk 3,5 millioner i støtte. Vi har snakket med administrasjonen, faglig kontaktperson og andre på Harvard. Forskningsdirektøren på enheten der de skulle holde til, sier til oss at de ikke finner noe dokumentasjon på samarbeid, kontaktpersonen sier at det ikke var noe faglig samarbeid, og det er ingen Harvard-forfattere med på ekteparets publikasjoner. Johansen og Krebs skriver at de deltok på seminarer og forelesninger og jobbet med materiale fra FN-arkivet, men viser heller ikke fram noe faglig samarbeid.

Det er all grunn til å spørre om bevilgningen fra Forskningsrådet ble gitt på feil premisser.

Manglende publisering

MDMA-studien de opprinnelig fikk støtte til ble aldri publisert. Spørsmålet her er om det skyldtes manglende resultater eller dårlig lyd på datamaterialet.

Dette er dokumentert: ekteparets første prosjektleder skrev til Forskningsrådet at han var i tvil om kvaliteten på datamaterialet. Forskningsrådet stilte krav tilbake at datamaterialet måtte kvalitetssikres. De fikk forsikringer om at videomaterialet var av god nok kvalitet. Johansen sier til oss i intervjuer og skriver i sitt tilsvar at lyden kunne være for dårlig.

Resultatet av studien var at de ikke fant støtte for sin hypotese, det står i sluttrapporten. Prosjektleder anbefalte sterkt at de skulle publisere dette resultatet, men ekteparet ville ikke.

Manglende publisering er et stort problem for vitenskapen, enten det skyldes dårlig tid, uinteressante, manglende eller negative resultater eller direkte press fra oppdragsgiver. Manglende publisering er et større problem enn forskningsjuks, ifølge leder for Iain Chalmers, grunnleggeren av Cochrane-instituttet. Derfor har vi også stilt spørsmål ved den manglende publiseringen i dette prosjektet, særlig fordi det var konflikt rundt publiseringen av en studie som viste ingen virkning.

Advarte mot prosjektet

Forskningsrådet fikk meget sterke advarsler mot prosjektet i et brev fra NTNU, som vi ba om innsyn i. Prosjektlederen skriver at han i sin lange forskerkarriere aldri opplevd maken. Han skriver til Forskningsrådet: Det er også fremkommet manglende vilje til å følge de vitenskapelige prosedyrer som jeg mener er nødvendige for at forskningsmetodene skal være redelige og i overensstemmelse med prosjektbeskrivelsen som bevilgningen er basert på.» Vi har også intervjuet prosjektlederen.

Oppgir forskningsrådsstøtte i prosjekter de ikke har fått støtte til

Dette gjelder to studier som ikke er omtalt i prosjektdokumentene til Forskningsrådet. Disse prosjektene fikk aldri støtte. Det bekrefter avdelingsleder Hilde Jerkø fra Forskningsrådet i intervju.

Allikevel oppgir ekteparet Forskningsrådet som finansieringskilde, og prosjektnummeret til det studiet som faktisk fikk finansiering. Også i en kronikk om LSD som menneskerettighet i Lancet Psychiatry, oppgir Krebs det gamle prosjektnummeret.

Johansen mener det er for å kreditere de som støttet dem i utgangspunktet, men det er så uvanlig praksis at vi har stilt spørsmålet om det er gjort for å gi akademisk tilknytning og tyngde til de to studiene.

Sterri dytter på forskning.no en ruspolitisk agenda og tviler på vår dokumentasjon, mens han omtaler utsagn fra ekteparet som fakta. Sterri gir oss kritikk, det må vi tåle, men jeg savner et kritisk blikk den andre veien. Sterri har slukt med hud og hår påstandene i tilsvaret og på en anonym blogg, det er ikke god kildekritikk.

Denne teksten er også publisert i Dagbladet på nett.