Kosovos statsminister Hashim Thaci stemmer ved lokalvalget i 2009. Dette var det første demokratiske valget etter at Kosovo erklærte seg uavhengige året før. Ifølge den nye studien er Kosovo et godt eksempel på en stat der borgerne knapt hadde noen innflytelse på grunnlovsarbeidet, men hvor demokratiet har økt likevel.

Demokrati skapes ovenfra

Motsatt av hva mange har trodd, bidrar ikke folkets deltagelse til mer demokrati i konfliktrammede land. Fungerende demokratier skapes ovenfra, av politikere.

27.5 2015 05:00

Norge har i mange år engasjert seg i fredsskapende og demokratibyggende tiltak rundt om i verden.

På 1990-tallet ble det skrevet nye grunnlover i et stort antall land hvor det hadde vært krig, konflikter eller hvor autoritære ledere hadde styrt.

I dette arbeidet har det vært opplest og vedtatt at om vanlige borgere får delta med å skape landets nye grunnlov, så vil det bidra til mer demokrati.

Akkurat som vår egen feirede grunnlov av 1814, så bør nye forfatninger i konfliktrammede land bygges på folkelig deltagelse.

Sett på demokrati i 48 stater

Knapt noen har brydd seg om å se nærmere på dette premisset, før doktorgradsstudenten Abrak Saati ved Umeå universitet i Sverige nå har lagt de mange nye demokratiene under lupen.

Da hun gjorde det, fant hun noe overraskende.


Abrak Saati finner at i 24 av til sammen 48 stater hun har undersøkt, har demokratiutviklingen gått jevnt framover. I 11 stater gikk det først bedre, så dårligere med demokratiet. I 10 stater har det gått jevnt dårligere.

I arbeidet med doktorgraden sin har Saati sammenlignet og analysert i alt 48 stater i Sør-Amerika, Afrika, Asia og Europa.

I flere av disse fikk borgerne bli med på skrivingen av nye grunnlover. Disse landene er sammenlignet med andre land i samme situasjon, hvor nye grunnlover utelukkende er skapt av en politisk elite og jurister.

Saati har sett på hvordan det gikk.

Konklusjonen hennes er at den folkelige deltagelsen i grunnlovsarbeidet, ikke fikk noen betydning for utviklingen av demokrati.

Saati finner flere eksempler på at omfattende folkelig deltagelse i arbeidet med nye grunnlover, ikke førte til noen god demokratiutvikling. Samtidig finner hun flere eksempler på stater der folket ikke ble trukket inn i grunnlovsarbeidet, og hvor det har skjedd klare demokratiske forbedringer.

Kosovo og Øst-Timor

– To eksempler på det siste er Kosovo og Øst-Timor. Her hadde borgerne knapt noen innflytelse på grunnlovsarbeidet, og likevel har demokratiet økt. Det samme ser jeg i flertallet av landene hvor grunnloven ble skapt av en politisk elite, sier Saati i en pressemelding fra Umeå universitet.

– Samtidig har demokratiet minsket i flere land der borgerne fikk ha større innflytelse på arbeidet med grunnloven.

Kenya og Zimbabwe

I avhandlingen sin konkluderer Saati med at det ikke er den folkelige deltagelsen som er avgjørende for om en ny grunnlov skal lykkes med å gjøre en tidligere konfliktrammet stat til et velfungerende demokrati.

I stedet er det politikernes evne til å samarbeide som er avgjørende for om demokratiutviklingen går riktig vei, mener hun.

Abrak Saati har sett spesielt på to land i Afrika, Kenya og Zimbabwe. I begge disse landene fikk folket delta under skrivingen av nye grunnlover. Likevel har utviklingen gått vidt forskjellig vei.

I Kenya har politikerne lenge samarbeidet med hverandre, på tvers av partigrenser. Nye politiske partier og partikonstellasjoner dannes med jevne mellomrom. Slik har mange politikere vært kolleger og mange kjenner hverandre godt. Historien har på denne måten lært både gamle og nye kenyanske politikere når det fungerer å samarbeide og når det ikke fungerer.

– Dette har bidratt sterkt til at demokratiet i Kenya øker, sier Saati.

I Zimbabwe finnes det ingen tradisjon for samarbeid på tvers av partigrenser. Tvert imot har det regjerende partiet ZANU-PF helt siden selvstendigheten holdt landet i et jerngrep og møtt opposisjonen med vold og trakassering. Uten kultur for samarbeid mellom politikere og partier, har demokratiet i Zimbabwe utviklet seg klart negativt.

Referanse:

Abrak Saati: «The Participation Myth: Outcomes of participatory constitution building processes on democracy», Statsvetenskapliga institutionen, Umeå universitet. Sammendrag

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Forskjellig demokratiutvikling

 

Eksempler på land hvor demokratiutviklingen har gått jevnt framover: Albania, Bosnia-Hercegovina, Kambodsja, Ghana, Guatemala, Ungarn, Irak, Kosovo, Moldova, Nigeria, Romania, Rwanda, Serbia og Sør-Afrika

Eksempler på land hvor demokratiutviklingen gikk framover, for så å stanse opp: Uganda, Kenya, Etiopia, Thailand, Øst-Timor, Afghanistan, Georgia, Paraguay og Brasil.

Eksempler på land hvor demokratiutviklingen har gått i negativt retning: Bolivia, Niger, Aserbajdsjan, Kroatia, Colombia, Namibia, Libanon og Zimbabwe.

I de tre landene Venezuela, Mosambik og Angola har det ikke vært noen endring i demokratinivået.

Kilder: Abrak Saati og Freedom House