– Hvis du og jeg ikke forstår hva som står i lovene, kan det få store konsekvenser for oss.

Det sier Gunhild Åm Vatn. Hun er førsteamanuensis i anvendt språkvitenskap ved Institutt for språk og litteratur. Siden høsten 2014 har hun, sammen med kolleger og studenter, jobbet med å vurdere og forbedre språk og tekst i noen av Norges mest brukte lover.

Hvis lovtekstene er uforståelig for vanlige folk, kan de i verste fall misforstå dem og handle feil eller på andre måter enn det de har tenkt.

Dersom lovene ikke er forståelige for folk flest får vi et demokratisk problem, forklarer Åm Vatn.

– Det er jo disse tekstene som bestemmer hva som er rett og galt i vår verden, og som vi skal basere våre handlinger på. Da må innholdet i lovene være tilgjengelig for oss, ikke bare for dem som har studert jus og sysler med disse tekstene til daglig.

Gjør enkle grep som viser vei

– Når vi analyserer lovtekstene, ser vi jo på bruken av vanskelige ord og setningsoppbygging og slikt, men også på helheten, innholdsfortegnelse, rekkefølge, tematisk sammenheng.

Det sier Turi Marte Brandt Ånerud. Hun er en av de tre studentene til Åm Vatn, fra emnet Språklig kommunikasjon, som har analysert lovtekstene.

Det største problemet studentene har støtt på i tekstene er at de har korte og lite fortellende innholdsfortegnelser.

– En leser kan finne fire generelle overskrifter som bare har parenteser bak med henvisninger til hvilke paragrafer som finnes i disse hovedkapitlene. Overskriftene kan for eksempel være bare «sluttbestemmelser» eller «generelle bestemmelser», forteller hun.

– Hvis en mor skal hjelpe sønnen sin når han skal inn i Forsvaret, får hun ikke hjelp av disse overskriftene hvis hun lurer på noe helt spesifikt. Sønnen skal kanskje delta på internasjonale oppdrag, hva gjelder for ham i vernepliktsloven da? En detaljert innholdsfortegnelse kan fortelle deg akkurat hvor du finner hva, og hjelpe deg å forstå lovene bedre. Den er som et kart, sier Ånerud.

For at lovene skal kunne forstås av alle, trengs det altså flere og bedre veivisere i teksten, mener språkviterne.

– Man kan også lage innrammingsparagrafer eller innledninger der man forklarer. En leseguide, rett og slett, sier Gunhild Åm Vatn.

Åm Vatn og medarbeiderne hennes har dokumentert metodene sine underveis i analysearbeidet. Rapporten deres er bare en liten del av det store samarbeidsprosjektet «Klart lovspråk», som ble satt igang i 2011. Når lovendringene er vedtatt i Stortinget, skal lovtekstene gjennomgås på nytt av språk- og teksteksperter. Da kan en «oppskrift» på analysemetoder fra NTNUs språkmiljø være kjekk å ha.

Klart og rett

Da prosjektet «Klart lovspråk» ble igangsatt, var det Språkrådet, jurister, lovavdelingen i Justisdepartementet og folk fra Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) som kom sammen om å gjøre språket i lovtekster klarere.

Det var gjennom Gunhild Åm Vatns kontakter i departementene at studentene hennes fikk muligheten til å bryne seg på et lignende arbeid høsten 2013. De fikk analysere et høringsutkast til nye lover fra Barne- og likestillingsdepartementet (BLD), og la frem arbeidet sitt på et lunsjseminar hos departementet våren 2015. Der var også informasjonsrådgivere og kommunikasjonsfolk fra andre departementer til stede, og responsen var overveldende.

– Etterpå kom mange av dem frem og sa «kan dere ikke komme og gjøre sånn hos oss også?», forteller hun.

Det endte med at de fikk et oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). De ville at tekstekspertene skulle gjøre en tekstanalyse og en leseforståelses-undersøkelse av noen av deres lovtekster.

– Det syntes vi var veldig spennende, sier Åm Vatn.

– Det var første gang vi på Språklig kommunikasjon fikk gjøre en tekstanalyse; en normativ analyse av hvordan det bør gjøres, hvordan det skal skrives for at det skal være enkelt å forstå, og sammenligne resultatene med en faktisk leseforståelsesundersøkelse. Stemmer de prinsippene vi er opptatt av? Skal det skrives sånn og sånn?

Forstå, forklare og forenkle

– Tekster vi skriver har mange ulike funksjoner, for eksempel en lovtekst, sier Åm Vatn.

– Den skal fungere for en jurist, men også for en mann på 80 år som har mistet kona si og lurer på om han kan sitte i et uskiftet bo. En lovtekst er en brukstekst og skal gjøre noe for deg i virkeligheten og hverdagen din.

Lovtekster er imidlertid skrevet av jurister og det kan være utfordrende for andre enn juristene selv å forstå meningen bak ordene i en paragraf. Hvorfor er lovtekstene så vanskelige? Noe av forklaringen er nok at teksten skal fungere for mange brukergrupper, tror Åm Vatn.

– Lovtekster inneholder mange skjønnsbegreper. I Opplæringsloven finner du begreper som «tilpasset opplæring» og «tilstrekkelig». Juristene har ikke problemer med å tolke disse begrepene riktig, for de vet hva som ligger i dem. Men vanlige folk kan oppleve dem som ulne, og det gjør det vanskelig for foreldre, for eksempel, å forstå hvilke rettigheter de har.

For jurister er det viktig at lovtekstene er svært presise, fordi det skal gå an å avgjøre skyldspørsmål og juridiske tvister på grunnlag av dem.

– Hvis bestemmelsen i en lov er uklar, vil ofte lovteksten også bli uklar. Dette forplanter seg videre til forskrifter og veiledninger, og da blir det vanskelig for vanlige folk å forstå, sier Åm Vatn.

Referanse:

Vatn, Eriksen og Fjørtoft (red.): Klart lovspråk? Juridiske tekster i et virksomhetsperspektiv. Institutt for språk og litteratur, NTNU. RAPPORT, 2015.