– Vi har ingen tall på rottebestander i Norske byer. De anslagene som gis er bare gjetting og ikke tall man kan stole på, sier Arnulf Soleng. Han er seniorforsker ved Avdelig for skadedyrkontroll, på Folkehelseinstituttet.

Vi aner ikke hvor mange rotter som lever i norske byer

Vi ser dem sjelden, men vi deler byen med dem. Problemet er at få eller ingen forsker på norske byrotter. Vi aner ikke hvor mange de er og vet lite om hva slags sykdommer de har.

16.7 2017 04:00


Rufsete London-rotte. (Foto: Jan van der Crabben. Lisens:
CC BY-SA 2.0)

I laboratorier bidrar rotter til medisinske fremskritt for menneskene hver eneste dag. De får elektroder i hjernen, testes med usunn mat, blir undersøkt og observert. Det er ikke annet å gjøre enn å gi dem en stor applaus. 

Vi ser litt annerledes på ville byrottene som piler rundt husveggene våre nattestid. Dem vet vi dessuten langt mindre om.

– Det foregår etter det jeg kjenner til ingen forskning på rotter i bymiljø i Norge, sier Arnulf Soleng. Han er seniorforsker ved avdelingen for skadedyrkontroll på Folkehelseinstituttet.

Det samme problemet finner vi i Australia og USA. 

I en artikkel i Journal of Urban Ecology skriver forskere fra de to landene at rotter faktisk er det ville bydyret som det forskes aller minst på, til tross for at det lever så tett på oss – av vår mat, i vår kloakk og husene våre.

Det er mildt sagt ikke helt uforskyldt at rotta kalles et skadedyr. Soleng lister opp en drøss med rotteugjerninger:

– Hvis de kommer inn i bygninger, kan de gjøre stor materiell skade: ødelegge vannrør, gnage på ledninger og forårsake brann, ødelegge isolasjon og alt annet de kan gnage på. Ekskrementer og urin og døde dyr gir luktproblemer.

– De ødelegger mat og fôr. Ute kan de ødelegge avlinger og kornlagre, samt ødelegge kloakknettet, sier han.

Dessuten kan de spre sykdommer. Hvorfor forsker vi ikke mer på dem?

Dør eller gjemmer seg

Forskerne forklarer problemet, i den nye artikkelen: I motsetning til de fleste dyr, lever rotter i et miljø der det er mange grunner til å utrydde dem, men få grunner til å forske på dem. Derfor blir det nesten umulig for forskere å få tilgang på byrottene, skriver de.

Samtidig er det så viktig at vi vet mer om byrottene når stadig flere mennesker bor i byer og klimaforholdene dessuten endrer seg, mener forskerne. De er bekymret for sykdommer som rottene kan spre i folkemengdene.

Soleng kjenner seg igjen i utfordringene. Rotter melder seg ikke akkurat frivillig som forskningsobjekter. Og skulle de mot formodning gjøre det, vil noen raskt trekke fram rottefella.

– Det er også et problem i forskning at man jo gjerne må følge bestander over tid. Men de fleste som har rotter, vil jo bli kvitt de så fort som mulig.

Forskere i flere studier har påpekt hva vi ikke vet om brunrotta, Rattus norvegicus. Arten som har spredd seg og blitt en parasitt på menneskesamfunn over hele verden.

I en studie fra et av Brasils slumområder skriver forskere at vi vet lite om hvordan brunrotta lever i tropiske strøk. Men ved å telle rotter i feller fant de ut at det var like mange rotter hele året, men at rottene så ut til å leve litt lenger i regntunge perioder. Dessuten var flere blant dem drektige da.

I en studie av New York-rotter avdekket at forskere at gnagerne bar på mange potensielt smittsomme bakterier og virus og konkluderte med at det bør holdes et godt øye med smitte og sykdommer i befolkningen. 

Vet ikke nok om sykdommer de har

Det er altså ikke slik at brunrotter er helt ukjente for oss. Soleng ved Folkehelseinstituttet understreker at vi vet en del om biologien deres – som også betyr at vi også vet en del om hvordan de oppfører seg, hvilke sykdommer de kan spre og hva slags materiell skade de kan gjøre. Men ikke nok.

For rotter kan nemlig bære rundt på mange sykdommer. På verdensbasis bærer rotta på mange smittsomme virus og bakterier, i tillegg til parasittsykdommer. Den er også kjent for å spre pest, men det er ikke tilfellet her til lands, sa Soleng i en tidligere og NTNU-produsert artikkel på forskning.no.

Men han ønsker seg likevel mer kunnskap om hva slags sykdommer rotter i Norge kan smitte oss mennesker med.

– I Norge er man mest bekymret for diaréfremkallende bakterier. Men her er det en del vi ikke vet om norske rotter, sier Soleng til forskning.no.


Den indiske byen Mumbai har ansatt flere titalls personer som jobber hver natt med å drepe rotter. En av dem er denne manne, Shakeel Sheikh. Bildet er fra 2011.
(Foto: Reuters /NTB scanpix)

Vi aner ikke hvor mange de er

Du har kanskje hørt rykter om at det finnes en rotte per innbygger i byer – en halv million i den norske hovedstaden? Eller er det bare 80 000 rotter?

Sannheten er at ingen aner hvor mange de er.

– Vi har ingen tall på rottebestander i Norske byer. De anslagene som gis, er bare gjetting og ikke tall man kan stole på, sier Soleng i Folkehelseinstituttet.

Det finnes studier fra kloakken i Danmark som gir pålitelige tall, ifølge skadedyrforskeren, men ikke her i landet.

Ifølge tu.no, kan det være 88 000 rotter i Oslo – bare i kloakksystemet – hvis tallene fra København kan brukes til å si noe om hvor mange som finnes hos oss.

Men vi vet rett og slett ikke. Det er ikke lett å telle rotter. Det er nemlig ikke sånn at de sprer seg jevnt utover byen.

– En del av tallene i Norge kommer nok fra elektroniske feller som dreper rotter og lagrer info om dette – og enkelte skadedyrfirmaer prøver nok da å lage estimater basert på dette. Rottebestandene kan imidlertid være veldig klumpvis fordelt så det er nok ingen lett jobb å finne ut av dette, sier Soleng.

 Et spennende dyr?

– Ut fra mitt synspunkt som zoolog er byrottene ekstremt biologisk interessante, sier Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum, UiO.

– De har utviklet seg fra et liv på steppene i Sentral-Asia for et par tusen år siden til å tilpasse seg et så unaturlig miljø som en by. Det er lite forskning på rotter i norske byer, men den som er gjort, er stort sett gjort som et ledd i bekjempelsen av dem. Da er ikke forskerne akkurat interessert i rottas indre liv. Alt man studerer, blir man jo litt interessert i. Men det er ikke alle som vil vite så mye om dyr som skal utryddes.

Selv om vi mangler kunnskap om rottenes liv, er det også noe vi vet. For eksempel at noen lever i flokk, mens andre ikke gjør det.

– De kan bo tett, men de kan også være enslige. Vi vet også at de stort sett lever i kloakken, under jorda. Rottenes naturlige livsstil er at de lager jordhull. De fleste små pattedyr graver seg et hi. Også vet vi at de drar ut om natta for å finne mat.

En studie fra den amerikanske byen Baltimore viste dessuten at rotter er temmelig lojale til nabolaget sitt og flytter lite i levetiden sin. Forskerne DNA-testet dem og fant at de helst holdt seg innenfor et område på elleve kvartaler.

Hvis de flytter, er det gjerne fordi de blir fordrevet av menneskers renovering av områder eller matmangel.


“Hennes majestets rottefanger”. Et av mange kunstverk som viser at vi mennesker lenge har hatt et behov for å holde nede antallet rotter vi deler områdene våre med. (Kunstner: Otto von Reinsberg-Düringsfeld, 1863)

Hvis de har nok mat og vann, kan byrotter faktisk leve hele livet innenfor en radius på 12–15 meter, ifølge Arnulf Soleng.

– Et dyr vi må leve med

Petter Bøckman synes selv at brunrottene er spennende som art. Én ting er at de har blitt byboere på ganske kort tid. De er dessuten noen smartinger blant gnagere, ifølge zoologen. Vi mennesker har kjempet mot byrotter utallige ganger i flere hundre år uten å klare det. En av årsakene er at disse dyra fører slektene videre i et ellevilt tempo.

– De kan få barn når de bare er et par måneder gamle, og da får de ti unger annenhver måned, sier han.

Det gjør det brunrotta til en ekstremt robust art. Selv om vi prøver å bekjempe dem, vil vi ikke lykkes, mener Bøckman. Så hva vil skje hvis vi prøver? 

– Hvis jeg tok livet av alle rottene i en by, unntatt ti stykker som gjemte seg innerst i et rør, ville de ha blitt like mange igjen et år etterpå, sier han. Dette i motsetning til for eksempel Zimbabwes elefantbestand, som det kanskje hadde tatt et par hundre år å få på beina igjen hvis vi gjorde det samme.

Rottene er sterkt tilpasset en mattilgang som svinger. De blir mange hvis vi ikke klarer å holde maten vår utenfor deres rekkevidde. Vi vil aldri bli kvitt rottene, tror Bøckman (selv om New Zealand har satt seg det som mål).

– Det vi kan gjøre, er å holde mengden av rotter på et levelig nivå og organisere oss sånn at vi kan leve sammen med dem.

Privat kan vi tobeinte byboere bruke feller i forsøket på å bli kvitt rotter. Bekjempelse med gift er forbeholdt godkjente skadedyrbekjempere. 

Gift bør være det siste alternativet, mener Arnulf Soleng. Rottene får den i seg og dør innendørs der de blir liggende å lukte. Og det giftige sveipet over rottebestanden treffer samtidig andre dyr – og mennesker.

– Svært mange dyr blir forgiftet, og Giftinformasjonen har mellom 50 og 150 henvendelser årlig på mennesker, spesielt barn, som har blitt eksponert for gift.

– Det viktigste vi kan gjøre er forbygging – sikre bygninger og fjerne tilgang på mat, vann og skjulesteder, sier Soleng til forskning.no.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Brunrotte

  • Vekt: 200-500 gram
  • Lengde uten hale 18-25 cm
  • Hale: 15-21 cm med mørk overside og lys underside)
  • Atferd: sky, nattaktiv og kan vise frykt for ny ukjent mat, nye gjenstander og fremmede lukter i miljøet sitt.
  • Egenskaper: God til å klatre, svømme og hoppe. De kan hoppe 90 centimeter oppover, en meter bortover og ned fra 16 meters høyde. Komme seg inn: Tett åpninger større enn 1,2 cm. 
  • Levetid: omtrent ett år, men lenger under optimale forhold. Blir kjønnsmoden etter 2-3 måneder, og får 8-12 unger (men noen ganger 20)  4-7 ganger per år.

Kilde: Folkehelseinstituttet, om brunrotte