Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Vi er alle nå blitt kjent med Folkehelseinstituttet (FHI), dets ledelse og fagmiljø. Instituttet har daglig produsert, oppsummert og kommunisert kunnskap om COVID-19-sykdommen og COVID-19 vaksiner. Et imponerende arbeid.

Mye av FHIs arbeid handler om risiko, knyttet til koronasmitten, COVID-19-sykdommen og sikkerheten/bivirkningene av vaksinene. 

Et stort antall risikoanalyser har vært utført av FHI for å belyse ulike sider ved de ulike risikoene, hvor de blant annet har tatt for seg aspekter som spredningen av nye varianter, risiko knyttet til redusert effekt av vaksiner over tid, og ulike risikofaktorer som kan knyttes til økt sannsynlighet for alvorlig sykdomsforløp. 

Disse analysene har gitt Helsedirektoratet og Regjeringen et bedret kunnskapsunderlag når beslutninger skal tas. Det er ikke tvil om at dette underlaget i stor grad har påvirket myndighetenes risikoforståelse, -kommunikasjon og -håndtering.

Sammenlignet med andre land og tilsvarende institutter, vil vi karakterisere FHI som langt fremme når det gjelder å tenke risiko og bruke risikofaglige begreper og metoder for å forstå og kommunisere helserelatert risiko.

 Betydelige avvik fra risikofaglig kunnskap

Vi applauderer FHIs vilje og forsøk på å ville gjøre risikoanalysene faglig solide, men vi må dessverre konkludere med at instituttet ikke har helt lyktes her. Det faglige, vitenskapelige fundamentet virker ikke å være på plass.

Det illustreres blant annet ved at instituttet har gjort en rekke endringer av sin forståelse av risiko over tid. Endringene er betydelige, og avvikene fra risikovitenskapens kunnskap og anbefalinger er mange. 

Risikobegrepet er grunnpilaren for analysene, men ble ikke definert i de første rapportene. Senere ble det definert som produktet av sannsynlighet og konsekvens - en tolkning som er vanlig i praksis men som risikovitenskapen advarer sterkt mot fordi risikoen da blir beskrevet på en misvisende måte. Potensialet for alvorlige hendelser og konsekvenser blir ikke synliggjort. 

En hendelse som kan føre til store konsekvenser, men som anses som lite sannsynlig, vil ha samme risiko som en hendelse med svært lave konsekvenser, men høy sannsynlighet for å inntreffe. I tillegg kommer at kunnskapen (og dens styrke) som sannsynlighetene bygger på ikke blir avspeilet i risikovurderingen. 

En sannsynlighet basert på mye relevante data er langt mer informativ enn en som bygger på svak kunnskap. FHI er klar over dette og i senere rapporter inkluderer de en komponent kalt «konfidens», som uttrykker aspekter av kunnskapsstyrke, men begrepet defineres ikke. Og senere fjernes det fra analysene.

Kanskje tenker du at dette er kun en teknisk risikofaglig diskusjon, av liten betydning for de beslutninger som ble tatt av Regjeringen. Det følgende eksemplet viser at det ikke er tilfellet. Manglende kvalitet i det risikofaglige arbeidet innebærer en fare for miskarakterisering av risiko og ukloke råd.

 Bruken av scenarioanalyser uten tydelige koblinger til risiko

Scenarioanalyse er et område som er vektlagt i FHIs arbeider, men sammenhengen mellom scenarioene og risikovurderingene er uklare. Ved årsskiftet 2021-2022 er fokuset på omikron-varianten, og FHI gjør en scenarioanalyse som la et viktig grunnlag for Regjeringens COVID-19-tiltak.

Scenarioanalysen viste fire scenarioer for hvor mange sykehusinnleggelser vi ville kunne få i Norge. Tallene var alle høye, og de to mest alvorlige scenarioene ga alarmerende tall. Dersom disse skulle vise seg riktige, var det klart at kraftige tiltak måtte iverksettes.

Nå skulle det vise seg at FHI bommet kraftig med disse scenarioene. De var for pessimistiske – de to mest alvorlige, ikke i nærheten av det faktiske antall som ble sykehusinnlagt.

Fra et risikofaglig ståsted var analysen uheldig, fordi den fremstilte fire scenarioer uten å samtidig beskrive risiko, sannsynlighet, kunnskap (kunnskapsstyrke) og forutsetninger – de fire scenarioene kunne oppfattes som likeverdige.

Mottakerne og leserne av FHIs rapport opplevde et risikobilde der to av fire scenarioer var svært bekymringsfulle. Forskjeller i sannsynlighet og kunnskapsstyrke kom ikke klart nok fram. 

Analysen bygget på en kritisk forutsetning, at konsekvensene ved omikron-sykdom var nærmest like alvorlig som deltavarianten. Men dette var en veldig pessimistisk forutsetning.

 Den risikofaglige plattformen bør styrkes

Studier i Sør-Afrika viste at omikron var langt mildere i konsekvens enn deltavarianten. Vi vil argumentere for at med et sterkere risikofaglig fundament hadde denne studien fremstilt risikoen på en helt annen måte enn det som ble gjort – langt mer nyansert. 

Det blir selvsagt spekulasjon om dette hadde endret Regjeringens og folks beslutninger, men det er absolutt grunn til å reflektere over det.

Det er ikke tvil om at mange valgte å ta vaksinebooster som et resultat av myndighetenes sterke anbefalinger på dette tidspunktet, også unge personer. Nå kan en spørre om disse anbefalingene kom som følge av miskarakterisering og miskommunisering av risikoene vi stod overfor på det tidspunktet.

FHI hadde en fremtredende rolle på Regjeringens pressekonferanser om COVID-19 i 2020. Risiko var et sentralt tema, men ingen - ut fra det vi fanget opp - forklarte hva risiko er for noe, hvordan risikoforståelsen henger sammen med sannsynlighet og kunnskap, og hva som er forskjellen mellom faglige risikovurderinger og vanlige folks risikoopplevelse. 

Det er synd, for pressekonferansene var en fantastisk arena for å informere folk om sentrale temaer av stor betydning for folks liv.

Kanskje fraværet av slike faglige temaer henger sammen med at den risikofaglige plattformen ikke var sterk nok internt hos FHI, Helsedirektoratet og Regjerningen. Vi får håpe de aktuelle institusjoner gjør noe med det.

les også

Bør klesmerker som Stormberg støtte politisk kontroversielle saker?