Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - Les mer
- Hvis ingen spør deg hva du ønsker og trenger å lære deg når du er barn, kan vi ikke forvente at du klarer deg selv når du er voksen, mener forsker.

Enkle grep kan hjelpe utviklingshemmede til å ta egne valg

Det er læreres ansvar å hjelpe barn og unge med utviklingshemming til å bli selvstendige. De må lære strategier allerede på barneskolen, mener forsker.

4.5 2017 04:00

Mindre enn fem prosent av voksne med utviklingshemming har i dag en vanlig jobb med lønnet arbeid, ifølge en utredning fra Barne- og likestillingsdepartementet.

 – Dette tallet er for lavt. Her kan lærere gjøre en innsats allerede på barneskolen, sier Veerle Garrels som forsker på personer med utviklingshemming og selvbestemmelse ved Universitetet i Oslo.  

Må lære å bestemme over sitt eget liv i tidlig alder


Veerle Garrels er stipendiat ved Universitetet i Oslo. (foto: Shane Colvin / UiO)

Unge med utviklingshemming må trene på å uttrykke hva de liker, lære seg å ta egne valg og sette mål for seg selv allerede i barneskolen.

– Alt dette er viktig for at personer med utviklingshemming skal ha gode forutsetninger for å bestemme over sitt eget liv som voksen, sier Garrels.

– Hvis ingen spør deg hva du ønsker og trenger å lære deg når du er barn, kan vi ikke forvente at du klarer deg selv når du er voksen, fortsetter hun.

Får ikke opplæring i målsetting

Garrels har kartlagt selvbestemmelse til 83 elever med og uten utviklingshemming på elleve barneskoler og ungdomsskoler på Østlandet.

Mens cirka 40 prosent sier at de ikke får opplæring i hvordan man setter seg mål, opplever hele 60 prosent at de ikke lærer hvordan man kan jobbe for å oppnå egne mål. Elevene hun intervjuet var mellom ni og 16 år gamle.

– For meg er dette ingen overraskelse, siden det ikke finnes gode norske undervisningsmodeller som lærere bruker systematisk innenfor dette området, sier Garrels.

Mestring er et grunnleggende behov

Å mestre er et grunnleggende og iboende behov vi mennesker har. Spedbarnets ønske om å kommunisere med omverden, ettåringens streben etter å kunne ta sine første skritt, og toåringens evige mas om «kan selv» er tydelige eksempler på at utviklingen er akkurat det – utviklingen til å klare seg selv.

Kanskje kan man si det så enkelt som at foreldrerollen består i å gjøre seg unødvendig for sine barn når de er voksne. Ikke emosjonelt, men praktisk.

– Foreldre og lærere bør ha samme mål for alle barn: Å hjelpe barn til å bli selvstendige voksne, sier Garrels.

Selv om barn er forskjellige og født med ulike forutsetninger, ønsker alle barn å oppleve mestring. Foreldres og læreres forventninger om at barn vil kunne få til ting de ønsker, er derfor særlig viktig for de barna som strever mer enn andre. 

Få i ordinært lønnet arbeid

Ser vi på statistikken, ser det derimot ikke ut til at personer med utviklingshemming mestrer livet slik som vi andre forventer at vi skal gjøre.

I dag lever de aller fleste voksne med en utviklingshemmingsdiagnose på stønad fra NAV, og forskere antar at så få som én til to prosent er i ordinært lønnet arbeid.

Mange voksne med utviklingshemming har heller ingen innflytelse på egen bosituasjon, og om lag 60 prosent bor i kommunale bofellesskap.

Også når det gjelder fritid ser vi at personer med utviklingshemming, gjør det dårligere. De har lavere deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter, og det er færre med utviklingshemming som drar på ferier enn blant den øvrige befolkningen. Voksne med utviklingshemming er med andre ord i liten grad delaktig i utformingen av deres eget liv.

Mestring og selvbestemmelse hører sammen

Garrels, stipendiat på Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, har stilt seg spørsmålet:

Er dette et fullverdig liv?

Garrels forsker på utviklingshemming og selvbestemmelse. Garrels er ikke interessert i å finne ut hvorvidt personer med utviklingshemming kan få til å mestre livet. Det vet hun allerede at de kan. Hun er interessert i å finne ut hvordan de kan få til å mestre livet. Som alle oss andre.

Hun har en hypotese om at hvis man lærer barn med utviklingshemming grunnleggende ferdigheter i selvbestemmelse, så vil de ha større mulighet å leve et fullverdig og selvstendig liv som voksen. Disse grunnleggende ferdighetene innebærer blant annet at:

  • man lærer å uttrykke hva man liker og ikke liker
  • man lærer å ta valg
  • man lærer å sette egne mål
  • man lærer strategier om hvordan man kan nå disse målene

Hvis man får mulighet å øve på disse ferdighetene i barne- og ungdomstiden, vil man kunne ha bedre forutsetninger for å klare seg som voksen.

Opptatt av idrettsprestasjoner

Av de 83 elevene som deltok i Garrels studie, svarte halvparten at de satte mål som hadde med skoleprestasjoner og karriere å gjøre. Å sette seg mål knyttet til idrettsprestasjoner var også vanlig: Omtrent én av fire av elevene som hadde satt egne mål, hadde mål innenfor idrett. 

Mer uvanlig var det å sette seg fritidsmål som ikke var knyttet til idrett; én av ti hadde gjort det. De færreste, syv prosent, satte seg sosiale mål.

Da Garrels så på elevene med utviklingshemning og sammenlignet med andre elever på samme alder, var det ingen store forskjeller. Likevel valgte elever med utviklingshemming oftere mål knyttet til rene skoleprestasjoner. Kan dette henge sammen med en mer begrenset tilgang til fritidsaktiviteter?

Garrels så at de fleste elevene er resultatorientert når de får spørsmål om mål, og de tenker i noe mindre grad på prosessen som et mål i seg selv. Garrels sier at det også er viktig å lære barna at selve prosessen som leder fram til et resultat kan være et mål i seg. Hvis du for eksempel vil bli en raskere leser og leser høyt med mor hver dag, er ikke bare det at du ble raskere å lese positivt, det å lese for mor var også positivt.

Anbefaler amerikansk undervisningsmodell

Garrels har i sin forskning prøvd ut en undervisningsmodell som brukes mye i engelsktalende land, «The Self-Determined Learning Model of Instruction (SDLMI)».

Modellen er utviklet av amerikanske forskere ved Universitetet i Kansas og Universitetet i Texas.

En av utviklerne, professor Susan Palmer, er veileder i Garrels’ doktorgradsprosjekt.

Garrels og professor Mats Granlund ved Jönköping Universitet, og professor II ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO, har nå oversatt og kvalitetsvurdert denne modellen på norske skoler.

Modellen er samtalebasert. Det betyr at målene som settes, skal komme fram i dialog mellom elev og lærer.

Læreren skal hjelpe eleven til å finne ut et realistisk mål som kan nås i løpet av noen uker.

Fase 1: Sette et mål.

Fase 2: Lage en plan

Fase 3: Evaluere måloppnåelse

(Artikkelen fortsetter under bildene)


Dette er de to første sidene av modellen som Veerle Garrels og Mats Granlund har utviklet ut i fra den amerikanske versjonen. Trykk på bildet for å se større versjon.


Dette er de to siste sidene i modellen. Trykk på bildet for å se større versjon.

– Å sette seg mål gjør deg mer selvstendig

Garrels forteller at stort sett all forskning på selvbestemmelse viser at evnen til å sette seg mål, er en viktig komponent for selvbestemmelse over eget liv. Det er viktig å kunne lage en plan for å nå målet og slik være aktiv i eget liv.  

– I tillegg kommer dette med å faktisk se at «det jeg gjør, utgjør en forskjell». Denne opplevelsen av å kunne påvirke hverdagen vil gjøre personen mer selvstendig.

Læreplanverket for kunnskapsløftet i grunnskolen fra Utdanningsdirektoratet er forpliktende for grunnopplæringen og danner fundamentet og rammene for opplæringen. Her står det at skolen gradvis gjennom barnetrinnene må gi elevene ansvar for egen læring. Det står også at skolen må ruste elevene for å ta del i de voksnes liv.

– Vi vet at barn med utviklingshemming har gode forutsetninger for å være en aktiv hovedperson i sitt eget liv, men lærere må hjelpe dem mer på veien, presiserer Garrels.

Fire tips til hvordan lærere kan ruste barn med utviklingshemming for voksenlivet:

  • Snakk med eleven - bli kjent med hva eleven ønsker å lære mer om, og hvilke utfordringer eleven selv ønsker å ta tak i.
  • Forvent at eleven skal kunne sette mål for egen læring. Begynn med å hjelpe dem å sette ord på målene, og la eleven bli gradvis mer selvstendig i prosessen.
  • Mål elevens framgang kontinuerlig og visualiser sammenhengen mellom egen innsats og måloppnåelse for eleven.
  • Finn riktig balanse mellom støtte og selvstendighet. Presiser hva som er bra og hva som kan gjøres bedre. Men husk: Både for høye og for lave forventninger til eleven kan være skadelig

Referanse:

Veerle Garrels: Goal setting and planning for Norwegian students with and without intellectual disabilities: Wishing upon a star? European Journal of Special Needs Education. 2016. DOI: 10.1080/08856257.2016.1261487

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.