Svette og melkesyre har ikke vært hovedtemaer i Fastings forskningsprosjekter. Hun er mer opptatt av de sosiale sidene ved idretten. For eksempel hvordan kontakten mellom foreldre og barn styrkes gjennom å trene sammen, eller hvordan idrettslag kan gi ensomme mennesker tilhørighet og identitet. Forhold ved idretten som ikke er prestasjonsfremmende, men som er viktige for et samfunn og for enkeltindividers livskvalitet.

Kari Fasting er opptatt av anvendt forskning, og forteller med stort engasjement om betydningen av et tverrfaglig forskningsprosjekt hun ledet i 1981-82. Hun var dengang invitert som gjesteprofessor til Institut for Idræt ved Odense Universitet i Danmark. I prosjektet “Idræt/mosjon som trivselsskapende faktor - et tilbud til arbeidsledige” fant man blant annet at det å delta i et treningsopplegg to ganger i uken over tre måneder førte til mindre angst og depresjon, nedgang i bruk av sovemedisiner og smertestillende tabletter, mindre fysiske plager og økt trivsel og livskvalitet. Etter modell av prosjektet ble det de påfølgende år satt i gang prosjekter kalt “idræt på dagtid” mange steder i Danmark. Disse aktiviserer i dag flere tusen mennesker, ikke bare arbeidsløse, mens også andre samfunnsgrupper som det passer å drive trening og mosjon på dagtid.

Breddeidrett og kvinneidrett

Som kvinnelig pioner innen et maskulint og mannsdominert fag, er hun ikke uvant med å bli tiltalt som Mr. Fasting eller å få slips i presang på seminarer. Kanskje er det slike opplevelser som har gjort henne fandenivoldsk nok til å foreslå at staten heller bør bruke penger på å skaffe barnevakt til småbarnsmødre som trener aerobics, enn å finansiere toppidrettsutøvere som går til gull for Norge. Ikke vet vi. Sikkert er det i hvert fall at breddeidretten og kvinneidretten ligger Fastings hjerte nærmest.

- Samfunnet må legge forholdene til rette for at kvinner og menn får anledning til å drive idrett på like vilkår. Slik er det ikke i dag, slår hun fast og fortsetter:

- Vi har kunnskap nok til å tilrettelegge idrett for kvinner. Men det mangler vilje. Man later som om idretten er kjønnsnøytral og at likestilling eksisterer. Det stemmer ikke i praksis.

Fasting mener at den organiserte idretten er tilrettelagt for menn. Derfor må kvinner benytte seg av dyre, private løsninger for å finne det interessant å trene. - 39 prosent av medlemmene i Norges Idrettsforbund er kvinner, men spørreundersøkelser viser at det er like mange kvinner som menn som er fysisk aktive. Det betyr at flere kvinner er utenfor den organiserte idretten. Det er det verdt å dvele ved i forhold til offentlige midler, synes hun.

Aksjonerte for Holmenkollstafetten

Fastings engasjement for kvinnesaken er ikke av ny dato. Allerede på 1970-tallet stod løperjenta med gull og sølv i friidretts-NM på barrikadene. Den gang aksjonerte hun for kvinnelig deltakelse i Holmenkollstafetten. Tanken på et idrettsprofessorat lå milevis unna.

I år er det 24 år siden kvinner første gang fikk lov til å delta i Holmenkollstafetten og 11 år siden Kari Fasting ble utnevnt til første kvinnelige professor ved Idrettshøgskolen og i Norden. Det skulle gå hele ti år til før Fasting fikk gleden av å dele denne førsteplassen. I fjor ble Kari Bø utnevnt som den andre kvinnelige professoren i dette faget i Norden. Det går altså fremover, om ikke akkurat med sprintfart.

Sportsjenta fra Kristiansand hadde ikke som mål å bli professor i idrett. Det var gymlærer hun skulle bli. For å samle poeng til Statens Gymnastikkskole begynte hun å studere tysk på universitetet. Med et grunnfag kom hun inn på gymnastikkskolen. Men etter mye bøy og tøy og strekk konstaterte hun at universitetsfagene hadde gitt mersmak, og endte like godt opp med en magistergrad i pedagogikk og psykologi som støttefag. Faglig identifiserer Fasting seg likevel mest med sosiologene:

- Når jeg begynte å publisere internasjonalt var det naturlig å gå til sosiologiske tidsskrifter, siden folk som jobbet med de problemstillingene jeg var opptatt av, var sosiologer. Nå har jeg ansvar for idrettssosiologien ved Norges idrettshøgskole.

Ensomt på toppen

I dag er altså Fasting tilbake i et vanlig professorat ved Idrettshøgskolen, med både forskning og undervisningsplikt. Begge delene er det svært lenge siden hun har holdt på med. Hun har i mange år levd et liv som administrator. Da hun ble utnevnt som rektor ved Idrettshøgskolen i 1987, hadde hun i seks år vært leder av Høgskolerådet. I fire år satt hun som høgskolerektor, før hun fikk nok.

- Skolen hadde vært gjennom en turbulent periode da jeg ble rektor. Den hadde ikke hatt noen rektor før, men en direktør. Da vi skulle få samme struktur som universitetene, var diskusjonene om overgangen mange og høylytte. Jeg mente hele tiden at den nye strukturen var uhyre viktig. Det gjorde meg ikke noe at det blåste på toppen, det er naturlig i slike stillinger. Men selv om jobben som rektor var utrolig lærerik og spennende, kunne den også være ubehagelig. Jeg har alltid jobbet veldig mye og gjør det fortsatt, men som rektor hadde jeg ikke ett minutt fri. En slik arbeidssituasjon er vanskelig hvis du vil leve i et parforhold, sier hun med en ettertenksomhet som overbeviser oss om at hun taler ut fra erfaring.

Etter at Kari Fasting hadde vært rektor i fire år, reiste hun til USA for å være gjesteprofessor på psykologisk institutt ved UCLA (University of California and Los Angeles).

- Da jeg kom tilbake for tre år siden, hadde jeg ikke undervist på 12 år. Det var et sjokk å sette i gang igjen. Studentene var så lite kritiske. Det var mye vanskeligere å dra i gang diskusjoner enn jeg kunne huske at det var tidligere. Jeg ønsket å ta opp temaer i forelesningene mine som var relatert til pensum, men som likevel ikke var direkte sammendrag av pensum. Dette frustrerte studentene, som helst ville ha kopier av overheadene mine. Denne endringen hos studentene har nok noe med hele studentsituasjonen å gjøre. Mange har full jobb ved siden av studiene, og leser bare i rykk og napp. Vi legger på vår side opp til at de skal være heltidsstudenter.

Fasting har så mye kondisjon i snakkemusklene og så mye engasjement at det ville være synd om hun ikke slapp inn i auditoriene og ut på spennende forskningsfelt. Det siste brenner hun mest for.

- Jeg er veldig glad i forskningen. Jeg visste at det ville bli vanskelig å komme tilbake til en forskerstilling etter lang tids fravær. Det var nå eller aldri. I løpet av årene jeg har vært borte er det skjedd utrolig mye innenfor både vitenskapsteori, metode og kjønnsforskningen. Faglig prøver jeg å ha et kritisk feministisk perspektiv på det jeg holder på med. Forskningen om idrett og kjønn er blant annet opptatt av i hvilken grad og under hvilke betingelser idretten kan bidra til og endre og/eller forsterke kjønnsordningen i samfunnet. Slik kan forskningen om kjønnsrelasjoner i idretten bidra til ny kunnskap som kan være av betydning langt utover idrettens egne rekker.

Fra å være opptatt av konflikten mellom det å være kvinne og det å være idrettsutøverkvinne, er Kari Fasting i dag mer opptatt av idrettsfaglige problemstillinger knyttet til kjønn, makt og kultur.

- Jeg har blant annet stilt spørsmål om kvinner har en egen, skjult idrettskultur. Grete Waitz-løpets karakteristika og utvikling, fra 3000 til 40 000 deltakere, har interessert meg, og jeg har intervjuet deltakere i løpet, for å få svar på dette.

Kjønnsperspektivet er oppdaget

Kari Fasting har hatt gleden av å se kjønnsperspektivet gradvis få innpass, både innenfor idrettsforskning og idrettspolitikk. I det nye programmet “Idrett, samfunn og frivillig organisering”, som er lagt under Området for kultur og samfunn i Forskningsrådet, er ett av emnene idrett og kjønn. Programmet er finansiert av Kulturdepartementet.

- Det er bra at myndighetene ønsker å få et bedre kunnskapsgrunnlag for politiske vedtak innen idretten. For mitt institutt, Institutt for samfunnsfag, er det nye programmet positivt, ikke minst fordi de områdene og problemstillingene som man ønsker å få belyst, ligger så tett opp til det vi selv prioriterer. De som jobber med idrettsforskning innenfor en naturvitenskapelig tradisjon, er mer urolige i forhold til det nye programmet, forteller Fasting. En del av denne forskning, som tidligere lå under det gamle tverrfaglige programmet for idrettsforskning, som ble avsluttet i fjor, faller nemlig bort.

- Faren med det nye programmet er at forskningen blir for mye styrt. Det stimulerer ikke til tverrfaglige prosjekter, noe som er viktig innenfor idrettsforskningen, sier hun.

Toppidrett skaper ikke bredde

Idrettsprofessoren er ikke redd for konflikter. Hun elsker dem ikke, men mener de bør på bordet. Hun er for eksempel sterkt kritisk til at Idrettshøgskolen skal bli betraktet som “idrettens institusjon”, hvor alt som er forbundet med idrett, skal defineres som positivt. - Dette er en total misforståelse. Vi må også drive med kritisk forskning på idretten.

Kritisk kan Fasting definitivt være. Mens vi intetanende lå på sofaen under OL i vinter og solte oss i glansen av norske gullmedaljer, sendte professoren en kronikk til Aftenposten hvor hun talte idrettsledere, ja, sågar vår Nagano-besøkende statsminister, midt imot. Som den gode forsker hun er, slo hun dem i hodet med fakta: Det er vanskelig å dokumentere at toppidrett skaper bredde. Det er tvert imot slik at mens våre idrettshelter Alsgaard, Dæhlie, Aamodt og Kjus har forsynt seg grådig av gullmedaljene, har stadig færre norske menn og kvinner selv tatt på seg skiene.

- Ja, og dessuten er jo toppidrett ikke spesielt sunt, sier hun så frekt som det er mulig for en fin dame med stram hestehale fra Sørlandet å uttrykke seg.

- OK, jeg kan gå med på at toppidrett kan virke samlende for en nasjon, nøler hun seg forsonende frem til. Før hun så kaster seg utpå igjen:

- Men hvorfor er det egentlig så viktig at akkurat Norge vinner? I et flerkulturelt samfunn er det vel viktigere å bryte ned nasjonale skiller, heller enn å bygge dem opp?

Internasjonalt engasjement

Det aner oss at Fasting synes nordmenn flest, og sportsidiotene spesielt, har en tendens til å bli noe navlebeskuende. Selv har hun et sterkt internasjonalt engasjement. Hun har i mange år vært aktiv i internasjonale organisasjoner i idrettspsykologi og idrettssosiologi, og vært president i The International Sport Sociology Assosiation (1992-95). Hun er en av grunnleggerne, og i dag også visepresident, i “Womens Sport International”, en paraplyorganisasjon som arbeider for at kvinner skal få bedre muligheter til å drive fysisk aktivitet og idrett. I forbindelse med at hun har holdt foredrag på mange internasjonale konferanser, har hun besøkt en rekke land og er blitt interessert i andre lands “idrettskulturer”.

Nylig har hun vært i Tyrkia, hvor hun har gjort et feltarbeid sammen med en professor Gertrud Pfister fra Berlin.

- Vi har sett på hvilke muligheter tyrkiske kvinner har til å drive idrett, og hvilken betydning kjønn, religion og utdanning har i denne sammenhengen. Tyrkiske universiteter, idrettsklubber og private helsestudioer er besøkt. Svært få kvinner driver idrett i Tyrkia, av ulike grunner. Forskjellen mellom by og landsbygd er enorme. De få kvinnene som driver idrett, bor i byene og driver konkurranseidrett. Mosjonsidrett for kvinner er ukjent.

Mer oppløftende resultater på idrettens vegne har hun fått gjennom et forskningsprosjekt som hun leder, og som nå er i ferd med å avsluttes. Hensikten med dette prosjektet er å undersøke kvinners individuelle og sosiale erfaringer i idrett. Hvilken betydning kan, og har idrett for kvinner? På hvilken måte integreres idrett i kvinners liv? Hva betyr trening og mosjon for kvinner, spesielt når det gjelder deres oppfatning av maskulinitet og femininitet, egen kropp, selvbilde, personlighetsutvikling og sosiale relasjoner? Kvinner i Norge, Storbritannia, Tyskland og Spania er intervjuet.

- Vi har intervjuet kvinner som driver med fotball, tennis, rytmisk sportsgymnastikk og aerobic. Resultatene viser at idretten kommer veldig positivt ut. Den betyr slett ikke alt for kvinnene, men mange kunne ikke tenkt seg et liv uten idrett, forteller hun.

Viktig for helsen

Vi kommer ikke helt unna svetten og melkesyren. Selv om hun i forskningen sin har vært mer opptatt av de sosiale sidene ved idretten, er hun også opptatt av at trening gjør godt for den fysiske helsen. Tilfellene av hjerte- og karsykdommer eller kreft i Norge blir dessverre ikke færre selv om Bjørn Dæhlie skulle ta aldri så mange VM-gull. Her må vi nok bidra litt selv også.

- Og den type trening vi trenger for å forebygge slike sykdommer, har ingenting med toppidrett å gjøre, sier hun.

Fasting stiller ikke så store krav til oss, men vi må opp av sofakroken noen ganger i uken. Selv tar hun seg nå og da en svipptur rundt Sognsvann, men det er bare for å få fart på hjertepumpen.

- I forhold til andre idretter er jogging fryktelig kjedelig, men det tar liten tid i en travel hverdag. Det er moro å spille tennis, og veldig moro å spille golf. Og så rir jeg da, en dag i uka. Prøver å holde kroppen ved like, men det blir altfor lite. I snitt gjør jeg en eller annen form for trening to til tre ganger i uken, sier hun litt misfornøyd. For oss som synes trening to til tre ganger i uken er imponerende, trøster hun oss med at hun ikke lever asketisk verken i mat- eller vinveien.

- Jeg spiser altfor mye. Og jeg elsker å lage maten selv. Matlaging er det mest nedstressende jeg vet om. Når jeg har middagsgjester, lager jeg nesten alltid nye retter. Dessuten er jeg forferdelig glad i vin, og jeg registrerer at den bare blir dyrere og dyrere jo eldre jeg blir, ler Kari Fasting.