I dag har de fleste norske skoler elever som har vokst opp i et annet land, eller som er født her av utenlandske foreldre.

For mange av disse elevene handler skolen om å lære fag samtidig med at de også må lære seg norsk.

Helene Fulland har nylig fullført doktorgraden ved Universitetet i Oslo, men jobber nå i Statped. Hun har sett nærmere på hvordan minoritetsspråklige barn i Norge opplever det å være tospråklige.

– Undervisning i offentlige skoler skjer som regel på norsk, selv om det er mange elever som er tospråklige, sier hun.

– Minoritetsbarna opplever det å snakke to språk som viktig både sosialt, følelsesmessig og språklig. Det må vi ta på alvor.

Når de underviser tospråklige barn kan lærerne forstå mer ved å snakke med dem om og hvordan de to språkene kan hjelpe dem i klasserommet, eller i lek og samspill i skolegården.

– Barna har ofte egne formeninger om sentrale aspekter ved det å lære flere språk og å lære gjennom flere språk. For eksempel kan de være opptatt av om de klarer å oversette fra et språk til et annet, sier Fulland.

Intervjuet 56 barn

I arbeidet sitt intervjuet Fulland 56 barn i femte klasse. Alle har vokst opp i Norge med tyrkisk eller urdu som morsmål.

I intervjuene fortalte barna blant annet hvor mye de bruker de to språkene sine og hvor viktig de synes det er å kunne dem godt.

– Selv om vi etter hvert har forsket mye på språkbruk og tospråklighet, har ikke barnas egne perspektiver på det å snakke to språk blitt undersøkt på denne måten i nordisk sammenheng tidligere, forklarer Fulland.

– I intervjuer med barn er den voksne alltid med på å legge premissene for hva barna formidler. I samtale med en voksen som er opptatt av deres tospråklighet vil barna få støtte til å hente frem egne tanker og til å bygge videre på disse.

• Les også: Utenlandske leger sliter med språket på norske sykehus

Mindre viktig med morsmålet

Gjennom intervjuene fant Fulland ut at minoritetsspråklige barn ønsker å bruke norsk og å lære seg godt norsk.

– Det kan i første rekke forklares med et ønske om å lykkes i det norske samfunnet, sier forskeren.

– De har lyst til å få seg venner. De har lyst til å gjøre det godt på skolen. De har lyst til å få seg en jobb. De har lyst til å kommunisere godt med andre.

Når det gjelder sitt eget morsmål, hadde barna ulike meninger om hvor viktig det er å lære dette språket godt. Her gjør barna seg betraktninger rundt hvor viktig morsmålet egentlig er i Norge, samtidig som de beskriver hvor stor betydning morsmålet har når de skal snakke med viktige mennesker i deres liv.

Barna i studien hadde alle en reell mulighet til å ta vare på morsmålet sitt, men de forholdt seg ulikt til det.

Noen av barna synes det er veldig viktig å både bruke og videreutvikle morsmålet, mens andre tar mer avstand fra det og uttrykker at det er mindre viktig og også krevende.

– Det er med andre ord ikke noe entydig bilde av hvordan barn med denne bakgrunnen forholder seg til egen tospråklighet, selv om de i større grad understreker at det er viktig å ha gode norskferdigheter, forklarer Fulland.

• Les også: Hvorfor får noen utenlandsk aksent-syndrom?

Hjemme forhandler barn om språkbruken

Barna i studien lever i en tospråklig virkelighet. I hverdagen bruker de begge språkene. Det gjelder spesielt når barna skal kommunisere med foreldrene sine, men også når de skal snakke med søsken og venner som deler samme morsmål.

– Barna forteller at de snakker med foreldre og søsken om hvilket språk som skal brukes i hjemmet – og at de må forhandle om hvilken språk de skal bruke. Når de beskriver familiekommunikasjonen, er det ofte snakk om det å lære språk, sier Fulland.

– Både det at barna lærer norsk og morsmålet, men også det at foreldrene deres skal lære norsk.

Barna forteller også om hvordan de henter støtte fra både morsmålet og norsk når de jobber med skolearbeid. De støtter seg for eksempel til mor og fars kunnskap formidlet på morsmålet, og til en storebror eller storesøsters kunnskap formidlet på norsk.

På skolen bruker barna medelever som snakker samme morsmål for å få støtte til å forstå og løse oppgaver, eller for å forstå hva læreren har sagt.

– Flere barn beskriver at det å veksle mellom språkene hjelper dem til å forstå, sier Fulland.

• Les også: Slik ble minoritetsbarna bedre i norsk

Må lære et av språkene bedre

– En ting jeg har sett i intervjuene, og som er ganske interessant, er barnas tanker om seg selv som en som trenger å lære mer språk. Vi kaller det language learner identity, forklarer Fulland.

Denne bevisstheten knyttes til at barna gjennom observasjoner av foreldrene og gjennom egne erfaringer opplever at språkferdigheter er viktig for å lykkes i det samfunnet de lever i.

Det er ikke en selvfølge for barna å kunne alle ord på et språk. I tillegg forteller barna at både foreldrene og lærerne sier til dem at de må lære et av språkene sine bedre.

Barna selv så på sin minoritetsspråklige status som et særegent utgangspunkt for læring, og at de måtte jobbe mye for å lære et språk.

Et av barna beskrev seg selv og vennene sine som tospråkere og mente med dette de barna som må lære sitt eget språk i tillegg til norsk og engelsk, og dermed har en ekstra utfordring på skolen.

– Samlet kan dette tyde på at minoritetsspråklige barn selv skiller seg fra barn som har norsk som morsmål, sier Fulland.

– Samtidig er det viktig å påpeke at barna ikke inntar noen offerrolle, snarere tvert imot, sier Fulland.

– Vi snakker om et opplevd behov og et potensielt sterkt motivasjonsaspekt her, noe vi vet er viktig for språklæring, sier Fulland.

• Les også: Hva er det rareste språket i verden?

Referanse:

Helene Fulland: Language Minority Children`s perspectives on being bilingual; ‘On bilanguagers’ and Their Sensitivity Towrads Complexity. Universitetet i Oslo, 2016. Sammendrag.