Demokratiet er ingen selvfølgelighet. For store deler av verdens befolkning er en demokratisk styreform ukjent.

Velstand viktigst for demokrati

Alle land kan bli demokratiske, uansett styreform i dag. Velstand betyr mer enn religion for demokratiseringen.

2.12 2014 07:08


Carl Henrik Knutsen, professor ved Institutt for statsvitenskap.

De svenske statsviterne Mikael Sandberg og Max Rånge har analysert de politiske systemene i alle land i verden helt tilbake til 1789. Forskerne ved Högskolan i Halmstad har funnet ut at demokrati spres fra land til land – det vokser ikke frem innenfor et enkelt land uten påvirkning. Det betyr at alle typer ikke-demokrati til slutt kan bli et demokrati.

Der det ikke så ut til å være mulig

– De senere årenes historiske begivenheter og forskning viser at demokrati kan oppstå i kontekster man tidligere ikke trodde var mulig, bekrefter Carl Henrik Knutsen.

Knutsen er professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitet i Oslo. Han tenker blant annet på landene i Øst- og Sentral-Europa, flere land i Øst-og Sørøst-Asia og ikke minst land i Afrika sør for Sahara.

– Tunisia er et nyere eksempel, som ofte blir glemt i skyggen av det som skjer av militærkupp og mangel på demokrati i Egypt, legger han til.


Den rosa fargen markerer demokratiske land. Antallet begynte å vokse gradvis tidlig på 1800-tallet.

Tregere utvikling

Forskningen tyder på at bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger kan forklare mye av hvorfor noen land blir demokratisert og andre ikke. Men den forklaringen gjelder ikke i like stor grad i de arabiske landene. Der er demokratiutviklingen tregere og mer uforutsigbar.


Albrecht Hofheinz ser etter politiske forklaringer.

Det har ikke Mikael Sandberg og Max Rånge klart å finne forklaringen på. – Det krever videre analyse, fastslår de.

Albrecht Hofheinz er førsteamanuensis i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Han mener det ikke finnes noen automatisk sammenheng mellom islam og fravær av demokrati, og at årsakene må søkes i politiske sammenslutninger.

– Mange mennesker i muslimske land har over lang tid gitt uttrykk for at de vil endre det herskende styresettet. At de som oftest ikke lykkes, skyldes ikke religion, men konkrete interne og globale maktkonstellasjoner, sier Hofheinz.

Carl Henrik Knutsen mener at det er vanskelig å si konkret hva dette kan skyldes. Men også han mener at det kan være snakk om andre forklaringer enn religion.

– Det samme ble sagt om katolske land for noen år siden, da de var ikke-demokratiske, men dette endret seg plutselig da land i Sør-Europa og Latin-Amerika ble demokratisert, sier Knutsen.

Modernisering på vei

Bjørn Olav Utvik er professor og historiker med Midtøsten som spesialfelt ved Universitet i Oslo.

Han mener at det ikke er vanskelig å forklare hvorfor det tilsynelatende er liten sammenheng mellom økonomisk rikdom og demokratisering i den arabiske verden.


Bjørn Olav Utvik peker på at de landene i den arabiske verden ikke er blitt rikere gjennom noen bred modernisering.

– Stort sett i verden er land med høyt BNP per innbygger også land som har gått gjennom en bred og omfattende industrialisering og en parallell modernisering av de fleste sektorer. Dette har produsert en utdannet middelklasse og etterhvert en utdannet og organisert arbeiderklasse, som har drevet fram større frihet og mer inkluderende politiske systemer, sier Utvik.

Men de landene som har høyest BNP per innbygger i den arabiske verden, har ikke kommet dit gjennom bred modernisering. Dette er land som inntil for få tiår siden var de minst utviklede, men som nå har blitt styrtrike gjennom funn av omfattende olje-og gassressurser.

– Rikdommen har riktignok i neste omgang finansiert en rask modernisering. Nå ser man at det vokser fram en utdannet middelklasse som helt etter oppskriften også begynner å stille krav til politiske rettigheter, sier Utvik.

Men slike prosesser tar tid.

– Dessuten har fyrstene, med et visst hell inntil videre, kunnet bremse kravene på deltakelse ved å tilby statsborgerne veldig rask vekst i levestandard.

Utvik forklarer videre at det meste av arbeidet i mange muslimske land blir utført av underbetalte gjestearbeidere uten rettigheter. Derfor finnes det knapt noen nasjonal arbeiderklasse som kunne bidratt til kravet om endring, mener han.

 

Datasettet MaxRange1 fra Max Rånge på Högskolan i Halmstad rangerte verdens land fra 1 (minst demokratisk) til 100 (mest demokratisk). Dra musepekeren over illustrasjonen og se hvor demokratiske de ulike landene var i perioden 2006-2013, eller spill av for å følge utviklingen i ett enkelt land (i dette tilfellet Afghanistan).

 

Referanse: 

Rånge, Max og Sandberg, Mikael: “Civilizations” and Political-Institutional Paths: A Sequence Analysis of the MaxRange2 Data Set, 1789 – 2013*, Social Science Research Network August 2014. 

 

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Slik ble forskningen gjort

MaxRange er verdens største innsamlede database i sitt slag, med månedlig informasjon om de politiske styresettene i 200 regimer fra 1789 og frem til i dag.

Ut fra denne informasjonen har det vært mulig å definere og klassifisere den politiske utviklingen i alle verdens stater. 

Forskningsprosjektet er oppkalt etter skaperen Max Rånge.