James Jacob Thomson (til venstre) forsker på hvordan skoleelever i Norge, Sverige og Storbritannia skriver engelsk.

Han forsker på hvordan elever skriver engelsk

Det er forskjell på hvordan norske og svenske elever skriver på skolen, forteller James Jacob Thomson.

Skriving er en svært viktig del av samfunnet vårt. De aller fleste av oss skriver og leser hver dag.

Dessuten er skriving en kjempestor del av skolegangen vår. Lærere bruker skriftlige oppgaver i de fleste skolefag for å vurdere elevene sine. Disse vurderinger kan avgjøre hva slags jobber vi får i framtiden.

For noen år siden var James Jacob Thomson engelsklærer. Da jobbet han mye med skriving.

Så fant han ut at det ikke er gjort mye forskning på hvordan elever skriver. Det ville han gjøre noe med. Han ble forsker på Universitetet i Stavanger og tar nå doktorgraden der.

Her forteller han om arbeidet sitt.

Hva prøver du å finne ut i forskningen din?

Jeg forsker på hvordan skoleelever skriver på engelsk. Det vil si at jeg er spesielt interessert i hvordan de fenger sine lesere.

Stiller de spørsmål (did you know that…)? Uttrykker de sine reaksjoner (I loved the book…)? Eller prøver de å holde seg selv «utenfor» teksten?

Hva gjør du når du forsker på hvordan elever skriver?

Jeg samler inn elevtekster og leser dem nøye. I tillegg snakker jeg med lærere for å høre hva slags tips de gir elever.

For å få dette til reiser jeg til skoler i Norge, Storbritannia og Sverige. Jeg skal sammenligne disse landene.

Nå har jeg en samling på 135 tekster. Det er rundt 160 000 ord.

Når jeg leser tekstene, teller jeg ord som viser til skriveren eller til leseren. For eksempel, i tekstene fra Sverige, skrev elevene «I», «me» og «my» ganske mye. I Norge var disse ordene nesten aldri brukt. Da jeg fant disse forskjellene, lurte jeg på hvorfor.

Derfor er det nyttig å vite hva lærere sier. I Sverige er det visst lov å skrive «I», «me» og «my». I Norge derimot sa lærerne at elever bør unngå disse ordene. De mente at sakprosa skal være upersonlig.

Sakprosa er tekster som ikke er romaner, noveller og dikt - det vi kaller skjønnlitteratur.

Hva pleier folk å spørre om når du forteller hva du forsker på?

Folk spør meg om hvorfor sakprosa skal være upersonlig. Svaret mitt er at sakprosa er mer personlig enn vi tror.

Forfattere er bevisste på hvordan de skal føre sine lesere gjennom teksten. De organiserer sine budskap, de viser hvordan idéer henger sammen, og de prøver å forutse lesernes reaksjoner.

Folk spør også om jeg har skrivetips. Dette er alltid litt vanskeligere å svare på. Det kommer jo an på hva du skal skrive og hvem leserne er.

For eksempel, hvis du skal skrive en avisartikkel er det lurt å lese andre avisartikler først. Men, hvis leseren er læreren din, da er det nok lurt å gjøre som de sier.

Powered by Labrador CMS