Ole Gunnar Solskjær gratulerer en jublende glad Jesse Lingard som scoret to mål, etter seieren over Cardiff. (Foto: Cicilie S. Andersen / VG / NTB Scanpix)
Ole Gunnar Solskjær gratulerer en jublende glad Jesse Lingard som scoret to mål, etter seieren over Cardiff. (Foto: Cicilie S. Andersen / VG / NTB Scanpix)

Lederskap etter sjokolade-metoden

Ole Gunnar Solskjær har så avgjort tatt noen smarte grep som manager i Manchester United. På kort tid har han ikke bare klart å snu et skakkjørt lag, men gjort noe med hele organisasjonen. Det er mye å lære av lederskapet hans.

Published

Rett før jul forsvant «The Special One» ut dørene på Old Trafford. Jose Mourinho har vunnet det som er å vinne, og han er ansett som en av verdens beste fotballtrenere. Like fullt ender engasjementene hans stort sett med bitre avskjeder. Sortien fra Manchester United skilte seg fra tidligere jobber ved at klubben hverken vant seriegull eller Champions League under hans ledelse. Det kan skyldes at lederstilen hans ikke fungerer lenger.

Inn har det kommet en vikar. Vi kjenner alle vikaren fra egen skolegang. Det var en fyr du ikke tok på alvor. Han eller hun manglet autoritet og fikk sjelden elevene til å høre etter. Det må ha vært en vanskelig oppgave for unge folk som var ute etter å skaffe seg fast stilling.

Små grep – store forskjeller

Ole Gunnar Solskjær er ikke den typen. Han er vikaren vi elsket på skolen, som kom inn med nye ideer og skapte godt humør. Det ser ut til å være slik i Manchester United nå. Det er enkelt å observere hva han har skapt på banen, men til mediene har det lekket informasjon om at hele kubben har fått en oppblomstring.

Melkesjokoladen han ga til Kath Phipps da han ankom til sin første arbeidsdag er et symbol på det. I mer enn 50 år har hun sittet i klubbens resepsjon. Hun er en del av kulturen og fellesskapet du som leder må bygge opp – og er avhengig av. Slik er det på alle arbeidsplasser – også i en av verdens største fotballklubber. Flere har snakket til mediene om hvordan stemningen er endret.

Som manager i Premier League, eller som trener i en norsk klubb på nivå tre eller fire, må du vite litt om terrenget du beveger deg i. Perspektivet kan bli for smalt. Det taktiske og tekniske er viktig, men du må bygge deg opp som leder for å ta eierskap til laget - og få med alle i retningen du vil. Da må du kjenne organisasjonen din, og noen av mekanismene som preger den.

Bør være del av utdanningen

Her har alle som driver med utdanning, enten det er i idretten eller i universitets- eller høgskolesystemet – en viktig oppgave. For å skape gode trenere må det inn en god dose skolering innenfor organisasjon og ledelse.

Jeg kjenner ikke Solskjær som trener – utover at han har synes å være en balansert kar som jobber langsiktig og har en fotballfilosofi i bunn. Fra teorien kan vi sikkert finne noe som passer for å beskrive lederstilen hans, en dose teamledelse? human resource management? transformasjonsledelse? verdibasert ledelse? Det er ikke så viktig hvilken bås Solskjær plasseres i, men det er temmelig opplagt at han ser ledelse i et bredt perspektiv.

Solskjær er en karismatisk leder, akkurat som sin forgjenger. Han har sterk overbevisning om egen tro og egne idealer, og det gir han innflytelse på medarbeiderne. Karismatiske ledere er sterke og uttrykksfulle. Solskjær og Mourinho skiller lag i det litteraturen henviser til «gode» og «farlige» karismatikere. I sistnevnte gruppe er ledere målbevisste for å styrke egen karriere, de er ufølsomme for medarbeidernes behov, og de kritiserer og sensurerer andres meninger.

Bygge opp – ikke bryte ned

Mourinho har som manager i Manchester United stort sett satt seg selv i sentrum. Det har handlet om han selv og hva han har fått til. I den grad han har omtalt spillerne, har det litt for ofte vært i negative ordelag. Flere er kritisert og fremstilt på en lite flatterende måte i offentligheten Det gir ikke bare dårlig stemning i spillergruppa, men kan også skape en fryktkultur. Spillerne blir redde for å gjøre feil, stemningen blir dårlig – og energien tappes i hele gruppa.

Det snakkes om at Mourinho sin måte å lede på har gått ut på dato. Jeg vet ikke. Mannen har hentet så mange titler at han udiskutabelt er dyktig. Men å drive lederskap i isolasjon fra omgivelsene er neppe noen god strategi. Fotballen og organiseringen rundt de store klubbene har forandret seg mye i løpet av det siste tiåret. Lederskapet likeså. Kanskje har ikke Mourinho tatt konsekvensen av det.

Solskjær ser ut til å være en kontrast på flere måter. Han er ydmyk og føler ikke behovet for å fremheve seg selv til enhver tid. Snarere tvert imot. Han skryter av folkene rundt seg og får nok betydelig mer ut av omgivelsene enn mannen som forsvant. Kanskje er det fordi han kjenner folkene og kulturen i Manchester – i motsetning til i Cardiff der han kom inn som totalt ukjent for noen år siden. En eier uten tålmodighet og noen svake spillerkjøp ga Solskjær stempel som fiasko.

Så får vi se hvor lenge det bærer denne gangen. Etter fem seirer på rad fremstår Solskjær som en messias. I et portrettintervju søndagskvelden forsøkte NRK å fremstille det som om presset nå øker på Solskjær. Den framstillingen måtte han nesten le av. Vikarer kjenner ikke på press. Iallfall ikke når du engasjeres i klubben du elsker – og den elsker deg.