Vi blir beskyldt for å «blande forskning og politikk». Det er to måter å lese dette på. Den ene er at vi selektivt publiserer resultater som støtter opp om våre politiske synspunkter. Den andre er at vi som forskere engasjerer oss i samfunnsdebatten innenfor de feltene vi forsker på.

Den første er en beskyldning om forskningsjuks som vi kommer tilbake til. Den andre reiser flere prinsipielle spørsmål om forskeres rolle i samfunnet.

Forskeres ansvar i samfunnsdebatten

Når Dag Bruusgaard uttaler til forskning.no at det er «merkelig at Forskningsrådet kan gi så mye penger til en gruppe som på forhånd har vært ute offentlig og markert at de jobber for å legalisere disse stoffene», tar han til orde for et politisk filter på forskningsbevilgninger, der forskningsmidler ikke skal gis til forskere som har politiske meninger innenfor eget fagfelt.

Det er lett å se at det fører galt av sted. Vårt syn er at vi som forskere tvert imot har en plikt til å formidle resultatene av vår forskning, og en plikt til å gjøre allmenheten oppmerksom når politikken som føres ikke har støtte i forskningen på området. MDMA og psykedelika skeduleres i dag som stoffer som kan være sterkt avhengighetsskapende, har høyt skadepotensiale og ikke har noen legitim medisinsk anvendelse. Når stoffene i realiteten har et svært lavt avhengighetsrisiko, få dokumenterte skadevirkninger ved normal bruk og klart potensiale i behandling av syke, ser vi på det som en del av vår samfunnsrolle å si ifra.

Den offentlige debatten berikes jevnlig – også i spaltene til forskning.no – av klimaforskere som forteller offentligheten at dagens klimapolitikk ikke er tilstrekkelig og bør endres. Det er få, om noen, som finner det merkverdig at klimaforskere uttaler seg offentlig om klimaspørsmål. Det samme burde gjelde forskere som arbeider med MDMA og psykedelika.

Utilstrekkelig materiale

Vi blir videre beskyldt for å ha latt være å publisere resultater. Sammenblandet med påstanden over, er det etterlatte inntrykket at vi har unnlatt å publisere resultater fordi de ikke passer med våre politiske synspunkter.

At dette inntrykket understøttes ved å sitere konklusjon fra en sluttrapport vi selv har sendt inn til Forskningsrådet, fremstår i beste fall som underlig. I sluttrapporten skriver vi at «Det ble ikke funnet støtte for antakelsen om at MDMA skulle redusere det psykologiske forsvaret hos behandlingsresistente pasienter med posttraumatisk stressforstyrrelse.»

Da resultatene av vår vurdering ikke ble publisert, henger dette sammen med at det underliggende materialet vi gjennomgikk i vår systematiske observasjon av behandlingstimene, ikke holdt en tilstrekkelig kvalitet for at vi kunne trekke ut pålitelige konklusjoner om forsvarsmekanismer hos pasientene. Første del av behandlingsstudien hadde bare opptak av lyd, ofte av svært dårlig kvalitet, og opptakene hadde avbrudd som gjorde det vanskelig å vite hvor lenge det var siden de hadde fått MDMA/placebo.

Det er en vesentlig forskjell på å ikke ha tilstrekkelig grunnlag i sitt materiale for å konkludere med at noe har effekt og å ha tilstrekkelig grunnlag, men konkludere med at noe ikke har effekt. Slik forskning.no velger å formulere seg i sin artikkel, virker det som om vi har funnet at terapien ikke har effekt og så har unnlatt å publisere dette fordi vi ikke likte resultatene. Det er selvsagt ikke tilfelle.

Andre som har hatt tilgang til større deler av kildematerialet enn oss, og derfor et bedre grunnlag for å trekke konklusjoner, har publisert fra denne studien av MDMA i behandling for posttraumatisk stressforstyrrelse. I 2011 publiserte Mithoefer m.fl. sine resultater i Journal of Psychopharmacology, og resultatene viste at MDMA er lovende med tanke på både trygghet og behandlingseffekt. Hvilke resultater vi hadde fått om vi hadde tilstrekkelig mange timer med pålitelig observasjon av følelseutrykk, vet vi ikke. Det er imidlertid ikke tvil om at vi ville ha publisert funnene våre, uansett hva de hadde vært, om vi hadde et tilstrekkelig godt materiale. Vi står fortsatt ved vår beslutning om ikke å publisere.

Finansiering fra Forskningsrådet og MAPS

Vi blir videre kritisert for å skulle ha «misbrukt Forskningsrådets troverdighet». Dette er et voldsomt utsagn uten dekning. Som det fremkommer relativt langt ned i artikkelen, har Forskningsrådet godkjent endringene i prosjektet, men prosjektleder har ikke spurt om tillatelse for gjennomføring av populasjonsstudiene. Det er vanskelig å forstå hvordan det å gjennomføre en populasjonsstudie innenfor samme felt kan være å misbruke Forskningsrådets troverdighet. Det at vi ser på en helhet, også utover det justerte prosjektet, er hverken uvanlig eller problematisk.

Som det kommer frem i artikkelen på forskning.no, har Forskningsrådet eksplisitt godkjent at prosjektmidlene benyttes til å forske på LSD.

forskning.no problematiserer at vi har brukt datamateriale fra en studie finansiert av Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies (MAPS) i USA og at vi har fått noe støtte også fra MAPS. Det gikk imidlertid klart frem i søknaden vi sendte til Forskningsrådet at materiale til studien kommer fra MAPS. Vi mottok støtte fra MAPS på 9000 dollar (cirka 70 000 kroner) for å utvikle forskningsprosjekter om MDMA i 2005/2006. Vi opplyste også om støtte fra MAPS i våre publikasjoner i Archives of General Psychiatry (nå Journal of the American Medical Association - Psychiatry), Psychological Medicine og Journal of Psychopharmachology. Da vi publiserte om LSD i 2012, informerte vi ikke om støtte fra MAPS, fordi stipendet var relativt lite og at det hadde gått 7 år. Informasjonsplikten i denne sammenhengen er 2 år.

forskning.no ser ut til å mene at MAPS skal krediteres lenge for et lite beløp, mens Forskningsrådet skal krediteres svært kort for et stort beløp. Dette stiller vi oss uforstående til.

Tilknytning til NTNU og Harvard

Alle er enige i at man ikke trenger å være direkte lønnet av universitetet for å være tilknyttet. Det er helt vanlig at forskere som ikke er direkte lønnet fra universitetet, er tilknyttet. Likevel skriver forskning.no at vi har «påberopt oss forskningstilknytning vi ikke har». Redaktøren i forskning.no tydeliggjør også at det var dette som var bakgrunnen for at de startet arbeidet med artikkelserien.

Diskusjonen om vår tilknytning til NTNU startet i Universitetsavisa i Trondheim, der det 12. mai ble trykket en sak om at vi uberettiget titulerer oss som NTNU-forskere, og at vår kobling til NTNU kan skade universitetet. Dette har vi svart på i Adresseavisen: LSD forskere: - Har ikke misbrukt NTNU-navnet.

Vi var begge offisielt tilknyttet Harvard Medical School i 2010/2011; Krebs som “associate in psychiatry” og Johansen som “research fellow in psychiatry”. forskning.no ble informert om dette og valgte å så tvil om dette, uten å spørre oss om dokumentasjon først. Nå har vi uoppfordret sendt over dokumentasjon på vår offisielle status ved Harvard til forskning.no.

Under oppholdet hadde vi håpet å bistå et klinisk studie av MDMA for døende kreftpasienter. Denne studien var dessverre ikke aktiv under vårt opphold. Det fremgår tydelig i invitasjon at vi ikke skulle ha noen forpliktelser ved Harvard. Vi begge deltok på en rekke seminarer og forelesninger innen tema vi fant relevant. Vi fikk mulighet til å fordype oss i menneskerettigheter og historisk materiale fra FN-arkivet relatert til regulering av psykedelika og MDMA. På bakgrunn av arbeidet ved Harvard, har Krebs kommet på trykk med en op-ed i The Lancet Psychiatry som fastslår at bruk av psykedelika bør anses vernet av menneskerettighetene, ettersom det for mange er en del av deres spirituelle praksis.

Uttelling for NTNU

Fordi mesteparten av vår forskning er gjennomført ved NTNU, er det naturlig for oss først og fremst å kreditere NTNU når forskningen vår publiseres. Dette gjelder ikke minst når universitetenes belønningssystemer krever at institusjonen er kreditert i selve artikkelen for at det skal gi uttelling for institusjonen.

Krebs har hatt en tilknytning til NTNU som stipendiat. Hun har hatt to barnefødsler i løpet av stipendiatperioden, og er derfor ikke blitt ferdig ved utløpet av denne. Når hun ikke lenger formelt er stipendiat ved NTNU, har hun titulert seg som forsker – fordi hun har forsket, og fordi funnene hennes blir publisert i sentrale fagtidsskrifter. Forsker er en fri tittel som er dekkende for Krebs’ arbeidssituasjon.

For Johansens vedkommende fikk han tillatelse av prosjektleder til å oppgi tilknytning med NTNU når han publiserte resultater fra prosjektet han tidligere hadde vært engasjert i som forsker. Etter en kronikk vi hadde i VG i mai 2014, ble Johansen bedt av NTNU om ikke lenger å titulere seg som forsker ved NTNU. Det har han heller ikke gjort siden.

Noe tilsvarende ble ikke meddelt Krebs. Krebs handlet i god tro da hun publiserte i Journal of Psychopharmacology i mars 2015 (sendt i 2014) og i Lancet Psychiatry 1. april 2015. Det er for øvrig oppsiktsvekkende at en saklig og faglig ukontroversiell påpekning av alkoholens skadevirkninger, sammenlignet med en del andre rusmidler, kan få alarmklokkene til å ringe.

Vi ser det som positivt at forskning.no driver kritisk forskningsjournalistikk. Vi ser det også som positivt at denne saken nå skal utredes av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag. Det bekymrer oss imidlertid at Bruusgaard, som er komiteens leder, allerede før utredningen er blitt igangsatt, går ut offentlig og konkluderer med at “saken inneholder klare brudd på forskningsetiske prinsipper”. En slik fremgangsmåte er en etisk komité uverdig.

––––––

Teksten er oppdatert 3.6.15, kl 8:30