«Jeg falt ned i et hull på fortauet fordi det var arbeid som pågikk, og jeg hadde ikke oppdaget dette. Da jeg påpekte manglende varsling av arbeidet, fikk jeg svar tilbake: Men du har jo ikke noe ute alene å gjøre, du som er blind.»

Slik beskriver en kvinne som er synshemmet og bruker mobilitetsstokk, ett av tilfellene hun har opplevd som fotgjenger i Oslos gater. 

Hun er en av 14 personer med funksjonsnedsettelser som teolog og forsker Inger Marie Lid ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har intervjuet i et forskningsprosjekt. Lid har sammen med HiOA-kollega Per Koren Solvang forsket på tilgjengelighet for sårbare fotgjengere.

– Vi trenger kunnskap fra mennesker med funksjonsnedsettelser, blant annet for å lære mer om hvilke hindringer en fotgjenger som er blind eller bruker rullestol, møter. Målet må være å skape en menneskevennlig by som er tilgjengelig på en likeverdig måte for alle, sier Lid.

Går glipp av urbane kvaliteter

Lid har intervjuet personer med syns- og bevegelseshemning om barrierer de møter i byens offentlige rom. Intervjuene ble gjennomført som gå-intervjuer – hvor intervjuperson og intervjuer gikk sammen gjennom offentlige rom, gater og plasser i Oslo.

– Byens kvaliteter er viktige for oss alle. Mennesker som aldri spaserer en tur i byen, går glipp av urbane kvaliteter, som for eksempel å høre på gatemusikk og sette seg ned på en kafé. Møte kjente og oppleve å være en del av gatelivet. Dessverre er det slik at byens gater og offentlige rom ikke er like godt tilgjengelige for alle, sier hun.

– Universell utforming er en strategi som skal gi likeverdig tilgjengelighet allment, men så langt er det for lite forskning som kan underbygge gjennomføringen av denne strategien. Myndighetene svikter når de ikke sikrer godt nok kunnskapsgrunnlag for universell utforming, understreker Lid.

Hun tilføyer at utilgjengelighet er en form for diskriminering som det krever kunnskap å forhindre.

For mye vekt på teknikk

I januar presenterte barne- og likestillingsminister Solveig Horne regjeringens nye handlingsplan for universell utforming.

Lid mener det er lagt for lite vekt på forskning og undervisning i handlingsplanen.

– Hvis vi skal komme nærmere et samfunn som ikke diskriminerer på grunn av funksjonsevne, er det nødvendig å styrke både forskning og undervisning for å utvikle ny kunnskap, sier hun.

 – Vi er i denne studien særlig interessert i de mellommenneskelige forholdene og mangfoldet, som i liten grad vektlegges i regjeringens handlingsplan.

Hvordan opplever forskjellige mennesker bymiljøet? Lid mener legges det for mye vekt på det tekniske når vi snakker om universell utforming.

– Det blir redusert til ramper og tekniske spesifikasjoner. Men det handler grunnleggende sett om likeverdige muligheter for samfunnsdeltakelse og medborgerskap, sier Lid.

– Fotgjengerne er byens hovedpersoner

Hun mener at et godt bymiljø preges av tilgjengelighet for alle mennesker. En tanke om byen som menneskevennlig og hvor transportbehovene er knyttet til menneskers mulighet for å ta del i bylivet.

Lid trekker frem fotgjengerne som byens hovedpersoner og mener at dette bør være utgangspunktet for byplanlegging i både kommuneplaner og handlingsplaner.

– Faren er at vi reduserer universell utforming til tekniske forskrifter. Vi må ikke glemme at dette handler om menneskers handlingsrom og muligheter for å ta del i arbeidslivet, kulturlivet og bare det å kunne gå gjennom en gate og sette seg ned på en benk, sier hun.

– De holdninger som preger samfunnet, kan bety mye for den enkeltes mulighet til å oppleve frihet. Hvis det ikke forventes at de som har funksjonsnedsettelse skal kunne delta på linje med andre, blir det heller ikke lagt til rette for dette, påpeker Lid.

Ulike behov

Utfordringen er hvordan vi skal klare å utforme samfunnet og omgivelsene slik at det tas hensyn til alle menneskers behov, både småbarn, eldre, gravide, folk som bruker rullestol, svaksynte og blinde.

En synshemmet har for eksempel bruk for tydelige skiller mellom fortau og vei for å orientere seg mens en rullestolbruker ønsker lavest mulig fortauskant.

Et annet eksempel på det som kan oppleves som en barriere, er benker uten armlener. For mange med funksjonsnedsettelse, så betyr det at du kanskje klarer å sette deg ned, men ikke å reise deg opp.

Trikkelinjene på Aker Brygge er et eksempel på et fellesområde som kan oppleves utrygt for synshemmede.

– Mange ser eller hører ikke trikken som kommer, og det er ikke klare skiller mellom trikkelinjer og fotgjengerområde, forklarer Lid.

– De som jobber med byplanlegging, kan ikke bare tenke på den gjennomsnittlige byborgeren, som kanskje kan se og flytte seg raskt, men må også tenke på mennesket gjennom hele livsløpet. I alderdommen så vil jo mange mennesker oppleve bevegelsesvansker og synssvekkelser, sier hun.

– Mange opplever utrygghet

HiOA-forskeren forteller at mange av personene hun intervjuet, opplevde en utrygghet som helt klart påvirket oppfattelsen av tilgjengelighet.

– De hadde et stort behov for å planlegge i detaljer før de for eksempel skulle ut på en gåtur i byen, sier Lid.

Den utryggheten som mange opplever er både materiell – for eksempel at du ikke finner noen steder å sette seg, eller ikke kommer ned fra en høy fortauskant. Men det gjelder også sosialt. Når du går i en travel gate, så risikerer du å ikke bli tatt hensyn til av andre trafikanter og at usikkerheten ikke forstås.

Og saken har flere sider.

– På den ene siden så ønsker og trenger du forståelse for den situasjonen du er i. På den andre siden så ønsker du å bli sett på som en vanlig byborger, understreker hun.

Lid legger til at det nettopp er annerledeshet som bør prege et byrom.

– Det er dette vi liker med byen. Mangfoldet.

Referanse:

Lid, I. M., & Koren Solvang, P. (Dis)ability and the experience of accessibility in the urban environment. Alter - European Journal of Disability Research, 14, 2015. doi:10.1016/j.alter.2015.11.003. Sammendrag.