Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

For sju år sidan vart ein kval funnen utanfor Sotra med magen full av plast. Du hugsar det garantert, for hendinga førte til medieoppslag over heile verda og fekk mange til å oppdage omfanget av plastforsøpling i havet og innsjå alvoret for dyr og menneske si helse.

Mange engasjerte seg i problemet. Over halvparten av oss har faktisk delteke i strandrydding. No skjer det òg oppløftande ting på den globale arenaen. Mellom anna er ein internasjonal plastavtale undervegs i år. I Norge kjem det òg strengare krav til dei som produserer all plasten ein brukar i fiskeri- og havbruksnæringa.

Det er viktig, for dette utstyret er blant dei største kjeldene til plast på avvege i havet. Målt i vekt viser undersøkingar at det står for opptil halvparten av plastforsøplinga i havet. 

Samarbeid om løysingar

Skal vi kunne løyse desse problema, trengst det skarpe auge på heile livsløpet til produkta, frå vogge til grav, og vi må tenke ut løysningar på kort og lang sikt. I det pågåande forskingsprosjektet Shift-Plastics samarbeider forskarar med næringa og offentleg forvaltning for å prøve å finne slike løysingar.

Det hastar å få til endring. Kvar dag kjem ein million tonn ny plast ut på marknaden globalt. Det er ikkje berre dårleg nytt for havet, men òg for klimaet, i form av utslepp. 

Slike oljebaserte produkt har òg uhyre lang levetid, opptil 600 år, som representerer ei stor utfordring når plast kjem på avvege i naturen. 

Samtidig har vi som samfunn gjort oss avhengige av desse produkta. I mange næringar er det vanskeleg å finne gode fullgode erstatningar, til dømes i fiskarane sine tau og garn.

Attvinning hindras

Når plasten først er der, gjeld det difor å gjere reparasjon, ombruk og resirkulering enklare. I dag er eitt av problema med fiskeri- og havbruksplast er at designet hindrar gjenvinning. Ein del av utstyret inneheld ei blanding av plast og andre materiale, som stålkjernar i tau, og komplekse bindingar av ulike plastpolymerar. Dette gjer attvinning utenkeleg. 

Ei hovudløysning ligg difor i å endre måten plast blir produsert på og få kontroll på kva slags plast som kjem på marknaden. Når den nye ordninga for produsentansvar blir innført, bør ein til dømes belønne dei som lagar produkt ein kan gjenvinne.

Må bli lettare for fiskarar å levere plast

Norske fiskarar er ganske flinke til å reparere og vedlikehalde utstyr, men forskinga vår viser òg at fiskebåtane må gjere kost-nytte vurderingar både når det gjeld søk etter tapt utstyr og reparasjon av øydelagt og skadd utstyr. 

Der dei er dyktige til å handtere det kostbare utstyret, som snurrevad, trålposar og snurpenot, har dei ikkje høve til å prioritere det billige utstyret like høgt. Det svarar seg rett og slett ikkje å reparere tau, teiner og liner; ein kjøper heller nytt.

Det må elles bli lettare for fiskarane å levere frå seg kassert plast enn det er i dag. Mange vil gjerne levere øydelagt fiskeutstyr og anna avfall, men dei vil levere det i hamnene der de leverer fisken sin, for å spare både diesel og nedetid. Dette ønsket er samtidig vanskeleg å oppfylle når vi veit at vi har 4500 hamner spreidd over heile Noreg. 

Ved innføringa av den nye produsentansvarsordninga ligg det difor ein stor jobb i å utvikle eit godt og gjennomtenkt system for plastinnsamling. Ein kan tenke seg både mobile og hamnebaserte innsamlingssystem. Det viktigaste er at fiskarane kjenner til ordningane og at systemet fungerer for dei.

Politisk trykk

På kort sikt handlar det om å få kontroll over plasten som er i sirkulasjon slik minst mogeleg hamnar på avvege. For fiskeri og havbruk gjeld det altså å få oversyn over kva mengder som kjem på marknaden, sikre auka innsamling og etablere betre fasilitetar for å ta imot den kasserte plasten.

I tillegg ligg det ein moglegheit i å skape eit politisk trykk, både gjennom den internasjonale plastavtalen og ved innføring av ny produsentansvarsordning, ved å få miljømedviten åtferd til å løne seg: Produsentar må setje produkt på marknaden som faktisk kan reparerast og gjenvinnast og som er enklare å spore, og dei som brukar utstyret må ta betre vare på det. 

Regelverk og insentivsystem må støtte opp om at miljømedviten åtferd skal løne seg. Ein kunne òg tenke seg at resertifiseringsordningar som får utstyret til å vere i bruk lengre, blir ein viktig del av nytt regelverk.

Mindre produksjon

På lengre sikt handlar det om ei mykje større endring. Skal vi greie å kome vekk frå det lineære bruk-og-kast-samfunnet og over i eit meir sirkulært spor, krev det at vi tek betre vare på alle ressursar vi har i samfunnet og brukar mindre. 

Den beste løysninga for akkurat plast, kan høyrast drastisk ut: Vi må unngå å produsere stadig meir plast.

For å nå eit såpass hårete mål, må vi få til i alle fall tre ting: Vi må ha politikk og produktdesign som gir meir haldbare, miljøvenlege produkt. Produkta våre må få eit lengre liv gjennom vedlikehald og reparasjon. Ikkje minst må plast vi produserer brukast på nytt, slik at den erstattar behovet for å lage stadig meir ny plast.

Hans Jakob Walnum er seniorforskar og gruppeleiar innan klima og miljø ved Vestlandsforsking. Han er leiar for forskingsprosjektet Shift-Plastics, som handlar om berekraftige sirkulære løysingar for å handtere plast i fiskeri- og havbrukssektoren.

(Kronikken vart fyrst publisert i den faste spalta «Faglig snakka» i Nationen)

Les også:

Naturskog og gammelskog: Hva er hva, og hva er ståa?

Røykere og fisken i Nordsjøen har noe til felles