Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - Les mer
Da klesfabrikken Rana Plaza i Bangladesh kollapset i 2013, døde mer enn 1100 og over 2000 ble skadet. Flere internasjonale merker produserte klær i fabrikken, deriblant Walmart. Bildet ovenfor er tatt fra en demonstrasjon utenfor Walmarts hovedkvarter i Bentonville i Arkansas, 5. juni 2013.

Mener næringslivet tar for lite ansvar for menneskerettigheter

Få menneskerettigheter blir ivaretatt av næringslivet, ifølge masteroppgave. Dette er den første vitenskapelige oversikten over de internasjonale standardene for næringslivet, ifølge forsker.

15.10 2016 04:00

FN har nedsatt ett eget utvalg som skal forhandle om en ny avtale for å ivareta menneskerettighetene i næringslivet. Men forskere er uenige om en ny bindende avtale er løsningen.

I 2013 kollapset fabrikken Rana Plaza i Bangladesh. Mer enn 1100 arbeidere døde og over 1200 ble skadet. Eieren av bygningen ble sammen med fire andre ledere pågrepet og holdt ansvarlig for ulykken, men den idømte erstatningen til arbeidere og etterlatte uteble.

Flere internasjonale merker produserte klær i fabrikken, deriblant Walmart, Mango og Benetton. De etterlatte og pårørende fikk begrenset oppreisning ettersom staten Bangladesh ikke tok sitt lovpålagte ansvar for å ivareta og sikre arbeidernes menneskerettigheter.  

Myndighetene fengslet lederne av Rana Plaza, men gav ingen annen oppreisning.

Multinasjonale selskaper utfordrer

Rana Plaza er et eksempel på utfordringer knyttet til dagens rettslige regulering og ivaretakelsen av arbeidernes menneskerettigheter.

Dagens menneskerettighetsbeskyttelser kom som en respons på andre verdenskrig for å forebygge lignende hendelser og sikre menneskeverdet. Men da menneskerettighetene ble opprettet, så verden annerledes ut. Den gangen var statene sterke. I dag er flere multinasjonale selskaper langt større og mektigere enn flere små nasjoner.


Tori Loven Kirkebø. (Foto: UiO)

– Vår tids maktfordeling mellom stater og internasjonale selskaper utfordrer måten man vurderer næringslivets samfunnsansvar på. Både når det gjelder ansvaret for egne arbeidere, men også ansvaret for menneskerettighetene til folk som bor i fabrikkens nærmiljø, sier Tori Loven Kirkebø, som har skrevet masteroppgaven.

Sammen med førsteamanuensis Malcolm Langford har hun tatt for seg hvilket ansvar næringslivet har for menneskerettighetene sett i lys av internasjonale reguleringer.

For å finne ut av dette, bygget de opp en database, som er den første oversikten over alle internasjonale standarder som regulerer næringslivets ansvar for å ivareta menneskerettighetene.

En internasjonal standard er retningslinjer for hvordan selskaper skal oppføre seg. De mest kjente eksemplene er OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper, FNs Global Compact og Rammmekonvensjonen for Tobakkskontroll. Et annet eksempel er Clean Clothes Campaigns retningslinjer for ansvarlig tekstilproduksjon.

Bindende eller veiledende avtale?

I 2011 utviklet FN veiledende retningslinjer for næringslivets menneskerettighetsansvar. Dette er det nærmeste vi kommer en global regulering av næringslivet. I tillegg finnes det flere titalls standarder som regulerer spesifikke sektorer som jordbruk, tekstilproduksjon og gruvedrift.

Samtidig som arbeidet med veiledende retningslinjene ble tatt opp, ble det fremmet forslag i FN om etablering av bindende retningslinjer for næringslivet.

– Globalisering og omstrukturering er grunnen til at flere etterspør mer regulering på dette området, forteller Kirkebø.

FN har nedsatt et eget utvalg som skal forhandle om en ny avtale for menneskerettighetene i næringslivet. FNs utvalg skal etter planen komme med en anbefaling i 2017. Forskerne er uenige om en ny bindende avtale er den beste løsningen.

- Behov for samarbeid mellom stater

Kirkebøs konklusjon er klar:

– FN-utvalget bør jobbe for å få en bindende avtale. Slik det er i dag er mye uavklart.


Malcolm Langford. (Foto: UiO)

– Jeg ser et stort behov for en bindende hovedavtale som regulerer næringslivets ansvar for menneskerettighetene. Et felles regelverk som tydeliggjør ansvarsfordelingen både mellom land og mellom land og næringsliv vil være svært nyttig for å sikre like vilkår både for selskap og for folk. I tillegg kunne vi hatt sektoravhengige avtaler med mer spesifikke reguleringer. Som for eksempel for tobakksindustrien, sier Kirkebø.

Malcolm Langford er derimot litt mer usikker.

– Jeg er litt bekymret for at det vil ta lang tid før en så omfattende traktat kan klare å oppfylle løftene sine, og at den kan distrahere oss fra andre alternativ, sier Malcolm Langford

– Våre data viser at noen sektorbaserte eller tematiske standarder var mer presise og at disse ble sterkere over tid enn de universelle. Samtidig ser vi at det er et pressende behov for samarbeid mellom stater for å harmonisere nasjonal lovgiving for å stenge smutthull for skatt og forbedring av arbeids- og miljøstandarder, forteller Langford.

Forpliktelseskurve

Videre viser forskernes database et mønster som de har kalt The Commitment Curve, eller Forpliktelseskurven.

Økning i antall menneskerettigheter fører til lavere grad av ansvarliggjøring for brudd.

– Vår teori er at selskaper er sterkt imot standarder som både inneholder mange rettigheter og har sterke mekanismer for håndhevelse. Resultatet er en byttehandel langs forpliktelseskurven. Ettersom den foreslåtte traktaten er ambisiøs på begge deler risikerer man dermed vedvarende opposisjon fra selskaper, konkluderer Langford.

Han mener at bekymringene er avhengig av flere faktorer. Dersom traktaten blir utviklet på en måte som legger til rette for nye spesifikke standarder, bedre nasjonale lover og mulighet for at sivilsamfunnet kan samarbeide og presse internasjonale selskaper, kan for eksempel traktaten få en veldig positiv rolle.

Effekten av en bindende avtale

Rammekonvensjonen for tobakkskontroll, også kalt tobakkskonvensjonen, ble fremmet av verdens helseorganisasjon. Konvensjonen for tobakk trådte i kraft i 2005 og ble da en del av det internasjonale lovverket. Statene har vært med på forhandlingene om denne konvensjonen siden 1998.

Statene har også deltatt i arbeidet med hvordan denne konvensjonen skulle bli en del av deres lovverk, altså ratifiseringen. 

Grafene under er satt sammen av dataene fra Kirkebøs masteroppgave. Allerede da forhandlingene om konvensjonen startet i 1998 ser man en tydelig økning i antall nasjonale lover på tobakkskontroll.


Vekst i nasjonale lover innenfor tobakkskontroll differensiert mellom høyinntektsland (Hl), mellominntektsland (Ml) og Lavinntekstland (Ll). (Illustrasjon: UiO)

Dette er et eksempel på en sektorspesifikk avtale som tar innover seg spesifikke utfordringer knyttet til markedsføring og salg av tobakk. Kirkebø så på dette for å få et bilde av effekten av en bindende internasjonal avtale, der næringslivet, i tillegg til statene er inkludert.

– Tidligere forskning viser at selve prosessen med forhandlinger av konvensjoner setter i gang nasjonale tiltak og styrker nasjonal lovgivning på feltet. Slik er tilfellet også for tobakkskontroll.

– Jeg mener dette er et viktig argument for å fortsette å forhandle en bindende internasjonal avtale for næringslivet, både fordi prosessen kan styrke beskyttelsen av menneskerettighetene og fordi traktaten i seg kan bli et viktig virkemiddel når den er ferdig forhandlet, avslutter Tori Loven Kirkebø.

Referanse

Tori Loven Kirkebø: Closing the Gap. A human rights approach to regulating cororations, 2015, Masteroppgave i rettsvitenskap, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Langford, Malcolm og Tori Loven Kirkebø: “Regulatory Evasion or Embrace? Transnational Business Governance and Human Rights” in Sjåfjell, Beate and Linn Cecilie Anker-Sørensen Corporate Groups and Regulatory Evasion – Vil bli publisert i bok med Cambridge University Press som utgiver i 2017.

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.