– Vergils dikt var lekende og dristige, sier Tim Saunders som nylig skrev en bok om dikteren.

Forfatteren Vergil levde i første århundre før Kristus og hans popularitet i Romerriket var stor. Vers og skikkelser fra hans dikt er å finne på veggmalerier, mosaikker og sarkofager fra Storbritannia til Lille-Asia.

Han kjente de mektigste menn, og en av hans beskyttere var en av keiser Augustus’
nærmeste venner Maecenas.

Vergil skrev Æeniden, den mytiske fortellingen om Romas grunnleggelse – et epos om helten Æneas som skulle måle seg med Illiaden og Odysseen – og ble dermed Romerrikets nasjonalskald.

– Poesi på den tiden var som kino i dag, forteller Timothy Saunders, post. doc. i litteraturvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Han har nylig skrevet en nytenkende bok om Vergils hyrdedikt.

Hyrdedikt

Vergils karriere som dikter ble innledet med 10 hyrdedikt, samlet i Bucolica, inspirert av Idyllene til den greske dikteren Theokrit. Diktene er bygget opp som sanger mellom hyrder.

Litteraturkritikeren Paul Alpers kalte faktisk Bucolica for det viktigste dokumentet i poesiens historie. Verket er en samling av såkalte ekloger, mer kjent som pastorale- eller hyrdedikt, en sjanger som ifølge Saunders mange unge diktere begynner sin karriere med.

Slike dikt har ofte blitt betraktet som naive, sentimentale og nostalgiske idealiseringer
av naturen – de har blant annet også blitt kalt for landskapsdiktning på grunn av de romantiserende naturbeskrivelsene.

Men Saunders mener at det ikke nødvendigvis er melankoli og sorg over det fortidige og tapte som preger Vergils diktning.

Har sett humoren

Saunders er en av få som har sett humoren i Vergil, mener Mathilde Skoie, førstamanuensis i antikk litteratur ved Universitetet i Oslo.

– Alle studier av antikk litteratur starter med disse diktene. De har ofte fått mer oppmerksomhet i våre naboland enn i Norge: Evert Taube var blant annet påvirket av dem. Men de er gåtefulle for de fleste litteraturforskere i dag, fortalte hun.

– Man antar at disse diktene er banal virkelighetsflukt, men de er modige, innovative, ambisiøse og lekende, sier Saunders.

– Vergil skrev dikt fulle av referanser og koder som var forankret i den fysiske verden, men var såpass tydelige at publikum i hans tid lett knekte dem. Det er derfor viktig å finne en ny måte å se på naturbegrepet når man leser Vergil.

Fjerner barrierer

Saunders mener at man kan tolke naturens verden i disse diktene uten å henfalle til romantikernes nostalgiske tilnærminger. I romantikken ble pastorale brukt som en tidsmaskin som skulle bringe leserne til de uskyldige tider – ofte til den idealiserte antikke Hellas.

Saunders forsøker heller å bringe antikkens mester til nåtiden, og fremtiden.

Eklogene representerer et dynamisk samspill med den naturlige verden, mener han. Dette understreker han i boka hvor han med hjelp av økologiske modeller tilnærmer seg miljøet i diktene via astronomi, geografi, topografi – tilnærminger som alle gjør diktene mer leservennlige.

– Hvorfor må man forstå eklogene i den opprinnelige konteksten? Vi er ikke de opprinnelige romerne, vi bærer alle med oss våre egne miljøer. Men det er ikke dermed sagt at disse miljøene ikke kan samordnes med tekstens miljøer, sier Saunders.

Han påpeker at det ikke er en uoverkommelig barriere mellom disse 2000 år gamle diktene og den moderne leseren.

Kilde:

Timothy Saunders, Bucolic Ecology. Virgil’s Eclogues and the Environmental Literary Tradition.