Saken er produsert og finansiert av Norges idrettshøgskole - Les mer
Barn med funksjonsnedsettelser ønsker å gjøre det samme som alle andre barn.

Barn ser ikke på seg selv som funksjonshemmede

Barn med funksjonsnedsettelser ser ikke på seg selv som funksjonshemmede. Det bør forskere og fagfolk slutte å gjøre også, ifølge ny doktorgrad.

1.4 2015 05:00

«Er jeg funksjonshemmet?»

Dette spontane svaret til 12-åringen ble en tankevekker for forsker Mona Asbjørnslett. Hun hadde spurt ham om han kunne fortelle om funksjonshemmingen sin. 

Begrenser forståelsen

– Som forskere og profesjonsutøvere er vi ofte blinde for hvordan kategorier vi har i vårt tankesett kan begrense forståelsen vår av barnet. Å lytte til barnas egne erfaringer bør kunne hjelpe dem på en bedre måte, mener Asbjørnslett.

Sammen med forskerkollegaer har hun fulgt barn med nedsatt funksjonsevne i overgangen mellom barne- og ungdomsskolen. Forskerne har intervjuet barna og sentrale personer i omgivelsene deres. De ønsket å få kunnskap om barns egne perspektiver på funksjonshemming og å lære mer om hvordan barna tilpasser seg krav og forventninger.

Den klare lærdommen fra studien er at disse barna vil at fagfolkene rundt dem skal se på dem som vanlige barn – med spesifikke utfordringer.

Håndballtreneren som inkluderte alle

Studien viser at barna i liten grad problematiserer funksjonsnedsettelsene sine. De vil gjerne være innenfor det de omtaler som normalt enten overfor venner, på skolen eller i fritiden.


Mona Asbjørnslett har intervjuet barn med funksjonsnedsettelser og undersøkt hvordan de opplever hverdagen.

– For eksempel er deltakelse i både fotball og håndball viktig for veldig mange barn. Interessen kan ivaretas på ulike måter. Barn med funksjonsnedsettelse vet at de kan ødelegge flyten i spillet, men i vår studie så vi at barna er aktive deltakere på andre måter, sier doktorgradsstipendiaten.

Et godt eksempel er en gutt som hadde vært med på håndballaget siden han var liten. Håndballtreneren var opptatt av å inkludere alle. Gutten og hans venner på laget var fullt klar over at han var fysisk svekket og ikke kunne spille håndball som de andre. Han snublet og datt på banen og bommet gjerne på mål. Men han deltok på sin måte og ble heiet fram av sine lagkamerater. Han var like opptatt av å vinne kampen som de andre, men forventet ikke å få like mye spilletid.

– Gutten tilførte laget mye og fikk blant annet en pris for å være en viktig sosial bidragsyter. På den måten skapte treneren og barna et inkluderende fellesskap på laget, forteller Asbjørnslett.

Deltakende

– Barna i studien snakker i stor grad om seg selv som deltakende barn med mange aktiviteter og muligheter. De definerer ikke seg selv som en marginalisert gruppe barn med funksjonsnedsettelser, slik vi finner i mye av teori om funksjonshemming. For barna handlet det ikke om de kunne delta, men om hvordan de kunne bruke sine ressurser på en best mulig måte, forklarer hun.

Derfor mener forskeren at debatten om inkludering bør handle mer om hvordan barn har kompetanse til å inkludere seg selv, ikke bare om hvordan vi skal inkludere barn.

Skolen spiller en viktig rolle 

For barna å tilpasse seg det de selv omtaler som normalt, kan være en krevende og utmattende jobb. Barna forteller at de forventer at lærere og assistenter forstår dette strevet. Hva som er kvalifisert kompetanse for barnas læring og praktisk hjelp, blir dermed et viktig spørsmål i skolesammenheng. Barna ønsker at lærere skal hjelpe dem å lære fag, mens assistenten hjelper med det praktiske.

– En assistents jobb kan innebære å trekke seg tilbake og ikke bidra uten å ha blitt bedt om det, sier Asbjørnslett.

Ifølge forskeren, som også har lang erfaring fra arbeid med barn, er det å være med og bestemme selv hva de skal ha hjelp til, svært viktig for barna. Barn som har et godt forhold til assistenten sin, forteller om assistenter som kjenner behovene deres og som ikke bidrar uten at de har blitt bedt om det.

– Dersom assistentens rolle ikke er avklart i tråd med barnets ønsker, kan assistanse og hjelp virke mot sin hensikt. Det vi har sett gjennom studien, kan brukes til å problematisere hvorvidt rollene i skolen er avklart, hvordan tildeling av hjelp foregår, og hvilken rolle barnet selv skal ha i slike prosesser, forteller stipendiaten.

Evner, talenter, engasjement og driv

Asbjørnslett forteller at fagfolk ofte er opplært i en tradisjon der barn defineres ut ifra medisinske eller pedagogiske begreper, mens barnets perspektiv er mindre utforsket.

– Som forskere og fagfolk må vi være nysgjerrige på barneverdenen og anerkjenne at barn ikke har tilsvarende erfaring eller perspektiv som voksne, mener hun.

Flere studier viser at mange barn føler seg ekskludert i skolesammenheng. Noen studier viser også at lærere blir bedre til å lytte til elevens ønsker og behov. Nettopp derfor bør voksne som jobber med barn, tilegne seg kompetanse om hvordan de kan skape samspill ut ifra barnas egne perspektiver. Dermed kan de bidra til økt grad av deltakelse for barn med funksjonsnedsettelser.

Mange fagfolk – ett tema

– Jeg mener flere bør stille spørsmål ved hvorfor retten til deltakelse og inkludering er blitt et felt med uklare svar. Vi opplever at enigheten er stor, men at praksis er sprikende. Vi trenger å skifte perspektiv slik at ansvaret vårt for å gi beskyttelse og omsorg til alle barn, tar utgangspunkt i å se utfordringene fra barnas ståsted, sier Asbjørnslett.

Da hun begynte arbeidet sitt, var hun spent på om barna i det hele tatt var interessert i å snakke med henne, som tross alt var nok en voksen fagperson som skulle snakke med dem fordi de hadde funksjonsnedsettelser. Men da de hørte hva prosjektet gikk ut på, stilte de gjerne.

– Jeg forsto at vi hittil nok hadde snakket mer enn vi hadde lyttet til barna. Som den ene gutten sa til meg: «Jo, jeg vil gjerne være med i dette prosjektet, for jeg har så mye jeg skulle ha sagt».

Referanse: 

Mona Asbjørnslett. Ordinary kids – Everyday life experiences of children with disabilities, Norges idrettshøyskole, doktorgradsavhandling april 2015. 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse