Forestill deg at historien om ditt liv skal føres i pennen - ikke i form av en biografi, men som en saksmappe hos barnevernet. Kan en offentlig journal si noe som helst om bakgrunnen for våre liv og handlinger?

Eivind Engebretsen mener det formelle journalspråket som føres av barnevernet, ikke er egnet til å gjenfortelle klientenes livssituasjon. Nå tar han doktorgraden ved Universitetet i Oslo på sin avhandling “Barnevernet som tekst - nærlesning av 15 utvalgte journaler fra 1950- og 1980-tallet”.

- Når man vet at en formulering i barnevernets journaler kan forandre et menneskes liv, er det bekymringsfullt dersom klientene ikke kjenner seg igjen i barnevernets sakspapirer, sier Engebretsen.

Han mener språket i journalene fører til at mange klienter blir fremmedgjorte i forhold til sin egen historie og identitet.

Ønsker klientkurs og samskrivning

I avhandlingen har Engebretsen først og fremst sett på saksbehandlernes språklige utfordringer. Likevel er han opptatt av at også klientenes evne til å formidle sine egne historier må kunne høynes, for eksempel gjennom klientkurs.

- Jeg håper avhandlingen skal inspirere til nytenkning innenfor offentlige instansers journalføring. Blant annet bør man kunne åpne for større samarbeid mellom klient og saksbehandler om tekstinnholdet i journalene, sier han og nevner mulige metoder som samskriving og kritisk samlesning.

Søkte andre bruksområder

Lenge fordypet han seg i Jacques Derridas og Julia Kristevas språkteorier. Idèhistorikeren forteller at han etter hvert fikk det for seg at teoriene også måtte ha en bruksverdi i forhold til mer enn akademiske tekster og skjønnlitteratur.

- Jeg bestemte meg for å analysere byråkratiske saksdokumenter - disse små grå tekstene som man vanligvis ikke tenker på i et språkperspektiv, sier han selv.

Engebretsen er nøye med å påpeke at avhandlingen ikke er en kritikk av Barnevernets saksbehandlere. I analysen fokuserer han på “skriveren” som en språklig instans, og ikke på saksbehandleren som person.

- Jeg er ikke ute etter å gjøre Barnevernets saksbehandlere til syndebukker. Eventuelle skjevheter mellom journalføringen og klientenes oppfatning av sin egen situasjon oppstår ikke av vond vilje. Også saksbehandlerne er presset fra mange kanter og sliter med å få uttrykt nyansene i klientenes historier innenfor journalspråkets rammer, sier han.

Leseverktøy

- Min målsetting har vært å vise at moderne språkteori og tekstvitenskap kan benyttes som verktøy til analyse og diskusjon av barnevernet. Jeg mener de anvendte metodene bør ha stor verdi som redskap til kritisk lesing av barnevernjournaler og være et godt redskap for institusjoners selvevaluering.

Engebretsens sammenlikning av tekster fra 1950-tallet og 1980-tallet viser at barnevernets kontroll av barn og foreldre verken er blitt svekket eller forsterket, men den har blitt mer subtil.

Utviklingen mellom disse to periodene preges av en reorganisering av kommunikasjonen innenfor barnevernet. Etterkrigstidens juridiske språkbruk er erstattet med det nye sosionomfagets terminologi. Sentrale begrep som “forklaring” er blitt til “samtale”. “Undersøkelse” er blitt til “samarbeid” og “inngrep” er blitt til “kontrakt”.

Innarbeidete begreper

- Dette er ikke bare hverdagsord, men innarbeidete begreper som innebærer visse krav til både skriver så vel som klient, sier Engebretsen og illustrerer med et eksempel.

- En innvandrerjentes problem blir karakterisert som “tilpasningsvansker”. Hun blir tilbudt flere boliger, men er ikke fornøyd med noen av dem. Selv gir jenta uttrykk for at hun ønsker seg en leilighet som ligner på den en venninne av henne har.

- Skriveren uttrykker frustrasjon over jenta og karakteriserer henne som “vanskelig”. Etter hvert må hun skrive under på en “kontrakt” om at hun vil “samarbeide” om å finne en bolig. På den måten blir et inngrep fra barnevernets side gjennom språkbruk fordekt som en frivillig avtale, sier Eivind Engebretsen.

Les mer om Engebretsens disputas