Norges forskningsråd ga ekteparet Krebs og Johansen 3,5 millioner kroner for å undersøke ecstasystoffet MDMA, til tross for flere advarsler fra NTNU om at prosjektet hadde en rekke alvorlige svakheter. 

Forskningen deres fikk i vår ny nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Da NTNU påpekte at ekteparet ikke lenger var ansatt der, begynte forskning.no å se nærmere på forskningen deres og særlig deres første studie. Den ble aldri publisert. Johansen og Krebs har forklart det med at lydkvaliteten på videoene de skulle analysere, var for dårlig. Men den dårlige lyden var et viktig tema allerede før studien kom igang.

Forskningsrådet ble advart flere ganger allerede før studien kom i gang. Først høsten 2008, deretter våren 2009. 

forskning.no har fått tilgang på brevet fra 2009, der prosjektleder, professor ved Psykologisk institutt på NTNU, Tore Stiles, varslet om det han oppfattet som store problemer. Han ba også om å fratre som prosjektleder.

• Les også: – Vi har ikke hatt god nok kontroll

«Ført bak lyset»

I brevet fra Tore Stiles til Forskningsrådet 11.3.2009 står det blant annet:

«Jeg må innrømme at jeg i min lange forskningskarriere aldri har opplevd maken til dette prosjektet. (…) I dette tilfellet opplever jeg at mine samarbeidspartnere har ført meg bak lyset og vist manglende vilje til å fremskaffe den dokumentasjonen jeg mener jeg trenger for å vite at prosjektet gjennomføres på et lovlig vis.(…) Det er også fremkommet manglende vilje til å følge de vitenskapelige prosedyrer som jeg mener er nødvendige for at forskningsmetodene skal være redelige og i overensstemmelse med prosjektbeskrivelsen som bevilgningen er basert på.»

Stiles kjente Johansen godt etter å ha vært veileder både på hovedoppgaven hans og et treårig stipend som skulle ende opp i en doktorgrad. Johansen fullførte aldri graden. 

Stiles ble prosjektleder for ekteparets MDMA-studie. Da de søkte om penger, var det internasjonale samarbeidet med McLean Hospital og Harvard University utslagstgivende for at Forskningsrådet ga penger til denne studien.  

Sentrale personer forskning.no har vært i kontakt med på Harvard, forteller at ekteparet Johansen og Krebs aldri deltok i noe vitenskapelig samarbeid under oppholdet. Derfor er heller ikke noen Harvard-forskere medforfattere på noen av ekteparets vitenskapelige artikler og kronikker om psykedelika. 

I en kronikk på forskning.no skriver ekteparet selv at de under oppholdet ikke skulle ha noen forpliktelser ved Harvard.

• Les også: Beruset forskningskritikk

Endret kontrakten

I brevet til Forskningsrådet varsler Tore Stiles blant annet om at videomaterialet de skulle bruke i den forskningsrådsfinansierte MDMA-studien kunne være for dårlig. 

Stiles skal ha gjort flere forsøk på å finne ut mer om opptakene, men skal ha blitt nektet tilgang. Prosjektlederen som tok over etter Stiles har heller aldri sett noe til videomaterialet. 

Stiles oppfattet dette som et brudd på forskningskontrakten,og dermed betingelsene fra Forskningsrådet. 

Han begynte å fatte mistanke til hele prosjektet. 

Mens Forskningsrådet trodde at dette var et Harvard-samarbeid, oppdaget Stiles etterhvert at prosjektet og videomaterialet i realiten var eid av den private interesseorganisasjonen Multidisciplinary Association for Psychedelic studies (MAPS). 

I sin advarsel til Forskningsrådet skriver Stiles at forskningskontrakten er laget for å gi inntrykk av et Harvard-samarbeid.  

Spørsmål om etikk

Stiles var også bekymret for om de amerikanske pasientene hadde gitt samtykke til at videoene skulle brukes på denne måten.  

Han stilte også spørsmål ved håndteringen og oppbevaringen av så sensitivt materiale.

«I dette tilfellet har den private aktøren MAPS angivelig gitt videoopptakene/lydbåndene til en privatperson som har brakt dem til en annen verdensdel. (…) Hvilken seriøs aktør gir fra seg et så sensitivt pasientmateriale uten å forsikre seg om at det er faglig forsvarlig lagret?» skriver Stiles i brevet til Forskningsrådet. 

Dårlig kvalitet

Johansen forklarte til forskning.no at mangelen på publisering av MDMA-studien skyldtes dårlig lydkvalitet på videoene. 

Men allerede i 2009, før studien ble satt i gang, skal det ifølge brevet fra Stiles vært diskusjoner om lyden på opptakene var god nok. Pål-Ørjan Johansen sier til forskning.no at de var kjent med at noen av videoene kunne ha dårlig lyd, men at det var prosjektlederen som hadde kontakten med Forskningsrådet angående dette.

Siden Stiles ble nektet adgang til å se videoopptakene, hadde han imidlertid ingen mulighet til å bekrefte det reelle innholdet på opptakene eller kvaliteten på dem, slik avtalen i utgangspunktet var. 

Ville gjøre alt selv

Pål-Ørjan Johansens rolle i MDMA-studien var, ifølge prosjektlederne, å lære opp studenter til å kode videoene. Han fikk en midlertidig stilling som forsker.

Ifølge forskningskontrakten skulle det brukes studenter fordi de ikke kjenner materialet på forhånd. 

Stiles skriver til Forskningsrådet at Johansen nektet å følge denne prosedyren. 

«Han insisterer i stedet på å utføre skåringene selv sammen med en venn av seg som er utdannet psykolog og som kan skåre,» skriver Stiles videre og påpeker at dette ville svekke den vitenskapelige kvaliteten på studien.

Stiles ville ikke lenger ha prosjektansvaret og ba om at det ble overført til professor Are Holen. 

«Bør få en sjanse»

Til tross for de sterke advarslene fra professor Stiles, besluttet Norges forskningsråd å la prosjektet fortsette. 

I sitt svarbrev til NTNU skriver Norges forskningsråd at de «etter en helhetsvurdering har kommet frem til at prosjektet bør få en sjanse.»

De ber imidlertid om at det settes i verk tiltak for å sikre forankringen mot de internasjonale samarbeidspartnerne, altså Harvard, og at kvaliteten på video- og lydopptakene er tilfredsstillende. De understreker at kodingen av videoene ikke skal gjennomføres av psykolog Pål-Ørjan Johansen, men av studenter. 

forskning.no har forsøkt å få en kommentar fra Forskningsrådet om hvorfor en studie de fikk så kraftige advarsler om og deretter stilte krav til, ikke ble gjennomført. 

Avdelingsdirektør Mari Ness, som den gangen hadde hovedansvaret for dette prosjektet, vil ikke kommentere noe av dette. Hun henviser til et svar forskning.no fikk fra Forskningsrådet i forrige uke. 

På spørsmål om Norges forskningsråd kunne gjort noe annerledes i denne saken, skriver avdelingsdirektør Hilde Jerkø i en epost:

– Prosjektet har vært underlagt faglig vurdering og saksbehandling i henhold til praksis. Det ble gjennomført et prosjektlederskifte for dette prosjektet omtrent ett år etter oppstart. I den forbindelse ble prosjektet evaluert på nytt av fagkomiteen og besluttet videreført med ny prosjektleder og med noen krav knyttet til videreføringen. Vi mener med bakgrunn i dette at saken har vært håndtert tilfredsstillende fra Forskningsrådets side. 

Fikk bare muntlige forsikringer

MDMA-prosjektets nye prosjektleder, professor Are Holen, som tok over etter at Tore Stiles, mener han gjorde så godt han kunne i å sjekke prosjektes tilknytning til Harvard, slik Forskningsrådet ba om.  

Men selv etter mange telefoner, fikk han aldri noen formell skriftlig dokumentasjon fra Harvard. Han fikk muntlig informasjon, som Forskningsrådet godtok. Holen var aldri i kontakt med MAPS, som var den formelle eieren av videomaterialet, fordi han i utgangspunktet stilte seg skeptisk til denne interesseorganisasjonen. 

– Fikk du forsikret deg om kvaliteten på videoene?

– Jeg prøvde å komme i kontakt med forskerne som hadde tatt opp videoene, men lyktes ikke med det. Jeg anså dessuten at forankringen på universitetsnivå var viktigst. Det etiske rundt videoene i USA fikk vi bekreftet. Når det gjelder kvaliteten på opptakene, så var nå de slik de var. Kanskje det var noe som ikke var helt tilfredsstillende, men Krebs og Johansen mente dengang at de burde være gode nok til å benytte dem, sier Holen til forskning.no.

– Forskningsrådet satte krav om at videomaterialet hadde god nok kvalitet. Som ansvarlig for denne studien, hvordan sikret du at kvaliteten på videoene var god nok til å gjennomføre prosjektet? 

– Jeg fikk inntrykk av at det skulle være bra nok. Vi regnet med at noen var dårlige, det er jo ofte noen mangler i studier. Det var grunnlaget. Det å vurdere nøye slike videoers egnethet for forskning er en omfattende oppgave og som egentlig ikke er gjort før kodingen er godt i gang. Jeg oppfattet aldri at Forskningsrådet forventet en så inngående vurdering fra meg.

– Ser du nå at du burde du sjekket bedre, i og med at studien ikke kunne publiseres på grunn av dårlig lydkvalitet? 

– Ja, i ettertid kan du si det. Men hvor grundig skal du gå inn i slikt. Du må både se og vurdere for å kunne være helt sikker. Det er en umulig oppgave. 

Are Holen forteller at han var svært tydelig på at kodingen av videoene skulle gjøres av uavhengige studenter, og det mener han ble gjort. 

Pål-Ørjan Johansen har fått anledning til å svare på kritikken i denne saken, men har ikke benyttet seg av denne muligheten.