Hunderørreten er en nasjonalskatt, og det med god grunn. Norges største ørret kan bli mer enn en meter lang og veie over ti kg. (Foto: Atle Rustadbakken)

Hvor vill er Norges største ørret?

I Mjøsa og Gudbrandsdalslågen bor en levende nasjonalskatt: Hunderørreten. Det er Norges største ørret, og vi har fisket den i århundrer.

Men i nyere tid har mennesket blitt en mer alvorlig trussel for Hunderørreten og dens leveområder. I løpet av de siste 50 årene har vi drevet Hunderørreten til et punkt der den ikke lenger kan overleve på egenhånd. Til et punkt der den kanskje ikke lenger kan betraktes som vill.

Fremtiden til Norges største ørret avhenger nå av våre beslutninger, basert på langtidsdata og nye innovative datamodeller.

Svømmende nasjonalskatt: storørret i Norge

Hunderørreten er en storørret; en type ferskvannsørret som kan bli over en meter lang og veie opptil 20 kg. Storørret regnes som en av Norges nasjonalskatter. De spiller en viktig rolle i ferskvannsøkosystemer, ettersom at de spiser mindre fisk og dermed er på toppen av næringskjeden. Hvordan storørreten klarer seg kan derfor si mye om hvor flinke vi er til å ta vare på elver og innsjøer.

Mange av Norges storørretstammer er nå truet, og vi er ansvarlige.

Når vi bygger demninger og regulerer vassdrag ødelegger vi ofte områder hvor ørret gyter og vokser opp. Vannkraftverk er også farlig for ørret som må komme seg forbi eller gjennom dem når de vandrer til og fra gyteområdene. Vi tiltrekkes av storørreten og fisker den både for spenningens skyld, og for gleden av å spise den etterpå.

Selv om disse tingene er viktige for oss, er de skadelige for storørreten.

Demninger, som her ved Hunderfossen, gir oss fornybar energi, men de kan true fiskebestander og ødelegge viktige elvehabitater. (Foto: Chloé Nater)

Settefiskprogrammer virker lovende – men det er alltids en hake

De siste tiårene har settefiskprogrammer blitt utbredt for å øke avkastningen i elver med storørretbestander der vi har gjort fysiske inngrep eller forurenset vannet.

Fisk ales opp i settefiskanlegg, før de senere settes ut som yngel eller smolt. I Lågen og Mjøsa har det blitt satt ut over 20.000 to år gamle Hunderørret årlig fra 1965 til i dag. Det er over en million fisk totalt!

Et problem med settefiskprogrammer er at den genetiske diversiteten i ville bestander kan reduseres over tid. Bestander med lavere genetisk diversitet kan igjen være mer sårbare for miljøforandringer. Derfor er som oftest ikke settefiskprogrammer den beste langsiktige løsningen.

Et viktig spørsmål blir da: hva vil skje med Hunderørreten uten settefiskprogrammet?

Settefisk vokser opp i stappfulle tanker, og hvis for mange settes ut kan de ødelegge for ville bestander på lang sikt. (Foto: Chloé Nater)

Fra ekte fisk til virtuelle bestander

Å prøve å svare på spørsmålet med et eksperiment – som å legge ned settefiskprogrammet for å se hva som skjer – kan være en dårlig ide. Norges største ørret er unik, og det finnes kun én bestand av Hunderørret. Hvis eksperimentet går galt, kan den gå tapt for alltid.

Heldigvis finnes det et alternativ: man kan eksperimentere på en virtuell bestand.

Sammen med kollegene mine har jeg laget en datamodell som simulerer livene til virtuelle Hunderørreter fra fødsel til død. Modellen er basert på store mengder data fra Hunderørret som har blitt samlet inn fra 1966 til 2016. I 50 år har alle ørretene som har brukt fisketrappa i Hunderfossen blitt overvåket. Fiskeskjellprøver som har blitt samlet inn, har gitt innsikt i fiskens liv før den ble fanget, mens små unike ID-merker har gjort det mulig å følge de frem til de dør.

Modeller bygget med slike data hjelper oss med å forstå hvordan bestander endres over tid, og kan hjelpe oss å svare på spørsmål som “hva skjer hvis settefiskprogrammet opphører?” eller “hvor bra fungerer alternative forvaltningstiltak?”.

Hunderørreten klarer seg ikke selv

Svaret fra vår modell er helt klart: hvis settefiskprogrammet opphører uten at noe annet endres, vil Hunderørretbestanden avta raskt og sannsynligvis være borte innen noen få tiår.

Årsaken til bestandsnedgangen er at ikke nok yngel fra vill Hunderørret overlever og kan kompensere for det store antallet voksne som blir fisket hvert år.

Det er dermed klinkende klart at settefiskprogrammet er grunnen til at Hunderørreten overlever. Til tross for vannreguleringen som har ødelagt habitatet. Til tross for turbiner som dreper vandrende ørret. Og til tross for tiårene med intensivt fiske.

Mindre fiske, mer fisk?

For en fiskebestand hvor for mange voksne dør på grunn av å bli fisket, er det å fiske mindre en opplagt løsning. Hvis den nåværende Hunderørretbestanden skal kunne opprettholdes uten settefiskprogrammet, må all fiske bli kraftig redusert. Minst 50 prosent, i henhold til vår modell.

Men hva med å fokusere mer på fang-og-slipp-fiske?

Vi har også testet ut dette med vår virtuelle ørretbestand. Hvis all fisk mindre enn 50 cm og større enn 70 cm blir sluppet ut igjen, så var resultatet nesten like bra som å halvere fisket. Men det er en viktig betingelse: all fisk overlever å bli fisket og sluppet ut igjen.

Undersøkelser gjort på andre ørretbestander viser at fang-og-slipp-fiske kan være et godt forvaltningstiltak, men hvis fisken dør på grunn av utmattelse eller skader etter at den blir sluppet, så er resultatet det samme som om den hadde blitt drept på kroken. Dette bør derfor undersøkes nærmere for å vurdere om fang-og-slipp kan være en gunstig løsning for både ørret og ørretfiskere i fremtiden.

Nåværende fiske av Hunderørreten er helt avhengig av settefiskprogrammet. Men med godt planlagt forvaltning, kan denne avhengigheten reduseres i fremtiden. (Foto: Atle Rustadbakken)

Alternativer kan være mer utfordrende, men er langt fra umulige

Endringer i fiskeregler er enkelt og raskt å iverksette. Men regulering av fiske er bare én av flere måter å ivareta Hunderørretbestanden.

En annen måte er å gjøre forbedringer i vannkraftproduksjonen. Forskningen vår viser at økt dødelighet fra å passere over demningen eller gjennom turbinene ikke er så viktig for bestanden, men at det er et stort potensial i å forbedre gyteområdene. Med et bedre elvemiljø vil flere Hunderørret overleve til voksen alder, og den ville bestanden kan klare å opprettholde seg selv.

Til slutt er det selve settefiskprogrammet. En plutselig nedleggelse av hele programmet er ikke den eneste måten å redusere mulige negative effekter for den genetiske variasjonen i bestanden. Effektene kan også minimeres ved at man for eksempel bruker rogn og melke fra flere og genetisk ulike Hunderørret for å produsere settefisk. En bedre oppdrettspraksis kan dermed være en midlertidig løsning.

Hvordan gjøre ørreten vill igjen

På grunn av vår atferd har Hunderørreten mistet evnen til å klare seg selv, og kan derfor ikke lenger regnes som en vill bestand.

Over de siste 50 årene har settefiskprogrammet bevart bestanden, men dette er ikke en langvarig løsning. Hvis Hunderørreten skal ha en fremtid, så må vi løse utfordringene som gjorde settefiskprogrammet nødvendig i utgangspunktet: vannregulering, ødeleggelse av habitat og overfiske.

Å bevare Hunderørreten er et langtidsprosjekt som krever grundig planlegging. Det innebærer blant annet at man kan vurdere ulike forvaltningsstrategier med virtuelle bestandsmodeller. Fordi disse framskrivningene avhenger av både mengden og kvaliteten på dataene som går inn i modellen, er det avgjørende at vi fortsetter å samle inn data. Det er spesielt viktig med data på ting vi vet lite om, som tidlig livshistorie når ørreten er i elven, hvordan settefisk påvirker genetikken, eller effekten av fang-og-slipp-fiske.

Ved å kombinere grundig planlagt datainnsamling, modellutvikling, og trinnvis endre forvaltningen, kan vi forbedre sjansen for at Norges største ørret virkelig blir vill igjen.

(Tusen takk til Marlene Wæge Stubberud for hjelp med den norske teksten)

Kilder

Nater, Chloé R., Marlene W. Stubberud, Øystein Langangen, Atle Rustadbakken, S. Jannicke Moe, Torbjørn Ergon, Asbjørn Vøllestad og Yngvild Vindenes, 2019. “A Future Without Stocking? the Importance of Harvest and River Regulation for Long-term Population Viability of Migratory Salmonids.” EcoEvoRxiv. May 28. doi: 10.32942/osf.io/ds7u2.

Powered by Labrador CMS