India er nå godt etablert som en av verdens økonomiske stormakter, med en voksende middelklasse og bedrifter med kontroll over globale merkevarer.

Landet har hatt en imponerende stor økonomisk vekst de siste tiårene. Bare i løpet av det siste året har den indiske økonomien vokst med nesten åtte prosent i første kvartal – også takket være lave oljepriser – noe som gir India en av de raskest stigende vekstratene i år.

India har de siste tiårene klart å doble forventet levealder, oppnådd en drastisk reduksjon i barnedødelighet, hatt stor suksess med å kontrollere spredning av HIV og AIDS og totalt utryddet polio. I tillegg til å ha blitt fremhevet som et foregangsland på frihet og demokrati i vesten har India siden frigjøringen fra Storbritannia i 1947, klart å redusere betraktelig og antakelig unngå helt de store hungersnødene.

Men til tross for alt dette er India også hjemlandet til flest underernærte mennesker i verden. Forbedringer i ernæringen har ikke holdt tritt med landets imponerende økonomiske suksess.

Over 15 prosent befolkningen er underernært, og blant barn under fem år har 39 prosent lav vekstrate i forhold til alder som følge av underernæring. En FAO-rapport som ble gitt ut i fjor, konkluderer med at større økonomisk vekst verken har ført til høyere generelt matforbruk i befolkningen eller bedre matvaner. 

Dette indikerer at den økonomiske veksten ikke har kommet fattige og sultne særlig til gode, ifølge forskerne bak rapporten.

• Les også:  – Økonomisk underutvikling fører til sosial uro

Flere hundre millioner underernærte

Professor Dan Banik ved Senter for Utvikling og Miljø har forsket på matsikkerhet i India i flere tiår og er bekymret for landets manglende evne til å håndtere kronisk underernæring på tross av stor økonomisk vekst. Han har nylig publisert en studie om dette temaet. 

– India har all grunn til å være stolt av sine prestasjoner på mange områder. På tross av en enorm befolkning og mange utfordringer har landet oppnådd mye, sier han.

Banik mener likevel at den største skampletten på Indias utviklingshistorie har å gjøre med den store andelen mennesker – anslått til å være hundrevis av millioner – som lider av underernæring.

– Selv om mange større prosjekter i offentlig politikk har blitt satt i gang for å bekjempe underernæring, kan man ikke si at de har hatt ønsket effekt, sier professoren.

India har forsøkt

Hovedforklaringene på den kroniske underernæringen som rammer store deler av befolkningen er utilstrekkelig inntak av mat, infeksjoner og utilfredsstillende omsorgspraksis i familier, som for eksempel for dårlig mating av spedbarn.

Spesielt bekymringsverdi er det at antallet undervektige barn ikke har hatt en merkbar nedgang siden tidlig på 1990-tallet. Dette til tross for at den indiske økonomien har hatt en årlig gjennomsnittsvekst på over seks prosent.

Nasjonalregjeringer og delstatsregjeringer i India har i årevis grepet inn i markedet for å kontrollere og stabilisere priser og forsyninger, og for å hindre matmangel. I tillegg har de satt i verk flere velferdstiltak som har hatt som mål å forbedre befolkningens ernæringsnivå.

Mange av disse tiltakene har møtt utfordringer som korrupsjon og vansker med å identifisere og nå målgruppen. Professor Banik hevder at det ikke bare handler om penger:

– Data fra feltarbeid utført i flere av Indias fattigste distrikter viser at det ikke alltid handler om utilstrekkelige ressurser. Etter min mening er det snarere problemer med implementeringen, sier Banik.

• Les også: Afrikanske avlinger dobles med ny metode

Den praktiske gjennomføringen svikter

Et illustrerende eksempel på noen av utfordringene ved å implementere velferdstiltak i India er et subsidieringsprogram som forsøker å forbedre matsikkerhet blant fattige husholdninger. Tiltaket går ut på å subsidiere rasjoner av ris, sukker, parafinolje og andre varer som så blir distribuert gjennom spesielle butikker kalt Fair Price Shops. Disse er drevet av det indiske Samvirkelaget, Food Corporation of India - FCI.

Selv om et stort antall husholdninger kunne benyttet seg av tilbudet i disse butikkene, har flere ikke råd til å kjøpe den tildelte kvoten av subsidierte varer i én transaksjon. Og på grunn av den ofte store avstanden til butikken er det ikke hensiktsmessig å gå flere turer for å handle små mengder rasjonerte varer.

I tillegg har flere distrikter i landet ikke god nok kapasitet til å lagre landbruksprodukter over lengre tid, ofte på grunn av vanskelige værforhold. Dette går ut over kvaliteten og holdbarheten på korn og linser som er skaffet, lagret og transportert fra andre deler av landet, for så å bli solgt billigere til fattige husstander.

– India har utviklet noen av de mest innovative velferdsprosjektene i verden. Men selv om tilgangen på ressurser til rett tid fortsatt er en utfordring i flere distrikter, er det det å identifisere utsatte grupper og adressere de grunnleggende årsakene til deres vedvarende sult, det som først og fremst må prioriteres, sier Banik. 

– De politiske og administrative styresmaktene er eksperter på å forhindre store kriser som hungersnød, men overser ofte ernæring fordi de ikke anser ernæring for å trenge den samme typen akutt oppmerksomhet og reaksjon, konkluderer professoren.

Referanse:

Dan Banik: The Hungry Nation: Food Policy and Food Politics in India. Food Ethics. Mai 2016. DOI: 10.1007/s41055-016-0001-1