Summen av en fiskekake

Av Thomas Nyrud, forsker i Nofima

Sjømatnæringen eksporterte i 2017 fisk og skalldyr for 94,5 milliarder kroner, det femte rekordåret på rad. Bak dette tallet ligger mye arbeidsinnsats og investeringer, kanskje mer enn man tenker over.

Har du tenkt på hvor mange som måtte gjøre en jobb for at denne fiskekaka kunne bli til? (Foto: Guro Helgesdotter Rognså, Nofima)

Som utgangspunkt, la oss begynne med å stille et stort og viktig spørsmål: Hva kreves egentlig for å lage en fiskekake? Det kreves åpenbart fisk, det kreves ingredienser og utstyr som kan omforme denne fisken til en fiskekake, og det trengs noen som kan bruke utstyret til å gjøre nettopp dette. Men er det alt?

Nei, for å få tak i denne fisken trenger vi en båt, en eller annen form for fiskeredskap, og for å gjøre fangsten om til fiskekake må vi ha maskiner og utstyr designet spesifikt for denne jobben. Men hvor kommer så båten, fiskeredskapet og maskineriet fra? For å lage disse må vi ha de riktige delene, som må settes sammen på riktig måte, og som må være designet på riktig måte av folk med den riktige kompetansen.

Vi ser allerede at dette nå begynner å bli komplisert, og at det er mange forskjellige former for arbeid som ligger bak fiskekaken man spiser til middagen. Og da har jeg ikke en gang begynt å snakke om potetene, eller gulrøttene, men det får være til en annen blogg. For i denne skal jeg snakke om sjømat, og om alt arbeidet som ligger bak denne, både det synlige og det mer skjulte.

Det store bildet

Som samfunnsøkonom i Nofima jobber jeg mye med noe spennende som vi kaller for ringvirkningsanalyser. Vi samfunnsøkonomer er ofte opptatt av å se helheten i ting, det «store bildet» som man kaller det. Og det er nettopp det en ringvirkningsanalyse går ut på. Vi tar utgangspunkt i produksjonen av for eksempel den overnevnte fiskekaken, også jobber vi bakover til vi har kartlagt summen av all arbeidsinnsatsen som må til for å til slutt ende opp med denne. Deretter prøver vi å sette tall på hva all denne arbeidsinnsatsen egentlig betyr for samfunnet, i form av for eksempel skatteinntekter og arbeidsplasser.

Mye mer «det store bildet» enn dette får man ikke. Og det er viktig at denne kartleggingen gjøres. For sjømatnæringen betyr mye mer for oss enn bare det produksjonsvolum og eksportverdier forteller oss. Den betyr også at vi trenger folk som kan bygge og vedlikeholde båter og oppdrettsanlegg, som kan transportere og lagre fisken, som kan produsere isoporkasser og fileteringsmaskiner, og som kan tilby alle de tjenestene næringen trenger i form av regnskapsføring, forsikring, rådgivning o.l.

Ringvirkninger

Så hvordan måler man disse tingene?

Det vi i Nofima gjør er å kartlegge to ting. Først ser vi på hvor mange arbeidsplasser, skatteinntekter og annen verdiskaping sjømatbedriftene skaper. Deretter går vi dypere inn i regnskapstallene deres for å se hva de har kjøpt inn av varer og tjenester fra andre bedrifter rundt omkring i landet. Disse innkjøpene er kjernen i det vi kaller ringvirkninger, nemlig den ekstra aktiviteten som skapes hos andre bedrifter gjennom sjømatbedriftenes aktivitet. Når disse andre bedriftene, eller leverandørene, øker sin aktivitet, så skaper dette flere arbeidsplasser, skatteinntekter og annen verdiskaping. Deretter vil leverandørene i neste ledd gjøre flere innkjøp fra sine leverandører igjen, og effekten vil spre seg videre utover i økonomien akkurat som ringer i vannet.

Verdier skaper verdier

Jeg nevnte det noe diffuse begrepet verdiskaping over, men hva er så egentlig dette? Grovt, kort, og med økonomisjargong, kan verdiskaping forklares som inntekter minus varekostnad. Dette være seg for en bedrift, en næring eller et helt land for den saks skyld.

Ser vi for eksempel på en fiskeforedlingsbedrift, så vil varekostnaden i hovedsak bestå av prisen betalt for fisken som kjøpes inn til foredling, mens inntektene er prisen de får når denne selges videre som filet, tørrfisk, klippfisk eller fiskekaker. Verdiskapingen er forskjellen mellom disse to tallene, altså verdiøkningen som bedriften gir fisken fra den kommer inn til den forlater fabrikken.

Hvem sitter så igjen med denne «ekstraverdien» som fisken får? Den går til arbeiderne gjennom lønnede arbeidsplasser, til bedriften, til andre långivere og investorer, og til staten, kommunene og fylkeskommunene gjennom ulike skatter og avgifter. Alle disse «lønnsmottakerne» bruker så denne inntekten til å kjøpe varer og tjenester fra andre bedrifter, som dermed må produsere mer, kan ansette flere, handle mer hos sine leverandører og betale mer skatt. Dermed ser vi at det også her oppstår en form for «ringer i vannet». Det skapes verdier, som i neste ledd brukes til å skape flere verdier.

Uttrykket «no man is an island» brukes ofte for å poengtere hvordan ingen mennesker kan leve uavhengig og upåvirket av andre mennesker. Det viser seg at prinsippet også er høyst relevant når man ser på bedrifter i næringslivet og i sjømatnæringen. Det meste henger sammen, og der det er en form for aktivitet skapes det også ringvirkninger og andre former for aktivitet.

Jeg synes sjømatnæringen er spennende å jobbe med, og det er en viktig næring som skaper store verdier i den lille kyststaten Norge, mer enn det man kanskje ser ved første øyekast.

Powered by Labrador CMS