Mens han støtter seg til stokken i tre, og før han får av seg den grå Fjellräven-lua, den gråblå allværsjakka og de tykke vantene, har professoren og kafeeieren vært gjennom hvor han har vært, fredsprisen til Obama og været. De tar igjen for at han har vært ute og reist. Igjen.

Han er ofte å finne på kaffebarer eller kaféer, særlig på søndager. Det er på slike steder han er på sitt beste rent kreativt.

- Hvorfor ble det Kristiansand?

- Det var helt tilfeldig. Jeg hadde lyst til å flytte. Jeg hadde jobbet på Florida International University i Miami siden 1988, og var lei. Jeg spurte min gamle veileder fra Indiana University om han visste om noen gjestestillinger. Skal du til Norge, spurte han. Hva som helst, svarte jeg.

Nå avdøde Tore Ørvik fra Høgskolen i Agder, hadde studert sammen med Seins veileder på universitetet i Minnesota. Han hadde formidlet at HiA hadde åpen en gjestestilling for et semester. Dette var i januar 1995. Etter det første semesteret ble Sein spurt om å bli et år til, og i valget mellom Hawaii, Singapore og Kristiansand valgte han det rette. Fra 1998 har han vært professor ved Institutt for informasjonssystemer.

- Det er mye roligere her. Det er ikke så mye stress som i USA. Her trenger vi snarere å pushe litt på. Men det er veldig gode vilkår her. Instituttet har et utmerket arbeidsmiljø med gode kolleger. En kan nesten ikke forvente et bedre miljø, sier han.

Tilpasset

Det er ingen tvil om at han er god til å tilpasse seg. Klesstilen er norsk så det holder, med olabukser, tykke sko og en tykk, strikket genser over en pologenser, begge i høstlige farger. Norsken er det heller ingenting å si på – selv om han i utgangspunktet spør om vi skal gjøre intervjuet på engelsk.

Sein har vært i nærmere 80 land, og på alle kontinenter unntatt Antarktis. Han har 150 reisedager i året, og dagen før han møter oss på kafeen, har han returnert fra Bangladesh.

- Da jeg landet i går, dukket det stadig tilbakevendende spørsmålet opp: Hvor er alle menneskene hen? Kristiansand er en spennende, liten by, og blir det kjedelig her kan jeg bare dra ut. På en time er jeg midt i Europa, sier Sein.

På nettsiden hans på UiAs hjemmesider beskriver han seg selv som en nomade både geografisk, utdannelsesmessig og faglig.

- Du beskriver deg som rastløs, rotløs og gjennomgående forvirret?

- Favorittspørsmålet mitt til studentene er: Kan dere gjette hvor jeg er fra?

- Og hva svarer de?

- Malaysia eller Kambodsja. Jeg tror ikke jeg har fått rett svar noen gang, smiler Maung.

- Hvor sier du selv du er fra?

- Min bror har et interessant svar på det: asiatisk med arakanesisk opprinnelse med amerikansk pass. Kanskje det er en måte å svare på?

Minoritet overalt

Kanskje det, i alle fall er han født i det daværende Øst-Pakistan, nåværende Bangladesh i 1954. Han er arakaneser, en liten etnisk minoritet i Chittagong-distriktet.

 - Jeg har vært en minoritet overalt hvor jeg har vært i hele mitt liv. Det har ført til mange negative opplevelser i passkontroller. Jeg flyttet til USA for å studere i 1982, har hatt bangladeshisk og pakistansk pass, er amerikansk statsborger, jobber i Norge og reiser hele tida, forklarer han.

Rotløsheten gjelder også på det faglige området. Etter ingeniørutdannelse tok han en mastergrad i økonomi ved universitetet i Dhaka. Men han innså at skulle han være kvalifisert for en høyere stilling, måtte han kunne noe annet enn systemteknikk. Turen gikk videre til USA og informasjonsvitenskap.

Doktoravhandlingen fra Indiana University i 1988 handler om sluttbrukeropplæring. Han har utviklet, undervist og forsket på alt fra applikasjons- og regnskapssystemer til informasjonssystemer.

- Jeg arbeider med systemer for å gjøre dem brukervennlige. Da tar jeg i bruk kognitiv psykologi i opplæringen. Én ting er å lage systemer, men det er ikke noe poeng hvis ikke brukerne kan ta det i bruk. Derfor jobber jeg med motivasjonen og opplæringsmetoder, og har laget et eget program og modell for opplæring i systemer, sier han og legger til:

- Opplæringen må ikke være begrenset i tid, den må være kontinuerlig. Man lærer systemer gjennom bruk. Derfor er opplæring en livsstidsgreie. Selskaper er veldig opptatt av å måle fortjeneste. De trenger også modeller for å måle læring.

Samarbeider

I år 2000 mente den daværende Høgskolen i Agder at Sein var så god til å lære fra seg at han ble utnevnt til ”Årets pedagog”. Han har vært studieleder for mastergrad i utviklingsledelse ved Senter for utviklingsstudier på UiA.

Nå forsker han mest på informasjons- og kommunikasjonsteknologi i utviklingsland og digitalt styresett og forvaltning, ofte sammen med kollega Bjørn Furuholt. På CVen finner vi knapt en publikasjon der Sein står som aleneforfatter.

- Jeg tror jeg bare har skrevet to artikler alene. Kanskje det er fordi jeg er lat, ler Maung og legger til:

- Jeg liker å samarbeide med folk. Andre har kompetanse og ekspertise på områder jeg kan lite om. Mine medforfattere er fra land som USA, Canada, Sverige, Finland, India, Indonesia, Israel og Bangladesh, og kan bidra med ulike synspunkter. Det er en fin måte å lære på.

Han er glødende opptatt av forskning og forskningsmetoder, som han underviser i både på UiA og ved Universitetet i Bergen. Fra 1998 til 2005 var han tilrettelegger for forskning ved Institutt for informasjonssystemer.

- Hvor viktig er internasjonalt forskningssamarbeid?

- Jeg tror ikke nordmenn er så opptatt av internasjonal forskning. Forskningen ved UiA er ikke i fremste rekke, men vi er i gang. Vi må ha høyere terskel og strenge krav til forskningen, og vi må hente inn kompetanse internasjonalt.

Maung K. Sein jobber til klokken 20 om kvelden, da dumper han ned foran TV`en i sentrumsleiligheten, og får med seg noen favoritter som reiseprogrammer, matprogrammer, nyheter, dokumentarer eller britisk krim.

- Hva kaller du hjem?

- ”The home is where the heart is”. Jeg føler at det er hjem når jeg lander på Kjevik og kommer til Kristiansand. Jeg har en eldre søster og far som bor i Bangladesh, en bror i USA og en søster i Australia. Familiesamlinger har vi ikke så ofte.

Hans mistet sin mor i juni. Selv er han singel og har ingen barn.

- Det merkes best når det er høytid, jul for eksempel. Jeg har pleid å reise bort i den høytiden, men i fjor hadde jeg min første norske julaften og det var en uforglemmelig opplevelse. Jeg har mange gode venner her som tar vare på meg, skjønner du.

Han er vant til å flytte på seg og forholde seg til ulike måter å feire høytider på.

- Min far var offiser i den pakistanske hæren. Vi bodde i militærleire og feiret som oftest muslimske høytider. Jeg er ikke religiøs, men den åndelige delen av buddhismen er veldig tiltrekkende for meg. Det er en refleksjonsbasert religion.

- Du må selv reflektere over saker og ikke bare gjennomføre handlinger fordi en religiøs leder eller eldre sier det. Jeg prøver å leve sånn og reflektere på eget grunnlag.

Den faglige og profesjonelle interessen for informasjonssystemer og teknologi er åpenbart ikke altomfattende. Der mange liker å vise at de er teknologisk på høyden, med mobiltelefonen, er han snarere legendarisk bakpå. Han kan umulig ha den på ofte, for han kjenner knapt igjen ringetonen som avbryter oss.

- Jeg har bare hatt mobiltelefon de tre-fire siste årene. Denne er arvet fra min søster, forklarer han.

 Og det er jo viktigere ting i livet enn mobiltelefoner. Fotball, for eksempel. Han begynner å le bare av å tenke på noe han gjorde som ung gutt. Refleksjon på eget grunnlag kan man også kalle det:

- Jeg er svoren Manchester United-fan, og det var jeg allerede da jeg som elleveåring, i 1965, skrev brev til den legendariske manageren Matt Busby om at jeg ikke likte hans lagoppstilling og foreslo min egen.