I en kommunepolitikk der det aller meste handler om å gjøre livet best mulig for innbyggerne i ens egen kommune er det én mann (for det er fortsatt i de fleste tilfeller en mann) som ser det som sin oppgave å overskride kommunegrensene, nemlig ordføreren.

Ordførervervet er i de aller fleste kommuner et heltidsverv, til tross for at kommuneloven nesten ikke pålegger ordføreren noen oppgaver. Ordføreren skal lede møter i kommunestyret og formannskapet, sende ut innkalling til disse møtene og signere noen dokumenter, men er ellers fri til å jobbe så mye eller så lite ordføreren selv måtte ønske, og til å fylle arbeidsdagen med det ordføreren selv mener er viktig.

Selv om de lovpålagte oppgavene neppe kan ta mer enn en halv arbeidsdag i uka vet vi at ordførere flest jobber mer enn 60 timer i uka.

Hva gjør egentlig ordførerne?

Hva fyller de dagene med? Undersøkelser blant ordførere tyder på at de ser minst tre viktige arbeidsområder:

Arbeidet i kommunestyret, både det formelle møteledervervet og arbeidet med å bygge et flertall i viktige saker. De skal også være bindeledd mellom den politiske og den administrative arenaen.

Det tredje området er det mer utadrettede arbeidet med å få i gang nye tiltak i kommunen og representere kommunen utad i ulike sammenhenger.

I en undersøkelse som generelt viste at ordførere og rådmenn ikke på langt nær er enige om hva en ordfører skal jobbe med, er det ett område de er skjønt enige om: En av ordførerens viktigste oppgaver er å skjøtte kommunens «utenrikspolitikk».

Politikk utenfor kommunegrensene

Nei, vi snakker ikke om vennskapsbyer i andre land, men om kontakter utenfor sin egen kommune. Ordførere deltar i samarbeid med nabokommuner, sitter i regionråd, styrer for interkommunale selskaper og aksjeselskaper.

De reiser til Oslo og regionsenter i et forsøk på å påvirke statlige etater, ministre og stortingsrepresentanter i saker som er viktige for kommunen. De har møter med næringslivet for å skaffe nyetableringer til kommunen.

Det de driver med er politikk, så for en gangs skyld har de funnet et område å engasjere seg på der rådmannen ikke overkjører ordføreren.

Nabokommunene er viktigst

Selv om kontaktene inn mot statlige etater og næringsliv kan være både viktige og tidkrevende, særlig i spesielt viktige enkeltsaker, så er nabokommunesamarbeidet det viktigste for de fleste ordførerne. I samarbeidet med nabokommunene kan det dannes interkommunale samarbeider som kan medfører betydelige innsparinger så vel som kvalitetsheving for kommunale tjenester.

Det kan samarbeides om lokaliseringssaker, samferdselssaker og næringsutvikling, barnevern eller renovasjon, for ikke å snakke om kulturliv.  

Selvsagt kan nabokommuner komme i konkurranse med hverandre på de fleste av disse områdene. I noen områder har konkurransen blitt så dominerende at det er vanskelig å se samarbeidspotensialet, og enda mindre naturlig å søke samarbeid på områder der man ikke er nødt. Men de fleste nabokommuneforhold er ikke slik.

De består både av samarbeid og konkurranse, avhengig av saken.

Det er ofte ingen ytre instans som framtvinger samarbeid, og ofte er det heller ikke gitt hvem man skulle samarbeide med. Dette åpner et mulighetsrom for en aktiv ordfører som vil noe. Og det er på denne arenaen ordførerne kan sette sitt personlige preg på både avtaler og valg av avtalepartner.

Ingen kolleger i egen kommune

Mye er avhengig av at ledere kommer over ens, ifølge beslutningsstudier. De fleste ordførere har den fordelen at de er medlemmer av et politisk parti, som tar initiativer på fylkesnivå og regionnivå, og dermed skaper møtepunkter for ordførere.

En ordfører jeg intervjuet hadde rykte for å bruke uforholdsmessig mye tid på kontakter utenfor kommunen, men hun forklarte meg at årsaken var enkel: «Du har ingen kollega i din egen kommune!»

På det mellommenneskelige planet er det viktig for ordførere å treffe andre ordførere, også for å diskutere ordførerrollen og hvordan man kan håndtere utfordringer.

Relasjoner fører til samarbeid

Og ordførerne knytter ikke bare relasjoner med egne partifeller. De største grenseoverskridelsene er ikke alltid geografiske! Gjennom møter i regionråd eller andre samarbeidsorganer, konferanser, KS eller andre arenaer knytter ordførerne kontakter med hverandre også på tvers av partigrensene.

Her knyttes det også bånd som ordførerne utnytter på kommunens vegne senere. Det er i dette spennet der ordførere møtes at mange nye tanker luftes for første gang, uformelt og uforpliktende til man ser responsen. Og deretter, gjennom uformelle og formelle prosesser, kan det ende opp i avtaler som blir stående i generasjoner.

«Min kommune først!»

Men vi skal heller ikke være naive – ordførere er fortsatt først og fremst opptatt av sin egen kommunes ve og vel. Hvis de ikke har kommunegrenser så vil de likevel ha geografiske avstander og en felles historie som kan definere «oss» mot «dem».

Iblant må det være ordførerens oppgave å forsvare kommunen i konkurranse med naboen. Det er i tilfeller der synergieffekter kan skapes og løsninger kan gagne flere kommuner samtidig at ordførernes innsats virkelig blir grenseoverskridende og skaper løsninger på tvers av kommunegrensene.

Slike grenseoverskridende samarbeid blir ikke til av seg selv. Det kreves lederskap for å få det til. Politisk lederskap handler om initiativ og å ville få til noe. Om visjoner, drømmer og mål, og ledere som er villige til å våge å ta noen skritt inn i det uvisse for å få til noe.

I norske kommuner er det ingen andre enn ordførerne som har en slik posisjon at de kan fylle denne funksjonen. Som kommunens eneste heltidspolitiker har ordføreren tid til å tenke ut over kommunegrensene. Og det er ikke til å komme fra at det er en tidkrevende aktivitet vi snakker om. Men minst like viktig er det at ordføreren har den politiske tyngden som skal til og er plassert så sentralt i lokalpolitikken at han kan lykkes i å forankre de nye ideene i sitt eget kommunestyre og til slutt få gjennomslag for initiativet både i kommunen og i administrasjonen.

Ikke lett å være en god ordfører

Ikke alle ordførere er sterke. Ikke alle tar den grenseoverskridende lederrollen. Men noen gjør det! De er ledere som våger, og det er slike ledere som blir husket. Det skal betydelig dyktighet til for å få lokalpolitikere og administrasjon med på laget, og samtidig bygge broer og få andre ordførere og deres kommunestyrer og byråkrater med på notene, og det står respekt av de som får det til.

Så er det altså fortsatt mye innflytelse i rollen som kommunens fremste tillitsvalgte.

Til tross for at ordføreren alltid vil være den fremste blant likemenn på hjemmebane i kommunestyret og at de iblant opplever seg vingeklippet og maktesløse i møte med administrasjonen.

I møte med velgerne har de en udiskutabel rolle som folkets tjener, men i møte med andre kommuner kan ordføreren utnytte sitt potensial som tillitsvalgt til å skape avtaler og løsninger som overskrider og sprenger grenser.