En av de intervjuede er en mann i 20-årene, som kommunen har vedtatt at det er lov å bruke tvang mot. Sitatet i tittelen på denne artikkelen er hans.

«Sier nå mest nei»

Intervjueren spør: Gjør du ikke?

Mannen: Jeg får bestemme over meg selv, men ikke hva jeg skal gjøre.

Intervjueren: Eksempel?

Mannen: Hvis jeg skal ut, så må jeg avtale det, og enten så sier de ja eller så sier de nei. De sier nå mest nei.

Forskerne ved Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (Naku) har fått i oppdrag av Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet å undersøke hvordan de utviklingshemmede selv opplever bruk av tvang og makt mot dem, i hverdagen og i enkelttilfeller.

De fant ut at intervjuobjektene ofte hadde avfunnet seg med tvangsbruken i hverdagen, men at de sjelden opplevde å ha vært med på å beslutte at det skulle være slik. Et eksempel på beslutninger som de ikke har vært med på, er det å ha lås på kjøleskapet for å hindre overspising.

Anbefaler forbedringer i systemet

Hvert år får omtrent en av ti personer med psykisk utviklingshemming et vedtak i kommunen om at det skal brukes en form for tvang mot dem. Tvangsbruk kan innebære mange ulike tiltak. For eksempel må enkelte ha med seg noen når de er ute. Andre har spiserestriksjoner.

Det er Kim Berge og Karl Elling Ellingsen, som er henholdsvis nestleder og leder ved Naku, som har intervjuet de 16 personene i studien. Noen intervjuer har de gjort hver for seg, og andre har de vært to om.

I rapporten har de flere råd til direktoratet om hva som bør gjøres. De mener blant annet at brukerne i større grad bør få være med og bestemme når det vurderes et vedtak om en form for tvang.

Tvang med feil utdannelse

I tillegg anbefaler de i rapporten at kravene til riktig utdannelse hos dem som utfører tvang, bør strammes inn. I rundt 90 prosent av vedtakene om tvang mot en person med utviklingshemming, søkes det om dispensasjon fra utdanningskravet. På landsbasis sier fylkesmennene bare nei i tre prosent av tilfellene. 

Det betyr ikke at bare 10 prosent av behandlerne som deltar i tvangsbruken har relevant utdannelse. Ofte søker man dispensasjon for enkeltansatte på en arbeidsplass.

Berge og Ellingsen mener likevel at kravet bør skjerpes, for å sikre at de utviklingshemmede kan få et ord med i laget og at alternativer til tvangsbruk blir vurdert.

– Vi mener det er omgivelsene som må endre og øke sin kompetanse, sier Berge til forskning.no.

Kjenner ikke retten til selvbestemmelse

«Det ser ut til å være uklart for stort sett alle informantene vi har snakket med at det å bestemme selv er en rettighet som står i norsk lovgivning», skriver forfatterne i et sammendrag av rapporten.

Det bør være mulig å få til en bedre kommunikasjon enn den man har i dag, ifølge Berge og Ellingsens rapport. De forteller hvordan de opplevde det å intervjue personene om disse temaene:

– Hovedbudskapet vårt er at våre informanter overraskende lett kunne snakke om sine opplevelser av tvang, sånn at vi kunne forstå dem. Da bør også helsepersonell rundt dem kunne gjøre dette, sier Berge til forskning.no.

Tvang skal diskuteres

Allerede i dag er det lovbestemt at tvangsbruk skal diskuteres med den det gjelder, før tiltaket settes i gang. Men ut fra intervjuene ser det ikke ut til at alle opplever å bli tatt med på råd.

Kim Berge og Karl Elling Ellingsen er også kritiske til at utviklingshemmede selv sjelden blir intervjuet i forskning. 

– Forskning knyttet til personer med utviklingshemming har internasjonalt stort sett dreid seg om undersøkelser basert på informasjon gitt av ansatte, familie og fra observasjoner. Utviklingshemmedes egne tanker og stemmer har i mindre grad blitt hørt og det har heller ikke vært fokusert på.

– Forskningen har en tendens til å dreie seg om om i stedet for med. Det samme kan sies i norsk sammenheng. Det er et tankekors at utviklingshemmede blir ekskludert fra studier som handler om deres dagligliv og levekår, sier Berge. 

Tvang er noen ganger nødvendig

Det kan være helt nødvendig å bruke tvang i omsorgen for psykisk utviklingshemmende. Noen har et vedtak om at det kan brukes tvang mot dem i hverdagen. Kommunen kan fatte vedtak for inntil 12 måneder av gangen. Men ofte brukes tvang i nødstilfeller, uten vedtak fra kommunen. Det kan for eksempel skje hvis personen kan skade seg selv eller andre.

– Det kan skje at en person prøver å løpe ut i veien. For å hindre vesentlig skade kan det da være behov for å holde vedkommende fast, og noen ganger gjør personen så mye motstand at det blir voldsomt.

– Eller en person kan begynne å slå seg selv fordi han eller hun ikke forstår og kanskje blir redd. Tvangen skal være siste utvei og hindre vesentlig skade. Da kan det være riktig å gripe inn, sier Berge.

Han har selv jobbet med psykisk utviklingshemmede i mange år, i kommunehelsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten og nå altså ved Naku.

Økende tvangsbruk i Norge

– Tvangsbruk er økende, og det er alvorlig, sier Kim Berge. Den økende tvangsbruken var et av funnene i en studie som han og kollegaene publiserte i 2010, og Berge mener at det er blitt mer bruk av tvang og makt mot psykisk utviklingshemmede i årene etter dette. Helsetilsynets årlige tilsynsmelding om antall vedtak og antallet vedtak om tvang tyder på det samme.

Teorien er at det kan bli mindre behov for tvangsbruk hvis selvbestemmelsesretten til dem det gjelder, ivaretas bedre.

Funnene i rapporten til Berge og Ellingsen tyder på at man i mange tilfeller kan vinne mye på å få en bedre kommunikasjon, der de utviklingshemmede får si meningen sin. De har nemlig en mening om tvangsbruken, og den bør bli hørt, mener Berge.

– De vi snakket med, klarte å uttrykke seg, og kom med forslag til tiltak selv som kunne ha erstattet tvangen.

Snakkevillige

– Det slo oss hvor raskt de vi intervjuet, begynte å prate om temaet, sier han.

En av mennene fortalte om hvordan tvang og makt blir brukt på ham:

Mannen: Hvis jeg blir sint må jeg tåle at noen holder meg

Intervjuer: De holder deg fast?

M: Ja.

I: Hvordan er det, da?

M: Det er ganske ubehagelig, de må jo bare. Hvis jeg blir skikkelig folkesint så, og hissig. Nå har jeg ikke vært det på lenge.

I: Når blir du det da?

M: Når jeg ikke får viljen min og slikt.

I: Hva gjør du da?

M: Jeg flyr på noen … og er helt idiotisk

Hverdagstvang

Et eksempel på tvang er altså å sette lås på kjøleskapet, slik at personen ikke skal kunne spise ubegrenset. Flere av de intervjuede sa at de kunne tenke seg å heller lære seg å styre spisingen sin. På den annen side hadde mange avfunnet seg meg at låsen måtte være der.

Det må altså foreligge et vedtak fra kommunen om slike tvangstiltak som skal vare i lengre tid. Flere av informantene til Berge og Ellingsen var blitt vist vedtaket, men få av dem kjente til hva som sto i det.

En av kvinnene fortalte at hun ikke har lest vedtaket der det stod at hun skulle ha lås på kjøleskapet og matboden sin:

Intervjuer: Har de snakket med deg om det da?

Kvinnen: Ikke noe særlig

[…]

I: Hvordan synes du det er å ha et opplegg at kjøleskapet er stengt?

K: Det må nå bare være slik.

I: Kunne du ha tenkt deg at det ikke var lås på kjøleskapet, at du kunne ha lært deg å styre det selv?

K: Jeg vet ikke, kanskje.

I: Men det er ingen som har snakket med deg om det?

K: Nei.

Et alternativ til hengelåsen kan for eksempel være å handle inn nok hver dag til dagen etter, og dermed ikke ha så mye tilgjengelig å spise i kjøleskapet.

Vanskelig med informanter

Det kan være utfordrende å bruke psykisk utviklingshemmede som informanter i en forskningsstudie. Kriteriene som forskerne i denne studien satte, var at intervjuobjektene skulle være over 18 år, og at de var i stand til å gi informert samtykke til å være med.

I tillegg hadde alle personene et vedtak om at det kunne brukes tvang og makt mot dem i gitte situasjoner.

Det gjør at utvalget ikke er representativt for alle psykisk utviklingshemmede i Norge. I tillegg har intervjuene bare vært fra 20 til 45 minutter, og alle er intervjuet bare én gang. Dette trekker forfatterne selv fram som en svakhet ved metoden.

De skriver i rapporten det kanskje vil gi enda sikrere svar hvis kliniske eller terapeutiske samtaler hadde vært gjort i stedet eller i tillegg. Men Berge er likevel klar på at de har funnet noe viktig og grunnleggende.

– Det vi har gjort, er å vise at disse personene er i stand til å snakke om tvangsbruken mot seg.

Krever faglig sensitivitet

Seniorrådgiver John Ingvard Kristiansen i Bufdir har nettopp mottatt rapporten fra Naku, og derfor har ikke direktoratet rukket å behandle resultatene.

– Hovedverdien av rapporten er at vi ser at økt selvbestemmelse gir mindre behov for bruk av tvang og makt. Det er også viktig at personer med utviklingshemming selv får komme til orde om sin situasjon.

– Det som kommer fram i intervjuene, er at selv om det noen ganger kan være nødvendig med tvang, oppleves det ofte tungt.

– Det krever jo at de som arbeider med det, har en faglig sensitivitet, slik at de kan se alternativer til tvang og maktbruk og være med og oppmuntre til utviklingen av en ivaretagende selvbestemmelse. 

Referanser:

Berge, Kim, Ellingsen, Karl Elling (2015): Selvbestemmelse og bruk av tvang og makt (pdf-fil). Norsk kompetansemiljø om utviklingshemming. Sammendrag.

Ellingsen, Karl Elling, Berge, Kim, Lungwitz, Dirk. Rule of law – wishful thinking? Exemptions from educational requirements and the use of coercion against people with intellectual disability. Scandinavian Journal of Disability Research. 27. oktober 2011. Sammendrag.