En norsk Nobelpris
Nobelprisen i kjemi for 1969 gikk til nordmannen Odd Hassel for hans innsats for utviklingen og anvendelsen av konformasjonsbegrepet i kjemien. Påvisningen av at ett og samme organiske molekyl kan forekomme i flere romlige former, ga oss altså den første og hittil eneste helnorske Nobelpris i naturvitenskap.
To andre nordmenn har også fått slike Nobelpriser - Lars Onsager (kjemi 1968) og Ivar Giæver (fysikk 1973) - men disse vant først etter å ha meldt overgang til amerikanske universiteter, og regnes dermed ikke på den offisielle norske medaljelista. Og felles for dem alle, er at de er temmelig ukjente i offentligheten, sammenliknet med prisvinnere som Bjørnson, Hamsun, Undset og Nansen.
Molekylenes romlige oppbygning
Odd Hassel ble født i en akademikerfamilie i Oslo i 1897, begynte å studere i 18-årsalderen og ble cand.real. i 1920. Deretter dro han til Tyskland, først München, deretter Berlin, hvor han tok doktorgraden i 1924 - etter studier av strukturkjemi, altså læren om molekylenes romlige oppbygning, ved hjelp av røntgenkrystallografi.
Tyskland og spesielt Kaiser Wilhelm Institut i Berlin (etter krigen omdøpt til Max Planck Institut) var på denne tiden ett av de beste stedene en ung og ambisiøs forsker kunne befinne seg. Svært mange av forrige århundres største kjemikere og fysikere (blant andre Albert Einstein) var på ett eller annet tidspunkt knyttet til instituttet, og Nobelprisene haglet.
Mens Hassel var der, traff han blant andre Leo Szilard og Eugene Wigner - ungarerne som initierte de alliertes arbeid med atombomben, og Max von Laue - som nektet å delta i tyskernes forsøk på å lage en tilsvarende bombe (og dermed en av de få tyske forskere Einstein ville snakke med etter krigen).
Fikk nok av Tyskland
Hassel fikk likevel etter hvert nok av Tyskland, med alle dets politiske uroligheter, og var i 1925 tilbake i Oslo. Her gikk han ruten via universitetsstipendiat og dosent til å bli professor i 1934.
Hassel er i ettertid blitt karakterisert som en original tenker, en mann som gikk sine egne veier, en mann som satte kjemien framfor metoden - han var først og fremst ute etter å løse et problem - hvordan det ble løst var underordnet. Kanskje var det derfor typisk, at han i Oslo prøvde ut stadig nye metoder i sine studier av molekylenes struktur i gassfase.
Sentralt sto studiet av sykloheksan, et nokså enkelt molekyl som inngår som byggesten i viktige molekyler som steroider og karbohydrater. Fram til da hadde man antatt at et molekyl var et molekyl - at det, hvis det hadde samme formel alltid så likt ut også romlig.
Konformasjon
Hassel påviste på 1930-tallet at molekylet kunne ha flere former (vi snakker om “konformasjoner”, fra skolen husker noen kanskje de to hovedformene - “stolen” og “båten”), og at en gass av sykloheksan inneholder alle disse samtidig. Han viste videre, at måten organiske stoffer reagerer med hverandre på er knyttet til nettopp hvilke geometriske former stoffene finnes i.
Odd Hassel fortsatte arbeidet etter at krigen kom til Norge, men ettersom han var en mann med sterke meninger, klarte han ikke å begrense seg til bare å drive med kjemi. I 1943 ble han arrestert og satt på Grini fram til november 1944.
Han tok opp igjen strukturstudiene etter krigen. På 1950- og 1960-tallet tok andre forskere opp samme tråd. Da Odd Hassel fikk Nobelprisen i kjemi i 1969, delte han den således med den britiske kjemikeren Derek Barton.
Odd Hassel døde i 1981.