19. november 1852 ble denne kraftsalven avfyrt i Morgenbladets spalter:

«Verken jøderne eller jesuittene med al deres snuhed tilsammenlagt ville kunne udrette saa meget ondt som mormonerne, hvis de skulle faa riktig fodfæste her i landet. Deres plan er ikke mindre, end at nedrive og omstøbe religion og statsforfatning for at faa indført sit eget fordærvelige kram.»

Dette var året etter de første mormonske misjonærene kom til Norge. Mange av dem var selv norske utvandrere som hadde konvertert i USA og som nå ble sendt tilbake for å omvende nye tilhengere i gamlelandet.

Vant debatter mot kirken

– Det som skilte mormonene fra for eksempel kvekerne tidligere, var at de var veldig pågående i sin misjonsvirksomhet, sier historieprofessor Frode Ulvund ved Universitetet i Bergen.

Det høye aktivitetsnivået ga fort resultater, både i Norge og nabolandene. Fra 1850 og frem til århundreskiftet konverterte omkring 45 000 skandinaver til mormonismen, aller flest i Danmark. I 1865 var mormonene den største religiøse gruppen utenfor statskirken i Norge.

Motstanden mot mormonene kom fra kirken, men også fra de fleste andre deler av den norske øvrigheten. I 1853 avgjorde Høyesterett at mormoner ikke var kristne og derfor ikke kunne omfattes av dissenterloven, som ga kristne dissentere religionsfrihet.

Gjennom 1850-tallet slo politi og påtalemyndigheter derfor flere ganger ned på misjonsvirksomheten. Men kirken hadde også sin egen lite vellykkede strategi for å hindre mormonene i å vinne nye tilhengere i denne perioden.

– Flere ganger stilte prester til debatter mot mormonske predikanter i arbeiderforeninger og forsamlingshus. Utfallet ble imidlertid ikke så heldig for statskirken, sier Ulvund.

– Mormonene formidlet autoritetskritikk og ideer om likhet i et enkelt og folkelig språk og hadde særlig gjennomslag i samme befolkningsgrupper som thranittene hadde hatt.

I 1859 sendte biskop Jens Lauritz Arup et åpent brev til alle prestene i Akershus stift der han ba dem om ikke å debattere med mormoner.

Trussel mot familien og staten

– Det ble rettet en lang rekke anklager mot mormonene, men den viktigste var etter hvert at de bedrev flerkoneri, sier Ulvund. Det var en påstand som hadde en viss rot i virkeligheten.

– Polygami en doktrine innenfor mormonismen, men først og frem bedrevet av lederskapet i Utah. Det var en betingelse at den mormonske kirken tok avstand fra polygami for at territoriet Utah kunne bli en amerikansk stat i 1890.

Da mormonene kom til Norge i tiden etter 1850 var det flerkoneriet mer enn noe annet som ble brukt som begrunnelse for motstanden mot dem.

– Det monogame ekteskapet ble ansett som grunnlaget hele samfunnet bygget på, sier Ulvund.

Etter at dissenterloven ble vedtatt i 1845, nedsatte regjeringen en kirkekommisjon som skulle gi råd om hvilken politikk som skulle føres overfor ikke-kristne religiøse minoriteter. I 1859 nedsatte regjeringen en kirkekommisjon som skulle revidere dissenterloven av 1845. Her satt både en biskop og en høyesterettsdommer.

– I komiteens innstilling ble det konkludert med at religioner som skadet staten eller hadde en moral som var i strid med statens moral, ikke skulle nyte religionsfrihet. Særlig på grunn av aksepten for flerkoneri ble mormonismen omtalt som en slik samfunnsfiendtlig religion, sier historikeren.

Jøder, muslimer og mormoner

Det at jøder fikk adgang til riket i 1851, markerte på ingen måte slutten for antisemittismen i norsk historie. Et av Ulvunds funn er at tradisjonelle forestillinger om jøder fikk nytt liv i møte med en ny minoritetsgruppe.

– Mormonene ble anklaget for å utgjøre en stat i staten, for å sørge for sine egne, for manglende lojalitet, for å være slu med penger og for å ønske verdensherredømme. Det er altså nære paralleller til en antisemittisk forestillingsverden.

Men også forestillinger om islam ble nå overført til mormonene.

– Dette har sammenheng med flerkoneriet og påstander om teokratiske ambisjoner i mormonismen. Grunnleggeren Joseph Smith i USA ble sett på som en «Vestens Muhammed». Det vil si at han ville legge verden under seg med både sverd og ånd, sier Ulvund.

For mens det ikke kom til voldelige sammenstøt mellom mormoner og statsmakt i Norge, var situasjonen en annen i USA. Bare tre år før den amerikanske borgerkrigen begynte, ble US Army sendt til Utah for å sørge for at det mormonske området underla seg føderal kontroll.

Ideen om at mormonismen lignet på islam var heller ikke den eneste forestillinger om mormoner som ble importert fra USA. Det gjelder også for ideen om at mormonismen var en falsk og svindlerisk religion.

– Forskning på representasjoner av mormoner i USA har hevdet at påstanden om religiøst bedrageri er et resultat av at det var viktig for det amerikanske selvbildet å se seg selv som religiøst tolerante, sier Ulvund. Han utdyper:

– Ved å frata mormonismen anerkjennelsen av å være en religion og framstille den som er politisk-moralsk trussel, kunne den angripes og motarbeides. Selv om slik legitimering altså var en respons på spesifikt amerikanske forhold som ikke gjaldt i Norge, ble de samme anklagene mot mormoner brukt også her i landet.

Hvit slavehandel

Det kom en ny bølge med kritikk og fordommer mot mormonene etter 1900, da den mormonske misjonsvirksomheten økte kraftig i omfang.

– Selv om doktrinen om polygami ble lagt bort på 1890-tallet, mistenkte mange likevel at det fortsatt ble praktisert. Nå var det imidlertid en annen anklage som skulle bli viktigere, sier Ulvund.

Når noen konverterte, var målet det mormonske Sion i Utah. Misjonærene var gjerne unge menn som opererte i par. Det ble en allmenn oppfatning at misjonærene i særlig grad rettet oppmerksomheten mot unge kvinner, både døtre og tjenestepiker i hjemmene de besøkte.

– Dette ble opphavet til påstander om at unge, kjekke mannlige misjonærer sjarmerte unge piker til å bli med seg til USA der de skulle bli sexslaver for lederfigurer i mormonkirken, sier Ulvund.

Denne påstanden ble tatt så alvorlig at organisasjoner og myndigheter førte en aktiv politikk mot det de kalte «hvit slavehandel» og der motarbeiding av mormonsk misjonærvirksomhet var sentralt.

Som en følge av den nye straffeloven av 1902 fantes det ikke lenger hjemmel for å ty til makt mot ulovlig religiøs virksomhet. Det var det mye misnøye med, og Kirkedepartementet jobbet for en anti-mormonsk politikk.

Kirkedepartementet forsøkte i tiden etter 1905 å påvirke Justisdepartementet til å bruke rettslige midler mot mormonene og utarbeidet selv et forslag til en særlov mot mormonene som skulle gi hjemmel til å nekte dem offentlig og privat religionsutøvelse.

– Forslaget om særlov ble godt mottatt blant mange biskoper, selv om biskopen i Tromsø mente at det ville være bedre å endre grunnlovens paragraf 2 til å inkludere mormoner, sier Ulvund.

Paragraf 2 hadde frem til 1851 nektet jøder og jesuitter tilgang til riket, deretter kun jesuitter. Utvidelse av eksklusjonen i paragraf 2 ble også foreslått i et internt notat i Kirkedepartementet i 1917.

– Alle Kirkedepartementets forsøk strandet imidlertid på grunn av motstand fra Justisdepartementet. I noen år fra 1919 hadde likevel Sentralpasskontoret en praksis der de konsekvent nektet mormoner visum. Den praksisen ble imidlertid avskaffet etter press fra amerikanske myndigheter.

Referanser:

Frode Ulvund: Travelling Images And Projected Representations: Perceptions of Mormonism in Norway, c. 1840–1860. Scandinavian Journal of History, februar 2016, doi: 10.1080/03468755.2016.1155845. Sammendrag

Frode Ulvund: «’Til vern og fremme for religionen’: Religion, politikk og rett etter 1814». Blir publisert senere i vår i en antologi redigert av Helje Sødal og Knut Dørum.