København på midten av 1800-tallet var langt fra den storbyen vi kjenner i dag. Bak byporter og voller trasket folk rundt. Ustanselig møtte borgerne kjente ansikter - på markedsplasser og i de skitne små smugene.

Og ikke minst på Østergade − den delen av våre dagers Strøget som munner ut i Kongens nytorv. Det gjaldt også den unge, følsomme dikteren H.C. Andersen og den noe yngre og mer temperamentsfulle filosofen Søren Kierkegaard.

Skjebnen ville at de to, som i dag står som to verdensberømte fyrtårn, røk aldeles uklare med hverandre. Sammenstøtet mellom filosofen og eventyrdikteren er fremdeles en gåte for mange forskere.

Feide over anmeldelse

− Det som satte i gang feiden, var utgivelsen av H.C. Andersens tredje roman «Kun en Spillemann» fra 1837. Kierkegaard, som kjente Andersen fra Studentforeningen, leste romanen og bestemte seg for å skrive en anmeldelse.

Det forteller Johan de Mylius, professor og leder av H.C. Andersen-senteret ved Syddansk universitet.

- Det som skulle ha vært en vanlig anmeldelse, utviklet seg til et lite verk i seg selv, Kierkegaards aller første bokutgivelse. På intet mindre enn 90 sider nedsablet den harmdirrende Kierkegaard romanen og fraskrev Andersen ethvert talent som romanforfatter.

Uutviklet menneske

Og la det være sagt med det samme: Kierkegaard gikk ikke bare etter en litterær kritikk.

På de 90 sidene, som fikk tittelen «Av en endnu Levendes Papirer» leverte Kierkegaard det ene personlige angrepet etter det andre. For eksempel sammenlignet han Andersen med blomsten hvor han og hun sitter på samme stengel.

- Med den sammenligningen sier Kierkegaard at Andersen personlig er et uutviklet menneske, som aldri riktig er kommet til verden, sier de Mylius og vender blikket mot Kierkegaards rent litterære angrep.

- Hovedpåstanden er at Andersen ikke har noen livsanskuelse. Med det mener Kierkegaard at Andersen mangler en overordnet gjennomtenkning av livet - en mangel som ifølge Kierkegaard til fulle stilles ut i romanen, forklarer Danmarks ledende H.C. Andersen-forsker.

Han framhever i den forbindelse noe Kierkegaard i andre sammenhenger har sagt om Andersen:

«Andersen kan skrive om Lykkens Galocher, men jeg kan skrive om skoen som trykker!»

Dikterens forskrekkelse

For den ambisiøse og fremstormende dikteren H.C. Andersen kom Søren Kierkegaards angrep som litt av et sjokk.

For det første fordi de to kjente hverandre fra før - fra Studentforeningen, Musikkforeningen og fra kretsen omkring dramatikeren og kritikeren Johan Ludvig Heiberg (han med «Elverhøi», red. anm).

For det andre fordi Andersen hadde fått inntrykk av at det var en positiv anmeldelse i vente fra den unge daværende stud. theol.

- Andersen ble nokså rystet over Kierkegaards anmeldelse, som utviklet seg til et helt verk. Men selv om ettertiden har gitt Andersen ry for å ha et overfølsomt og småhysterisk gemytt, svarte Andersen faktisk på en elegant måte.

- Han hevnet seg i flere av skriftene sine, blant annet i skuespillet «En Comedie i det Grønne», hvor han gjorde narr av Kierkegaard.

Plutselig interesse

Ettersom årene gikk tok forholdet mellom Kierkegaard og Andersen en merkverdig retning som selv i dag - mer enn 150 år senere - fremdeles er en gåte for kjennere av de to motstanderne.

Filosofen og dikteren begynte å nærme seg hverandre. De sendte på et tidspunkt sine nye bøker til hverandre med både hjertelige og kryptiske dedikasjoner.

- Det er ingen som riktig har kunnet begripe hvorfor de sendte bøker til hverandre, hvor de senere takket hverandre. Faktum er at Kierkegaard og Andersen har interessert seg for hverandre.

- Og at det fra dikterens side har vært snakk om en fascinasjon av fenomenet Kierkegaard, ligger fast. For eksempel hadde Andersen på sin Spania-reise i 1862 Kierkegaards ytterst vanskelige skrift «Begrebet Angest» med i kofferten.

- Han diskuterte ivrig boken med sin reisefelle, forteller de Mylius.

Slående likheter

At de to store personlighetene fra den danske gullalderen skulle få et så spesielt forhold - med både kamp og fascinasjon - har kanskje likevel en forklaring.

For selv om Andersen og Kierkegaard på en rekke områder var vidt forskjellige, hadde de samtidig visse slående likheter.

- De hadde langt mer til felles enn de ville innrømme. De var begge enegjengere og svært kompliserte mennesker, og likte å framstille seg selv som moderne typer, som holdt noe skjult, noe som skulle ligge bak det de skrev - for eksempel lidelsen som et uunngåelig vilkår, sier de Mylius og trekker fram et par tankevekkende sitater.

- «Jeg har aldri vært barn», skriver Kierkegaard et sted. Og fra Andersen har vi et lignende sitat, som lyder: «Jeg har aldri vært ung». Dermed sier de begge at det er et liv som ikke er blitt levd.

Andersens lykkelige utgang

Til tross for at Kierkegaard ga den unge Andersen slakt for hans tredje roman, fikk boken stor suksess, ikke minst i Tyskland.

- Tyskerne elsket «Kun en Spillemann» og gråt i strie strømmer over den.

- Og Andersen ble raskt en solid suksess som romanforfatter - også i Nederland, England og Amerika, ja, en av hans romaner kom til og med på russisk, framhever de Mylius.

Lenker

Søren Kierkegaard Forskningssenter ved København universitet

H.C. Andersen-senter ved Syddansk universitet

______________________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.