«Barnevernet brukte det at jeg hadde vært et barnevernsbarn mot meg. Som om jeg var dømt til å feile som mor på grunn av bakgrunnen min.»

Slik forteller en mor om sitt møte med barnevernet. 

Hun er en av 15 kvinner og 15 menn som har blitt intervjuet om deres erfaringer med barnevernet. Doktorgradsstipendiat Mari Dalen Herland ved Høgskolen i Oslo og Akershus står bak studien.

Flere av dem, spesielt mødrene, opplevde at de ble stigmatisert og forhåndsdømt som dårlige foreldre av saksbehandlere i barnevernet.

Trengte hjelp 

De hadde av ulike grunner kontakt med barnevernet da de selv ble foreldre. Fordi de trengte hjelp til å finne seg til rette i voksenlivet eller hadde lite familie å støtte seg på og et skjørt sosialt nettverk. Noen hadde også psykiske vansker eller rusproblemer.

En mor kontaktet for eksempel barnevernet fordi hun trengte hjelp med datterens sykdom. Hun opplevde at barnevernet ikke forsøkte å sette seg inn familiens situasjon og forstå hvorfor og hvordan hun trengte hjelp med datteren.

Istedenfor plukket de ut deler av innholdet fra samtalen om datteren som moren ikke kjente seg igjen i.

Hun forteller at barnevernet ikke hadde tiltro til henne:

«De sa blant annet at jeg ikke kunne noen ting om sykdommen til ungen min.»

Fortid med kriminalitet, rus og prostitusjon

De som ble intervjuet i studien, var rundt 40 år. De hadde erfaringer fra barnevernet som ungdom, og hadde blitt fulgt opp med intervjuer siden de var 15 år i en annen større studie.

I ungdomstiden hadde de vist alvorlige atferdsvansker, som for eksempel kriminalitet, rusmisbruk og prostitusjon.

– Jeg tror vi har lett for å tenke at det vil gå dårlig for denne gruppen som foreldre, men det gjør det nødvendigvis ikke. Mange klarer å bryte ut av det negative mønsteret, sier Dalen Herland.

– Disse mødrene og fedrene trenger støtte istedenfor å bli dømt på forhånd, sier hun.

Samtidig påpeker hun at barnevernet skal ivareta barnas trygghet. 

- Barnas beste skal først og fremst ivaretas, og her har saksbehandlerne et komplekst saksfelt å jobbe innenfor, sier Dalen Herland.

Hun mener uansett at fokus må rettes mer mot å jobbe forebyggende enn kun å snakke om økonomiske bevilgninger. 

- Vi bør også rette et kritisk blikk mot dagens profesjonelle praksis. Vi må være mer åpne for at foreldre-barn-relasjonen varierer. Slike relasjoner innebærer livslange bånd og fletter en generasjon sammen med den neste. Det trengs større bevissthet om etablerte måter å forstå disse relasjonene på i barnevernet, sier forskeren. 

Var ekstra sårbare 

Dalen Herland fant ut at det var store variasjoner blant deltakerne knyttet til foreldreskapet. Noen klarte seg fint, mens andre opplevde at det var vanskelig.

De hadde alle med seg en ekstra sårbarhet som gjorde at de trengte hjelp, men mange hadde ikke familie å støtte seg på og strevde med svake sosiale nettverk.

Støtte fra en partner eller barnevernet hadde derfor stor betydning for hvordan de fungerte som foreldre.

Viktig med nettverk

– Dette gjaldt både for mødrene og fedrene. Det betyr mye å ha noen å dele foreldreskapet med, understreker Dalen Herland.

En annen av foreldrene som ble intervjuet fremhever hvor viktig støtten fra faren var for henne, til tross for at hun tidligere hadde hatt et vanskelig forhold til ham. Hun hadde opplevd at mannen hennes og ett av barna døde.

Om betydningen av nettverk sier alenemoren:

«Vi har et veldig sterkt familiesamhold. Alle gjør det de kan for å hjelpe til … faren min og jeg har ordnet opp i de problemene vi hadde da jeg vokste opp. Vi har et bra forhold nå, og vi er enda nærmere hverandre nå på grunn av de to dødsfallene i familien vår … Jeg lar min eldste datter være alene med ham og det er overhode ingen fare. Hvis jeg ikke hadde vært 115 prosent sikker på det, så ville jeg ikke tatt noen sjanser. Mine barn går foran alt.»

Ansvaret hviler mer på mor

Studien viser også at det er helt andre forventninger til mødre enn til fedre.

– Fedrene kan i større grad avvise barna sine, men den muligheten har ikke mødrene på samme måte, sier Dalen Herland.

Hun forklarer dette med at ansvaret hviler mer på mødre enn fedre.

Sårbarheten fedrene hadde fra egen barndom, ved at de ikke ble fulgt opp selv, spilte en rolle for hvordan noen av dem var som fedre.

– Andre derimot, hadde gjort et brudd med sin vanskelige fortid. Disse fedrene klarte å fylle den moderne farsrollen, både som økonomisk forsørger og en følelsesmessig engasjert far, forteller Dalen Herland.

Her spilte personlige egenskaper som fightervilje og pågangsmot en stor rolle.

Og som en av fedrene sier:

«Jeg har alltid klart meg selv, helt siden jeg var liten. Jeg er en sterk, positiv mann … Noen vet om fortiden min, men det er ikke noe jeg skryter av, selv om det er noe bra med å ha disse erfaringene, i alle fall på en måte.»

Referanser:

Mari Dalen Herland og Mona-Iren Hauge. Balancing fatherhood: Experiences of fatherhood among men with a difficult past, Qualitative Social Work, 2014. doi: 10.1177/1473325014528737 Sammendrag

Mari Dalen Herland og Ingeborg Helgeland. Negotiating motherhood: women with troubled upbringings and their self-conceptions as mothers. Child & Family Social Work, 2014. doi: 10.1111/cfs.12193 Sammendrag