Saken er produsert og finansiert av Norges Geotekniske Institutt - Les mer

Mye å lære om snøskred

Vinteren 2010/2011 har gått over i historien som den verste snøskred-vinteren på 25 år, med hele 13 omkomne innen utgangen av april. – Dette viser at man kan aldri lære for mye om snøskred, sier snøskredekspertene Karstein Lied og Steinar Bakkehøi.
8.5 2011 05:00


Utløsning av skred i Ryggfonn, forskningsstasjon og fullskala “laboratorium” for snøskred i Strynefjellet, ett av to slike i verden. (Foto: NGI)

Karstein Lied og Steinar Bakkehøi har ikke sett verre tall siden vinteren 1985/86, da hele 22 mennesker omkom i snøskred. De mange dødsfallene den gangen skyldtes blant annet skredulykken i Vassdalen under en militærøvelse i Nord-Norge. 

De mange dødsulykkene denne vinteren skyldes en kombinasjon av spesielle værforhold og en ny type friluftsliv der mange mennesker oppsøker bratt terreng for å kjøre på ski eller med skuter.

– De som skal opp i bratt terreng må ha veldig mye kunnskap og tilpasse turen etter forholdene, understreker Norges to mest erfarne snøskredeksperter.

De første snøskredforskerne

Det fantes ingen organisert snøskredforskning i Norge før Lied og Bakkehøi ble ansatt ved NGI i henholdsvis 1972 og 1973. Lied ble pensjonist i 2008 og Bakkehøi blir pensjonist våren 2011, men begge er fortsatt aktivt interessert i et fagområde som både er et yrke og en stor interesse.

Lied og Bakkehøi har vært sentrale i oppbyggingen av dagens norske og internasjonale kompetanse om snøskred, godt hjulpet av blant annet Krister Kristensen som ble ansatt ved NGI i 1975 og Erik Hestnes som kom i 1976.


Snøskredveteranene Steinar Bakkehøi (t.v.) og Karstein Lied kom til NGI i henholdsvis 1973 og 1972. Bakkehøi er meteorolog mens Lied er geomorfolog, begge fra Universitetet i Oslo. (Foto: NGI)

Oppsummeringen av to lange forskerliv med mange bratte skråninger og mye uteliv i til tider elendig vær kan gjøres veldig kort: Snøskredforskningen har kommet utrolig langt siden starten for snart 40 år siden.

– Men vi trenger fortsatt mer kunnskap om de grunnleggende egenskapene ved et snøskred og samspillet mellom klimaet og terrengformene, understreker Lied.

Tragedien er aldri langt unna

De to NGI-veteranene er takknemlige for å ha hatt en jobb som har gitt både sterke minner og fantastiske naturopplevelser. Men virket som skredekspert har også gitt nærkontakt med mange tragedier.

– Det mest tragiske jeg har opplevd var Vassdalen-ulykken 5. mars 1986, da 16 soldater omkom i et snøskred under NATO-øvelsen Anchor Express. Dagen før hadde vi sendt melding om at ingen måtte bevege seg inn i Vassdalen før vi hadde undersøkt forholdene.

– Men meldingen kom ikke fram til rette vedkommende. Det var en vond opplevelse å være med den første beltevogna inn i Vassdalen etter ulykken, minnes Bakkehøi.

Ulykken førte til at det ble rettet massiv kritikk mot Forsvaret, og regjeringen oppnevnte en granskningskommisjon hvor Lied var et av medlemmene. Det ble skrevet en stor rapport som førte til at Forsvaret satset sterkt på systematisk snøskredkartlegging og -varsling, og det ble innført sikkerhetsprosedyrer som førte til at liknende ulykker er unngått i ettertid.

Konklusjonen er klar: Det går an å beskytte seg mot snøskred, hvis man engasjerer eksperter og lytter til dem.

– På 1970-tallet var det slik i Forsvaret at en snøskredekspert med sersjants grad ble tillagt mindre vekt enn en major uten snøskredkompetanse. Slik er det heldigvis ikke lenger, minnes Bakkehøi.

Bomber og granater


Steinar Bakkehøi og Karstein Lied i dag. Utstrakt bruk av dataverktøy er en viktig del av hverdagen for skredforskere - i tillegg til befaringer i felt. (Foto: NGI)

Karstein Lied hadde erfaring som snøskredekspert allerede før han kom til NGI. Det første oppdraget gikk nemlig ut på å sikre gruvebedriften Norsk Nefelins anlegg på Stjernøy i Finnmark mot skred.

Lied er usikker på om historien er sann, men det ble ham fortalt at Forsvaret noen år tidligere hadde stilt opp med et marinefartøy som skulle skyte ned en truende snøskavl før den ble for stor. Men en av granatene ble skutt for høyt og landet i Sørøysundet på den andre siden av Stjernøya.

To ulike versjoner av historien forteller henholdsvis at granaten sneiet et passerende hurtigruteskip, eller kanskje den landet ved siden av fiskere som gjorde anskrik og lurte på om det var brutt ut krig.

Det er uvesentlig om historien er sann eller ikke, men skredekspertene ved NGI ville gjøre egne forsøk med å utløse snøskred med bombekaster. NGIs skredgruppe meldte seg på intensivkurs hos Forsvaret, og noen dager senere reiste de hjem igjen som de eneste sertifiserte sivile bombekasterne i Norge.

Eksperimentene med kunstig utløsning av snøskred, og viktige deler av NGIs øvrige snøskredforskning, har foregått på Strynefjellet i tilknytning til forskningsstasjonen Fonnbu.

Fonnbu ligger i nærheten av det store snøskredområdet Ryggfonn, som er NGIs feltlaboratorium for snøskredforskning og et av de få store skredløpene i verden som er instrumentert for fullskala-eksperimenter.

De to snøskred-veteranene ristet derfor litt på hodet da en av Norges største aviser nylig meldte at utenlandske eksperter var kommet til Norge for å lære oss om snøskred.

Medienes rolle

Steinar Bakkehøi irriterer seg til tider over journalister som tror at det bare finnes to skredfaregrader: Ingen skredfare, og ekstrem skredfare. Men det var verre før.

– NGI begynte å sende ut skredvarsler for påsken på 1970-tallet, og varslene ble respektert i flere år.

Men så klinket Dagbladet til med en krigsoverskrift om ”Enorm skredfare i Norge”, til tross for at skredfaren egentlig var moderat. Resultatet ble at NGI måtte avvikle skredvarslene i flere år.

– Det var liten vits i å sende ut faglig begrunnede varsler når avisene ga blaffen og i stedet ringte rundt helt til de traff en eller annen selvutnevnt ekspert som mente det var stor eller enorm skredfare, forteller Bakkehøi.

Tabloidavisene drev deretter med skremselspropaganda om skredfaren hver påske i flere år, og dette fortsatte helt til Den Norske Turistforening signaliserte at de ønsket reelle varsler til turistene som motvekt til avisenes skremselsoppslag.

NGI ble bedt om å starte snøskredvarslingen igjen i 1989, og i årene etter har skredvarslene stort sett blitt respektert.

Snøskredforskningens fremskritt

Den norske snøskredforskningens pionerer konstaterte tidlig på 1970-tallet at de trengte en bedre forståelse av hvor det kan gå skred, og hvor langt et skred kan gå.


Skredforskerne overvåker skredutviklingen nøye ifm forsøksskred i Ryggfonn. (Foto: NGI)

– Vi begynte derfor med å studere og kartlegge historiske skredhendelser.

– Dette kunne vi gjøre i Norge fordi fastboende i skredutsatte dalfører på Vestlandet hadde kunnskaper om skred som hadde gått opptil flere hundre år tidligere, og dette brukte vi til å utvikle en statistisk metode for å beregne hvor langt skred kan gå i ulike terrengformasjoner. Metoden ble internasjonalt anerkjent og brukes fortsatt i dag. Det er vi litt stolte av, forteller Lied.

Den neste store oppgaven gikk ut på å etablere et forskningsprosjekt i fullskala ved Ryggfonn på Strynefjellet. NGI-forskerne bygde en 16 meter høy sikringsvoll i dalbunnen og brukte dynamitt til å utløse to-tre store skred i året, 900 meter høyere oppe i fjellsiden.

Det ble montert måleutstyr både på skredvollen og i skredløpet, og forsøkene viste blant annet at snøskredene kunne oppnå en fart på over 200 km/t.

– På instrumentene målte vi trykk på opptil 80-100 tonn per kvadratmeter, nok til å knuse alt som finnes av normale bygg. Denne forskningen ble blant annet brukt til å beregne hvordan man kan konstruere voller som beskytter bebyggelse og andre anlegg i skredutsatte områder, forteller Lied.

Kommunenes ansvar

Et nytt stort prosjekt kom fra Statens Naturskadefond, som ønsket en nasjonal kartlegging av hvilke områder som er utsatt for snø- og steinskred. NGI kombinerte den statistiske metoden med nye digitale kart, som plutselig gjorde det mulig å beregne mulige skredutløp langs hele fjellsider i flere kilometers lengde på relativt kort tid.

Plan– og bygningsloven fastslår at kommunene har ansvaret for at bygg og anlegg ikke blir plassert i skredutsatte områder, og det har kommet flere dommer som har påpekt dette ansvaret.

– Resultatet er at kommunene er blitt ganske flinke til å sjekke skredfaren før de vedtar reguleringsplaner. Det har skjedd en stor forbedring i løpet av disse 40 årene, påpeker Lied.

Plan-og bygningsloven fastslår at det ikke skal bygges bolighus i områder hvor sannsynligheten for skred er større enn 1/1000 i løpet av et år, populært sagt kan man si at området ikke skal rammes av skred oftere enn hvert tusende år i gjennomsnitt. Men det er en stor utfordring å skulle fastsette hvor den grensen går.

– Vi kan ikke ta den lettvinte løsningen og trekke grensen så strengt at store områder i dalbunnen blir båndlagt unødig, for det er ofte store økonomiske og samfunnsmessige interesser knyttet til bruken av disse områdene, tilføyer han.

Steinar Bakkehøi nikker og kommer med et tilleggsønske.

– Regjeringen vil bruke en milliard kroner i året til å skredsikre veier i Norge, men da vil det ta 40 år før alle skredutsatte strekninger er sikret.

– Jeg skjønner godt at myndighetene er opptatt av at veier ikke skal stenges, for det er viktig at for eksempel sykebiler alltid kan komme fram.

– Men vi kunne reddet flere liv hvis vi heller brukte noen av disse tusen millionene på lokal skredvarsling og sikringstiltak for bebyggelsen og heller stengte farlige veier to-tre dager hvert år på grunn av skredfare, avslutter han.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Norsk snøskredforskning siden 1973

Det var en serie snøskredulykker som førte til at Norge fikk en organisert snøskredforskning.

Tre mennesker mistet livet og fire bruk ble ødelagt av et stort snøskred 19. februar 1968, på gården Riise vest for Sæbø ved Hjørundfjorden. Sju ungdommer omkom i en skredulykke ved Oppdal i mars 1969, og i 1970 mistet sju personer livet i et snøskred i et kraftanlegg under bygging ved Folgefonna. I 1971 omkom seks menn og en gutt i et snøskred ved Molaupen i Hjørundfjorden.

Dette kunne ikke fortsette i lengden, og i desember 1972 vedtok Stortinget at det skulle igangsettes organisert snø- og snøskredforskning i Norge. NGI fikk oppgaven med å drive forskning og rådgivning på snø og snøskred.

NGI etablerte en forskningsstasjon på Strynefjellet i 1973. Stasjonen ble utstyrt som en full meteorologisk observasjonsstasjon som i tillegg skulle drive med snøundersøkelser. Stasjonen ble bemannet fredag 4. januar 1974, og den første meldingen til Meteorologisk Institutt i Oslo ble sendt tre dager senere. Den dagen var det 19 kuldegrader, 175 cm snødybde og liten skredfare, ifølge rapporten.

NRK-profilen Arthur Klæbo fra Ålesund har sin del av æren for at det ble etablert skredforskning i Norge. Den taleføre Klæbo mente først det var tull å etablere snøskredforskning i Oslo hvor ”det bare gikk takras”. Men han ble senere en viktig støttespiller.

En januardag i 1981 var Klæbo på NGI for å intervjue Karstein Lied, da det kom melding om flere store skred i Mo i Rana. Klæbo skrev senere i en oppdatert utgave av boken ”Farlige fjell” at ”.. Steinar Bakkehøi var den eneste som hadde lange underbukser den dagen, så han ble sendt nordover”.

– Det var nok ikke helt presist, for jeg hadde hørt om skredet allerede om morgenen og sørget for å ta med meg gummistøvler på jobben. Støvlene kom godt med, for dette var et sørpeskred og ikke et snøskred, minnes Bakkehøi.

Det er enda ikke etablert landsdekkende snøskredvarsling i Norge. Meteorologisk institutt sender ut varsler om skredfare for hele landsdeler. NVE er imidlertid i ferd med å teste et opplegg for regionale snøskredvarsler i samarbeid med Meteorologisk Institutt og NGI. I tillegg kan NGI utforme skredvarsler for konkrete områder på bestilling.