I matbutikken i Kina var det lett for oss norske markedsforskere å føle oss litt dumme og hjelpeløse: Det meste i Kina foregår via apper på telefon. Ved å scanne QR-koden fikk kundene både opplysninger om produktet og mulighet til å betale i kassa. (Foto: Gøril Voldnes, Nofima)

Kina – et gløtt inn i fremtiden?

Betraktninger fra en markedsstudiereise for norsk sjømat i Kina

«Hva bruker dere å betale med i Norge da?», spør en forskrekket taxisjåfør i Qingdao oss når vi skal betale for turen og ikke kan betale via den kinesiske «didi»-appen og ikke har nok kontanter til å gjøre opp for oss. «Eh, kort», svarer vi, og han flirer høyt og spør om vi virkelig fortsatt betaler med kort i Norge?

Og denne utviklingen, vekk med kontanter og kort til fordel for betaling via ulike apper har gått rasende fort i Kina! I løpet av en femårsperiode har de største byene i Kina gått bort fra å bruke penger og kort til å gjennomføre alle kjøp via noen apper på telefonen. Det være seg på butikken, på kafeen eller i taxien – noe som for oss utlendinger, som ikke hadde klart å laste ned drosjeappen, betyr en halvtimes ekstra kjøretur rundt i byen på leting etter en minibank. En interessant kjøretur hvor drosjesjåføren, som selvsagt kun snakker kinesisk, bruker sin oversetterapp på telefonen til å snakke med oss. Den hjalp oss til å forklare pengeproblemet, finne tak i en minibank og få ut penger til han, men hva den mente når han spør «do you want to get higher and run fast down the water pipe», ja det lurer vi fortsatt på.

Levert på døren på en halv time

Etter en utrulig spennende og lærerik reise i Beijing, Qingdao og Shanghai for å studere utviklingen av netthandelen i Kina, sitter min forskerkollega i Nofima og jeg igjen med et inntrykk av at Norge er akterutseilt. En tur på butikken i Kina får oss til å føle oss både litt dumme og hjelpeløse, særlig siden våre egne telefoner ligger igjen i Norge av sikkerhetshensyn, og lite fungerer på de telefonene vi har fått med oss.

Jeg hadde en utrolig spennende og lærerik reise i Beijing, Qingdao og Shanghai for å studere utviklingen av netthandelen i Kina. Her på Den Himmelske Freds Plass i Beijing. (Foto: Silje Elde, Nofima)

Vi er altså i Kina for å studere mulighetene og utfordringene for norsk sjømat. I butikkene er utvalget enormt, med utallige tanker med levende sjømat fra alle verdens hjørner, og QR-koder som kan skannes for full informasjon og sporing av varene. Over hodene på oss farer lydløse samlebånd med ferdigpakkede handlenett som kunder har bestilt over nettet, og som de nå skal få levert på døren innen kort tid. JD, den nest største netthandelaktøren i Kina etter Alibaba, kan i enkelte byer garantere varene dine levert på døren en halv time etter bestilling. FreshFresh som er en betydelig mindre, men fremvoksende aktør som satser på ferske varer, lover varene levert etter tre timer. Og dette er snakk om byer som i størrelsesorden kunne rommet hele Norge både to og fire ganger. Logistikkløsningene her er bare rett og slett imponerende!

Handler alt på nettet

Og så skal vi betale for varene våre. Det er ikke så lett. De tar heller ikke kort. Vel, de skulle visstnok ta både Master og Visa, men når vi prøver kortene, så funker de likevel ikke. Har dere ikke WeChat? Nei, vi har ikke WeChat! (WeChat er Kinas utvidete form for Facebook som brukes til nærmest all kommunikasjon, sporing av varer og betaling med mer). Eller; jo det har vi, og har nå fått faktisk fire kinesiske venner der, men vi har ikke akkurat koblet den til bankkontoene våre – siden vi ikke engang får reise med egen telefon. Vel, da må vi gå i kassen lengst nede i hjørnet hvor de fortsatt kan ta imot kontanter.

Alle vi snakker med, alle vi intervjuer, handler så å si alt de trenger på nettet. Netthandel, eller elektronisk handel er en form for forretningsmodell som gjør det mulig for bedrifter eller enkeltpersoner å drive sin virksomhet over internett. Det finnes mange ulike forretningsmodeller som benyttes i netthandelssektoren. Det være seg business-to-business (B2B), business-to-consumer (B2C), mobilhandel (m-handel), eller cross-border netthandel (CBEC). Sistnevnte beskriver transaksjoner gjort på tvers av to eller flere tollgrenser. 

Levende sjømat

Telefonavhengigheten i Kina er oppsiktsvekkende. Selv med ei tenåringsdatter hjemme, som nok elsker sin telefon i overkant mye, blir jeg litt forferdet. Til og med på restaurant ser vi at de fleste sitter og slurper i seg nudelsuppen med hodet på skrå og paralyserte blikk inn i telefonene. De hverken ser på hverandre eller snakker sammen. Det er litt trist. Vi kan fortsatt spise middag hjemme uten telefonen, men det er vel ikke lenge før det er slutt på det også.

Handelen av dagligvarer over nettet øker ikke bare i Kina, men i hele verden. Når det gjelder handel av sjømat, foregår det også i økende grad over nettet, men her er kineserne fortsatt tradisjonelle, i hvert fall den eldre generasjonen. De ønsker gjerne å få se varen og vurdere kvaliteten på sjømaten selv. Det har resultert i etableringen av såkalte “New retail”-butikker. Dette er butikker som på en måte fungerer som et «showroom» for forbrukerne. Her kan forbrukerne se og ta på varene, og bestemme selv om de vil kjøpe der, få varene levert hjem til seg, eller dra hjem og bestille over nett det de ønsker – nå som de har fått sett produktene. Og for kineserne er det levende som gjelder. Er det levende er det ferskt. Det betyr at disse «New retail»-butikkene bugner av tanker med levende fisk, krabber, skjell, sjøpølser og alskens skatter og rariteter man kan finne i havet. Kineserne vi intervjuer (importører/netthandelaktører) forteller at disse butikkene fortsatt er nødvendige, men at det etter hvert som den nye generasjonen tar over, ikke vil være behov for dem.

Bør vi rigge oss for å delta i utviklingen?

Netthandel er fremtiden og utviklingen skjer raskt. For bare ti år siden utgjorde Kina mindre enn én prosent av verdien av de verdensomspennende transaksjonene over nett, mens nå er andelen over 40 prosent.  Kinas transaksjoner estimeres til å være større enn Frankrike, Tyskland, Japan, Storbritannia og USA til sammen, og ble estimeret til en verdi på rundt 30 trillioner norske kroner i 2016. Den yngre generasjonen, født etter 1980, drar utviklingen. De er mer villige til å bruke penger på dyre produkter og merkevarer, enn de som født før 1980. Konsumet til den yngre generasjonen vokser også dobbelt så raskt som de eldre, og de foretrekker å bruke internett for å få tilgang, blant annet på importert mat. Netthandelen i Kina forventes også fortsatt å øke ettersom netthandelen i småbyer og distrikter fortsatt er relativt lav.

I fremtiden vil vi altså ikke behøve å gå ut for å handle, og vi vil heller ikke måtte bruke tid eller energi på finne ut hva vi trenger å handle. JD.com selger egne smarte kjøleskap utstyrt med kamera og bildegjenkjenningsteknologi slik at brukeren får vite nøyaktig hva som er på innsiden, når maten vil gå ut på dato, og når det er tomt. Brukeren kan da enkelt sjekke ut kjøleskapsinfoen, selvsagt ved hjelp av en app på telefonen, og bestille hva han trenger direkte hos JD.com.

Det er litt av en utvikling vi er vitne til. Om det er en ønskelig utvikling, det type samfunn vi ønsker oss for fremtiden, det er diskutabelt. Om vi derimot har så mye vi skulle sagt eller gjort for å stoppe det, er nok heller tvilsomt. Kanskje man da heller bør rigge seg for å delta i utviklingen?

Powered by Labrador CMS