Hvordan kritisere uten å være slem? Det tenkes hardt rundt bordet i kurset Eksperter i team på NTNU. Fra venstre: Ingunn Johanne Vallestad, Ole Øystein Barsch og Lene Finsveen.

Slik lærer ingeniørene å være tøffe med hverandre

NTNU-studenter må gjennom sosial trening før de slippes løs på næringslivet.

13.5 2017 04:00

Dagens oppgave: Gi to positive og en negativ kritikk av de andre i gruppa di!

Det er stille rundt bordene i ingeniørenes høyborg på Gløshaugen i Trondheim. NTNU-studentene har bare noen minutter på seg. Det fingres med kulepenner. 

– Det er vanskelig å finne noe som det har en hensikt å si, og samtidig ikke er slemt. Jeg har jo ikke noe lyst til å være slem, sier en av dem til forskning.no.

Ubehagelig øvelse

Fra sentral plass følger Martine Gran med. Hun er en av to læringsassistenter som skal hjelpe til.

– Jeg har aldri kjørt denne øvelsen før. Å gi negativ kritikk er nok noe av det mer ubehagelige. Vi kan jo risikere å gjøre oss lite likt, og det går imot menneskets instinkter. Vi er jo flokkdyr, ler hun.

Flokkdyrene rundt bordene er i ferd med å slippe opp for tid. Det skribles på papirlapper. 

Snart skal studentene ut på den personlige glattisen. De må framføre kritikken for de andre i gruppa. Det er en uvant rolle.

Fy-fy å gå rundt grøten

– Altså – når du går på Gløshaugen, så er det veldig fokus på fakta. Å gå rundt grøten er fy-fy, sier Martine.

«Grøten» i dette kurset er et konkret prosjekt – å lage styringssystemer for selvkjørende lastebiler.

Men det egentlige prosjektet handler ikke om lastebiler. Det egentlige prosjektet er nettopp – å gå rundt grøten. 

Det handler nemlig om grøtkokerne – studentene selv. Hvordan klarer de å samarbeide om prosjektet? Skjønner de hvordan de innvirker på samarbeidet?

Eksperter i team

– Mange synes det er rart å tenke rundt samarbeidet, gå dypere ned. Hvorfor er det som det er? De fleste er vant til at det bare er sånn, sier Martine.

Det er andre året hun veileder i kurset Eksperter i team. Det har vært obligatorisk i flere år. 

Industrien trenger ikke bare gløgge hoder. De trenger hoder som kan snakke sammen, jobbe sammen.


Hvordan går det med planleggingen av den selvstyrte lastebilkolonnen? Svein-Olaf Hvasshovd peiler framdriften i gruppa til Jonas Gunnarshaug Lien og Anders Magnus Gildberg. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)

Fra Google til NTNU

Skulle studentene være i tvil om dette, så kan de bare snakke med den godlynte eldre mannen som leder dette kurset.

Svein-Olaf Hvasshovd er en professor på NTNU med uvanlig lang erfaring fra industrien. Han har jobbet i SINTEF, startet et firma med nærmere 150 ansatte som laget en database for Telenor på 1990-tallet og tok en svingom innom Google.

– Google tok godt vare på folkene sine. Du hadde treningsstudio, tilbud om vasking av klær og selvfølgelig et større antall restauranter som var gratis, forteller han.

Sladresystem

Men Google hadde også en mørkere side den gangen på tidlig 2000-tall. Kolleger sjekket kolleger, halvt i hemmelighet. 

– For meg virket det som et sladresystem. Jeg fant meg ikke til rette i det, forteller Svein-Olaf.

Som kursleder på Eksperter i team er det en annen bedriftskultur han arbeider for – åpenhet og samarbeid.

Landsbyleder

Skjønt – han kaller seg ikke kursleder. Han er landsbyleder. Hvert kurs er som en samling av landsbyer, grupper på fire–fem studenter.

Landsbylederen har ansvaret for den faglige delen av kurset – i dette tilfellet selvstyring av lastebiler.

En av gruppene arbeider med modellbiler, kjøpt i en hobbybutikk. De lager et styringssystem der den forreste modellbilen holder farten og bilene bak følger tett på – i fast avstand.


Populært besøk fra Kongsberg Automotive: NTNU-student Lene Finsveen tok selfie foran en av lastebilene fra bedriften. (Foto: Lene Finsveen)

En annen gruppe lager en app der lastebilsjåfører kan melde inn veiproblemer som ras og sperringer. Disse veimeldingene sendes ut til andre sjåfører via mobil eller nettbrett. 

Hvor viktige er disse prosjektene? Det er vel samarbeidet i seg selv som er viktigst her? Jo, men på fruktene skal treet kjennes. Et godt samarbeid gir gode prosjektresultater. 

– Framdrift er alfa og omega. Hvis framdriften stanser, bruker jeg erfaringen fra industrien til å løse opp i problemet der og da, sier Svein-Olaf.

Han får også drahjelp fra industrien. Tre år på rad har folk fra bedriften Kongsberg Automotive kommet til Trondheim for å møte studentene.

– I år kom de også med en stor lastebil. Studentene var meget positivt stemt. Det var en åpenbaring å få sitte i en sånn diger lastebil, forteller Svein-Olaf.

Hindrer smisking

Han gir karakterer for det faglige resultatet av prosjektene i Eksperter i team. Det slipper veiledningsassistent Martine.

– Det hindrer smisking. Når studentene vet at vi ikke bedømmer dem, så blir det kanskje lettere å være ærlige mot oss, sier hun. Den ærligheten trenger hun for å få fortrolighet.

– I starten er det noen som ofte skotter bort på oss. Når vi nærmer oss, snakker de lavere og lavere eller slutter helt å prate, forteller hun.

Men fortroligheten bygges gradvis opp i løpet av kurset. Studentene går gjennom flere øvelser som åpner dem for å se seg selv utenfra. Hvordan virker jeg på andre? Hvordan bidrar jeg i samarbeidet?


I full fortrolighet: Veiledningassistent Martine Gran (bak) satser på aha-opplevelser fra studentene selv i møtet med Lene Finsveen og Ole Øystein Barsch. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)

Fra blåbærtur til modning

En viktig øvelse er å diskutere samarbeidet og skrive det som kalles et refleksjonsnotat. Det forandrer seg underveis.

–I begynnelsen er de mest på blåbærtur – «for øvrig hadde vi en god dag». Men studentene modnes. Etter hvert blir notatene virkelig en vurdering av situasjonene, sier Svein-Olaf.

– I starten er refleksjonsnotatene mest beskrivelser. Etter hvert blir de virkelig refleksjoner, bekrefter Martine.

Mye alene

Én viktig øvelse heter gi og ta plass. Der har alle gruppemedlemmene fått sirklet inn navnet sitt. 

Jo større plass et gruppemedlem tar sosialt, desto større omkrets rundt navnet. Slike diagrammer kan gi studentene en aha-opplevelse.

– Vi hadde en gruppe i fjor hvor en deltaker var mye borte i starten. Når han kom, satt han mye alene, tilbakelent. Det virket som om han ikke var med i gruppa, forteller Martine.

Da kom treningen hennes som veiledningsassistent til nytte. 


Per og Lisa er i pratemodus, mens Ola sitter taus i hjørnet. Eksempel på figur til øvelsen gi og ta plass, hentet fra læreboka til Eksperter i team. (Figur: Eksperter i team, NTNU)

Turte å dele tanker

– Vår oppgave er jo ikke å sette fingeren på hva problemet er. Det er å hente ut kunnskapen i gruppa, få dem til selv å innse hva problemet er, sier Martine.

– Vi brukte sirklene i gi og ta plass og fikk gruppa til å snakke rundt det. Da kom det fram at de andre syntes det var veldig dumt at han som var utafor, ikke hadde vært med fra starten, fortsetter hun.

– Etter at gruppa hadde tatt det opp, endret han seg. Han ble mer deltakende. Han skjønte de andre gruppemedlemmenes tanker, og de skjønte ham.

– Etter det tok de alt av utfordringer på strak arm. De diskuterte alt. Det var ikke noe som var underliggende lenger. Det var kjempegøy å se hvordan de utviklet seg etter å ha turt å dele tanker, forteller hun.

Blir kjent med mennesketyper

Det er likevel ikke alltid de som snakker mest som har mest å si.

– Vi hadde en som var veldig høylytt og likte å prate. Det var mye latter i gruppa, mye humor, men begrenset med fremgang noen ganger. Han likte å ha god stemning, da, ler Martine.

Motsatt er det heller ikke alltid at de tauseste som har minst å si.

– Vi hadde en gruppe hvor det var en jeg trodde var veldig reservert og tilbakeholden, en som ikke gadd å delta, for jeg hørte aldri at han snakket, forteller Martine.

– Etter hvert skjønte jeg at det var sånn han var. Det var ikke fordi han ikke var interessert eller turte å si noe. Han deltok når han hadde noe fornuftig å si. Og når han først snakket, så ble resten av gruppa helt stille fordi de respekterte ham.

– Det er kjempegøy for meg også å oppleve at personer man tror man har satt en pin på, ikke er sånn som man tror de her. Jeg blir kjent med mennesketyper, sier hun.


De samarbeider om helheten. Fra venstre mot høyre: Jonas Gunnarshaug Lien og Anders Magnus Gildberg kommer fra maskinlinja, og analyserer hvordan samfunnet må tilpasses selvstyrte lastebiler. Håkon Prestegård går på elektronikklinja og Ali Tareq Zeyad Al-Jumaili på informatikklinja. De arbeider med elektronikken og programvaren som skal styre lastebilene. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)

To pluss og en minus

Tida er ute. Nå skal det fram – to positive og en negativ karakteristikk av de andre studentene i gruppa. Hvem vil være først? Noen tar ansvar.

– Du er en veldig positiv kar. Trekker mye på smilebåndet, og det setter jeg pris på.

– Jeg synes du er veldig pålitelig. Hvis du skal gjøre noe, så har jeg veldig tillit til at det kommer til å skje, og det er en trygghet.

Så kommer det vanskelige.

– Og så synes jeg du kan være litt hard og litt framtrengende noen ganger og kanskje ikke like åpen for andres væremåter.

En annen kaster seg på.

– Jeg synes du er veldig artig. Føler at jeg flirer mye av dine utspill og gjøremål.

– Synes også det er veldig behagelig at du er såpass tilbøyelig. Det har jo vært mange forskjellige ting vi har gjort som du har kasta deg med på og synes er helt greit.

Men –

– til gjengjeld synes jeg du er litt vanskelig å lese av og til. Jeg vet ikke helt om du er litt likegyldig eller om du faktisk mener det du står for.

Når spørsmålene kommer av seg selv

Kursdagen er nesten over. Dette var nest siste gang studentene kom sammen i landsbyer for å bevisstgjøre seg selv og andre om samarbeidets vanskelige kunst.

Martine Gran blir gjerne med som læringsassistent på nye kurs. Hun blir motivert av å se utviklingen fra første samlingsdag til siste.

– Det er jo det som gjør det så gøy å jobbe med dette – når du hører at gruppene selv begynner å stille åpne spørsmål, sier hun.

– Du sitter der og følger med. Så plukker du opp noe du vil veilede om, og så venter du egentlig bare på et innsmett for å hoppe inn med et åpent spørsmål, og så kommer akkurat det spørsmålet fra gruppen selv. Det er veldig gøy.

Hemmelig elektronikk

I Kongsberg får jeg noen dager senere møte Bjørn Iversen, utviklingsleder i Kongsberg Automotive. Jeg får se lastebilen han hadde med til Gløshaugen for å vise studentene.

– Dette er teknologi som kommer på markedet om noen år. Jeg kan si så mye som at det handler om elektronisk styring av systemer for transmisjon i lastebiler, sier han.

Noe med girkassen, altså. Detaljene er industrihemmeligheter som heller ikke studentene i Eksperter i team fikk vite mye om. Hvorfor drar Iversen da for å møte dem på NTNU?


Rekruttering er viktig for utviklingsleder Bjørn Iversen i Kongsberg Automotive, her bak rattet i lastebilen han besøkte NTNU med tidligere i år. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)

Når målgruppen

– De jobber med styring av lastebiler. Dermed når vi akkurat den målgruppen vi er ute etter, sier Iversen.

Rekruttering er altså et viktig poeng for Iversen. I garasjen der lastebilen står, møter jeg da også en tidligere NTNU-student, Joar Molvær.

Han deltok på kurset Eksperter i team. Hvor viktig var kurset for ham?

Avhengige av dediserte fagfolk

– Jeg ville nok klart å samarbeide like bra uten det kurset, sier Molvær.

– Det som likevel var bra med kurset, var at vi både måtte jobbe faglig og med oss selv. 

– Vi måtte gjøre et skikkelig faglig prosjekt for å se effekten av samarbeidet, understreker Molvær.

– Studentene gjorde mer ut av det faglige i Eksperter i team enn de strengt tatt trengte å gjøre, kommenterer Iversen.

På den andre siden – å brenne for faget er ingen ulempe når du skal ut i industrien.

–  Her på Kongsberg Automotive er vi jo avhengige av «nerder». Mange her mekker på fritida. Noen har dreiebenk i kjelleren, andre har løftebukk. Hvis du ikke er bilinteressert, føler du deg lett utafor her, sier han.


Joar Molvær arbeider nå i Kongsberg Automotive, men deltok i kurset Eksperter i team da han var student på NTNU. Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)

Må kunne snakke sammen

Mange gode idéer til nye produkter kommer nettopp fra disse dediserte fagfolkene, ifølge Iversen.

– De tenker ofte ut smarte løsninger – og ikke alltid i arbeidstida. Hjernen jobber jo i bakgrunnen hele tida, sier han.

På den andre siden – hvis den geniale idéen skal få hjul å rulle på i industrien, må den ut av hodet til fagfolkene.

– De må også kunne arbeide i grupper. Her blir idéene diskutert og utviklet videre. Man ender opp i team for å skape de beste løsningene, sier Iversen.

Samarbeid over tidssoner

I et internasjonalt firma som Kongsberg Automotive er det ekstra viktig å kunne snakke sammen – på tvers av kulturer og tidssoner.

– Vi har utviklingsavdelinger her i Kongsberg og i franskspråklig Canada og bare to timer felles arbeidstid på grunn av tidsforskjellene.

– VI har også amerikanske kunder som jobber mot bedrifter i Mexico og setter bort ingeniøroppgaver til bedrifter i India.

– I prosjekter hvor noe går galt, skyldes det ofte at noen ikke har klart å kommunisere. En ingeniør som ikke kan kommunisere, er vanskelig å nyttiggjøre seg, sier Iversen.

Lenker:

Eksperter i team – NTNUs nettsider 

Automated Manual Transmissions – nettside om produktene som utvikles på avdelingen som Bjørn Iversen leder

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Hvor er du, ingeniør Knut Berg?

(Gjengitt med tillatelse fra Fonna Forlag)

Ingeniør Knut Berg var en norsk tegneseriefigur, på trykk i Nynorsk Vekeblad fra 1941, tegnet av Jostein Øvrelid og fortalt av Hallvard Sandnes.

Han oppdager et hemmelig samfunn av kvinner med en fredelig, avansert vitenskapelig og teknologisk sivilisasjon i en bortgjemt dal i Tibet.

Sammen med deres leder prinsesse Aima bruker han sin kløkt og sin oppfinnsomhet til å bekjempe den onde dr. Panga og skape en bedre verden, først på jorda og seinere i verdensrommet.

Knut Berg var en av flere ingeniørhelter i tegneserier og science-fictionlitteratur på 1940- og 50-tallet. I denne perioden ble både fryktelige våpen og livreddende teknologi skapt, teknologi som formet vår velstandsverden.

Vår tid har også visjonære teknologihelter. USA har sin Elon Musk, som vil kolonisere Mars og skape et grønt teknologiskifte på jorda.

Hvor er den norske Elon Musk? Hvor er den norske ingeniør Knut Berg? I denne serien leter vi etter ham og hans medhjelpere.

Vi snakker med kunnskapsministeren: Ingeniør Knut Berg, hvor er du?

Vi blir med Knut Jørgen Røed Ødegaard og Anne Mette Sannes på astroshowet Out of Space: Stjernefamilien

Vi snakker med Terje Wahl: Ingen store månedrømmer i Norsk Romsenter

Vi snakker med generalsekretær Steinar Sørlie og kommunikasjonsdirektør Jan Johnsrud i ingeniørenes fagorganisasjon NITO: Ingeniørenes hemmelige superhelter

Vi snakker med stortingsrepresentant og forsker i petrokjemi Kristin Vinje, som vil ha ingeniører og realister ut i politikken: – Våkn opp, ingeniører!

Vi snakker med ingeniørstudenter som får sosial trening: Slik lærer ingeniørene å være tøffe med hverandre

Fakta om Eksperter i team

Kurset ble innført som et obligatorisk emne i sivilingeniørstudiet ved NTNU i 2001. Dette var som en del av en stor omlegging av sivilingeniørstudiet fra 4,5 til 5-årig studium, blant annet etter innspill fra næringslivet gjennom en stor spørreundersøkelse. 

Ett av funnene fra spørreundersøkelsen var behovet for at studentene lærte seg å samarbeide med personer fra andre fagområder. Dette gav inspirasjonen til et tverrfaglig prosjektemne i åttende semester i sivilingeniørstudiet som har blitt til Eksperter i team (EiT).

Innføringen av EiT i 2001 var et radikalt pedagogisk grep den gangen, og skapte motstand i mange fagmiljø. Prosjektet fikk likevel støtte fra rektor ved NTNU. 

Man hadde ingen erfaring med hvordan man skulle lære studentene å samarbeide verken ved NTNU eller ved andre universitet. Derfor ble det eksperimentert mye i starten. 

I EiT lærer studentene gjennom å reflektere over erfaringer fra samarbeidet om et prosjekt. Denne læringen er annerledes enn i forelesninger. Dette krever avlæring av lærerne som skal være landsbyledere i EiT – emneansvarlige.

Gjennom 17 års kontinuerlig utviklingsarbeid har EiT blitt et emne som tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet, og som har bidratt til at NTNU ble tildelt Senter for fremragende utdanning, ENgage.

EiT ved NTNU er navet i et skandinavisk nettverk av utdanningsinstitusjoner støttet av Nordisk Ministerråd (Nordplus). Flere av disse institusjonene har eller er i ferd med å innføre EiT-lignende emner. Nettverket arrangerer en årlig konferanse: Interdisciplinary Teamwork Skills for the 21st Century (Its21), som startet ved NTNU, og har videre blitt arrangert i Aarhus, og skal til Uppsala i år.

(Kilde: Bjørn Sortland, leder av Eksperter i team på NTNU)