Blant fritidsfiskere er røye, sik og ørret noen av våre mest populære laksefisker.

De tre artene holder til i ferskvann, og i mange tilfeller konkurrerer de om samme føde og de samme leveområdene. Den sterke konkurransen artene imellom er et yndet tema for biologer som ønsker å forstå hvordan mattilgang og bosted påvirker artenes suksess.

Forskere er også opptatt av hvordan klimaendringer påvirker de ulike fiskeartene. Røyen var for eksempel blant de første ferskvannsfiskene som innvandret til Norge etter siste istid for rundt 10 000 år siden. Arten er verdens nordligste ferskvannsfisk. Den er tilpasset kaldt vann og kan være truet av et varmere klima, spesielt i den sørlige delen av utbredelsesområdet.

• Les også: Røyekamp til liten nytte

Siken, den sniken

Tidligere studier av røye og sik som lever i samme innsjø har vist at siken oftest utkonkurrerer røya.

Forskerne mener dette skyldes at siken er flinkere enn røya til å utnytte både små og store arter av dyreplankton. Plankton er små organismer som svever fritt i hav eller ferskvann. I tillegg viser andre studier at ørreten, som er mer aggressiv, ofte utkonkurrerer røya i strandsonen.

Større ørreter, de som er over 30 til 40 centimeter, har gjerne også mindre sik eller røye på menyen.

Derfor skulle man kanskje tro at røya ville ha dårligere vilkår enn de to andre og kanskje bli fortrengt ned i det mørkeste dyp, der det er dårlig med mat.

• Les også: Glad laks svømmer lenger

Trives på dypere vann

Ny forskning fra Fyresvatnet i Telemark tyder imidlertid på at dette ikke nødvendigvis er tilfelle. Forsker Hallvard Jensen ved NIBIO i Tromsø har samarbeidet med forskere fra Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Universitetet i Jyväskylä for å undersøke nettopp dette. Deres resultater tyder på at røye, sik og ørret kommer bedre overens enn tidligere antatt.

Forskernes resultater viser at ørreten får dominere i strandsonen i innsjøen, mens siken holder til nær overflaten langs land i øvre del av strandsonen og i de frie vannmassene. Og hvordan går det med røya, som ble antatt å måtte tilbringe livet nederst i de dype sjøer?

– Røya greier å utnytte de dypere delene av strandsonen, de mer uproduktive områdene dypere i innsjøen, de vi kaller profundalen. Den holder seg også til en viss grad i de frie vannmassene, forklarer NIBIO-forsker Hallvard Jensen.

– Denne fleksibiliteten hos røye, både i form av næringsvalg og habitatvalg, ser ut til å forklare sameksistensen med sik ved at ørreten fungerer som en modererende art i økosystemet, sier Jensen.

• Les også: Brislingen må svømme for å stå stille

Sære i matveien

Resultatene av undersøkelsen til Hallvard Jensen og hans kollegaer viser bemerkelsesverdig skiller mellom hva de tre fiskeartene røye, sik og ørret foretrekker å spise. Fiskeartene i Fyresvatnet har altså hver sin favorittnæring og sine foretrukne beitemarker.

Men hvordan vet egentlig forskerne hva de ulike artene foretrekker? Og hvordan kan forskerne vite hvor de ulike artene holder til i vannet og hva de har spist?

Svaret er en kombinasjon av tradisjonelle og nyere metoder. Forskerne analyserer fiskens mageinnhold samtidig som de gjør målinger av såkalte stabile isotopsignaturer fra nitrogen og karbon (δ¹⁵N og δ¹³C).

– Ved å undersøke hva fisken har i magesekken, og samtidig måle mengden stabile isotoper av nitrogen og karbon, finner vi ut hva fisken har spist – ikke bare den siste uken, men også over lengre tid, for eksempel gjennom en hel sommersesong, forklarer Jensen.

Forskerne har i tillegg plassert ut garn på ulike steder i vannet, i ulike leveområder.

– På denne måten kan vi finne ut hvor i vannet hver enkelt art holder til, og hvilke næringskilder hver enkelt art velger. Så innholdet i magen, og nivået til de stabile isotopene, forteller oss hvor røya, siken og ørreten har vært, hvor de har holdt til. Dette er veldig effektive metoder, forklarer Jensen.

Konklusjonen på den nye undersøkelsen er at røye, sik og ørret i samme innsjø synes å gi gode vilkår for å opprettholde attraktive fiskebestander av alle de tre artene. Ved å komme godt overens og finne sine egne beiteområder får fiskene bedre tilgang til matressursene, og kanskje blir det mer fisk på kroken for fritidsfiskerne.

• Les også: Norsk villaksfangst halvert på 30 år

Referanse:

Hallvard Jensen m.fl: Resource Partitioning in Food, Space and Time between Arctic Charr (Salvelinus alpinus), Brown Trout (Salmo trutta) and European Whitefish (Coregonus lavaretus) at the Southern Edge of Their Continuous Coexistence. PLOS ONE. 2017. DOI: http://dx.doi.org/10.1371/journal.pone.0170582. 

Stabile isotoper

Fiskekjøttet kan fortelle om fiskens næringsvalg og beiteområdern de siste 3- til 4 måneder. Stabile isotoper av karbon og nitrogen i fiskekjøttet gjenspeiler forholdet mellom de tunge og lette isotopene av karbon og nitrogen: ¹³C/¹²C, angitt som δ¹³C og ¹⁵N/¹⁴N angitt som δ¹⁵N.

Verdien for δ¹³C angir i hvilket hovedhabitat, altså leveområde, fisken foretar sitt næringsinntak, og δ¹³C-signaturen er ulik avhengig av om primærproduksjonen, altså plantenes fotosyntese, skjer i planteplankton, landplanter eller akvatiske påvekstalger og/eller moser.

Verdien for δ¹⁵N angir hvilket trofisk nivå, altså næringsnivå, fisken befinner seg på i innsjøen.

δ¹⁵N-signaturen øker med cirka 3,5 enheter (‰) for hvert trinn opp i næringskjeden – slik som for eksempel fra bunndyrspisende fisk til fiskespisende fisk.

Siden δ¹⁵N-verdiene og primærproduksjonen varierer fra innsjø til innsjø er det nødvendig å samle inn og foreta analyser av hva fisken spiser av næringsdyr på ulike trofiske nivå.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer

Fact: Click to add text