Kina har en voldsom satsing på sol- og vindkraft, og alt de gjør, gjør de i stor skala. Når Kina satser, spiller det derfor en rolle for resten av verden, skriver kronikkforfatterne. Her fra et solkraftanlegg i Kinas sørvestlige Guizhou-provins.

Kinas nye femårsplan vil gi retningen for det grønne skiftet

KRONIKK: Kinas politikere skal stake ut kursen for de neste årene. Når Kina satser, spiller det en rolle for resten av verden.

Denne måneden skjer det mye i Kina. Nylig møttes flere tusen delegater fra alle de kinesiske provinsene i den årlige nasjonale folkekongressen. Statsminister Li Keqiang rapporterte på åpningen av Folkekongressen den 5. mars om arbeidet som er utført det siste året og planer for de neste. Han la på vegne av regjeringen fram den 14. femårsplanen til Kina. I nesten en uke jobbet delegatene seg gjennom dokumenter, drøftet og konkluderte på de mange overordnede strategiene og underordnede måldokumentene Kina har satt opp.

Hva kan vi vente oss av den 14. femårsplanen?

Femårsplanen, Kinas viktigst styringsdokument, vil angi retningen for det grønne skiftet.

Når Kina kommer med slike planer, er det som regel mer enn retorikk. Landet lager seg konkrete målsetninger som skal innfris, og strategien gir en klar retning for landets satsingsområder. Kina vedtok tidligere i år at landet skal bli karbonnøytralt innen 2060, og vi kan vente oss at man i løpet av den aktuelle folkekongressen vil få mye ny informasjon om hvordan dette ambisiøse målet skal nås.

Når sentralmyndighetene i Kina kommer med politiske mål, sender det viktige signaler utover i landet. Implementering av langsiktige mål kan likevel være utfordrende. I provinsene har man ulike interesser og ulike hensyn å ta, som for eksempel de provinsene som produserer mye kull, som er en viktig kilde til vekst og arbeid. Ett eksempel er Shandongprovinsen som brukte 382 millioner tonn kull i 2018, mens kullforbruket i Tyskland var 217 millioner tonn.

Skal ha seks prosent vekst

Viktige indikatorer i den 14. femårsplanen er mål om økonomisk vekst - som ble satt til 6 prosent for perioden. Mange mener at det vil gi rom for økte utslipp, da Kinas økonomi på mange måter er kullavhengig. Kull utgjorde 56,8 prosent av det totale energiforbruket ifølge Kinas statistiske sentralbyrå. Det innebærer en liten nedgang fra 2019.

Videre skal Kina forbedre sin energiintensitet, noe som betyr at de skal bruke mindre energi for hver ting de produserer. De skal også slippe ut mindre CO2 for hver produserte enhet. Fordi Kina skal ha fortsatt økonomisk vekst, vil landet likevel kunne fortsette å øke sine utslipp. De produserer mer, men med lavere utslipp per produserte enhet.

De bindende målene for energiforbruk for både energiforbruk (13,5 prosent) og karbonutslipp (18 prosent) per enhet av BNP er ikke ambisiøse nok til å få fortgang i utslippsreduksjonen. I Kina går nå diskusjonen om de ikke burde sette absolutte tak for sine utslipp. Dette vil nok skje, men vi vet ikke helt når.

Vil karbonmarkedet få ned utslippene?

1. februar i år gikk startskuddet for Kinas nye karbonhandelsregime innenfor den viktige og i stor grad kulldrevne kraftsektoren. 2225 selskaper har blitt tildelt utslippskvoter. Klarer de å redusere sine utslipp, kan de selge kvotene. På denne måten får selskapene sterke incentiver til å kutte sine klimagassutslipp.

At karbonhandelen kommer i gang er en positiv utvikling, men på samme måte som med EUs karbonhandelsregime kan vi ikke forvente store reelle utslippskutt helt med det første. Men å sette en pris på utslipp vil ha en effekt over tid, og på lengre sikt blir karbonhandel en av flere viktige faktorer å følge med på. Kina er i ferd med å elektrifisere transportsektoren sin, har en voldsom satsing på sol- og vindkraft, og alt de gjør, gjør de i stor skala. Når Kina satser, spiller det derfor en rolle for resten av verden.

Blandede signaler -kull eller fornybar?

Landet har for mange kullkraftverk, og flere nye er i ferd med å bygges ut. Dette skjer med støtte fra lokale myndigheter, samtidig med at sentralmyndighetene ser ut til å ville gjøre en solid innsats for å få Kina gjennom et grønt skifte.

Nylig ble den nasjonale energiadministrasjonen i Kina kritisert for nettopp dette – å ikke ha satt ut i live politikk om redusert kullkraft. Offisiell statistikk viser også at Kinas bruttonasjonalprodukt (BNP), energiforbruk og produksjon av stål, sement og aluminium økte i 2020, til tross for covid-19-pandemien. Det er et tegn på at landet tok i bruk karbonintensive insentiver (infrastrukturprosjekter) for å få i gang økonomien på nytt etter den økonomiske nedgangen forårsaket av koronaviruspandemien.

Samtidig, viktige strategier som «Made in China 2025», er rettet mot å fremme innovasjon i ti kjerneindustrier, inkludert i kraftsektoren og elbilproduksjon. Landet er verdensledende innen produksjon av solcellepaneler med 66 prosent av verdens produksjon, og kinesiske vindturbinprodusenter står for en tredjedel av verdensforsyningen. Kina satser også sterkt på utvikling av elektriske biler, og har verdens største marked for elektriske biler og står for nær halvparten av antall globale elbil. Kina gjør som Norge, og har en ordning med subsidier til elbil-kjøp. Byer som Shenzhen (med 12 millioner innbyggere) har for eksempel en helelektrisk bussflåte på 16.000 kjøretøy. Dette gir grunn til optimisme.

Hva med Norge og Kina?

Norge har et godt samarbeid med Kina når det gjelder arbeid med karbonmarkedet, og har bidratt sammen med EU og andre i regler og utviklingen av Kinas nye marked gjennom et mangeårig samarbeidsprosjekt med kinesiske eksperter. Norge er også en viktig samarbeidspartner i arbeidet med å få kontroll over kjemikalier som forurenser naturen, og også forskning har fått en viktigere plass enn før. Det er viktig med et fortsatt samarbeid med Kina på disse områdene. Myndighetene lytter til egne eksperter og setter inn målrettede tiltak som monner over tid. Kina er setter seg ofte realistiske mål. Til gjengjeld betyr det at de kanskje når målene før tiden.

Kilder:

Powered by Labrador CMS